Kyndelsmesse: Den strålende festen til Herrens ære

I dag feirer vi Kyndelsmesse - eller festen for Herrens fremstilling i Templet. Den feires 40 dager etter jul, og er en av årets store lysfester. Man begynte å feire denne festen på 300-tallet i Jerusalem.

En av de som beskriver denne festen er er Egeria, en kvinnelig pilegrim som valfartet til Det hellige land en gang mot slutten av det fjerde århundre. På sin reise samlet hun opplysninger om samtidens kristne liv og kultur. Her er beskrivelsen Egeria gir:

'Her (kirken på Golgata) feires også den førtiende dag efter epifani med stor høytidelighet. På den dagen går man i prosesjon til Anastasis (Oppstandelseskirken); alle er med og alt foregår på vanlig måte, med stor prakt, som i påsken. Alle prestene og biskopene preker, og alltid over de tekstene i evangeliet som forteller om Maria og Josef, om hvordan de bar Herren til templet på den førtiende dag, om Simeon og profetinnen Anna, Fanuels datter, som så Ham, om deres ord ved synet av Herren og om offergavene som foreldrene bar med seg. Derpå, efterat alle de vanlige ritualer er gjennomført efter regelen, følger nadverden, og så kommer avslutningen'. (Egerias reise til Det hellige land. Aschehoug/Thorleif Dahls kulturbibliotek, 1991, side 61-62)

Fra Jerusalem spredte feiringen av Kyndelsmessen seg til de øvrige delene av kristenheten. Kyrillos av Aleksandria kaller denne dagen for: 'den strålende festen til Herrens ære'.

Når Maria og Josef bærer Jesusbarnet frem i Templet fulgte de et av påbudene i 3.Mosebok. Der heter det at når det hadde gått 40 dager etter fødselen skulle mor begi seg til Templet i Jerusalem og ofre et lam. Om man av økonomiske årsaker ikke hadde muligheten til å ofre et lam, så skulle man ofre to turtelduer. Og det er nettopp det som gjøres, i følge Lukas 2,24) Det viser at Maria og Josef hørte med blant de fattige i landet.

Når så Maria og Josef bærer fram Jesusbarnet møtes de av profetiske ord fra Anna og Simeon. De gjenkjenner Jesus Åpenbaringens lys, Ham som de har ventet på hele sitt liv.

Simeons lovsang er en av de aller vakreste som finnes, den han synger når han tar Jesusbarnet i sine armer:

'Herre, nå kan du la din tjener fare herfra i fred, etter ditt ord, for mine øyne har sett sin frelse, som du har beredt for alle folks åsyn, et lys til åpenbaring for hedningene, og en herlighet for ditt folk Israel'.