Maximilian Kolbe - franiskaneren som gav sitt liv for en annen

I dag minnes vi en av martyrene fra 2.verdenskrig. En forunderlig skikkelse som gikk i døden for et annet menneske.

Vi snakker om Maximilian Kolbe, en polsk franiskanerprest som huset tusenvis av jøder i sitt kloster og var en uredd stemme mot nazistenes voldsregime. Han ble arrestert og plassert i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Det er her det skjer: En fange lykkes i å flykte fra leiren, og nazistene hevner seg ved å plukke ut 10 fanger som skal henrettes som rene represalier.

I det de stilles opp på en rekke for å drepes, er det en av fangene som roper: Min kone! Mine barn! Jeg vil aldri se dem igjen.

Da trer Maximilian Kolbe frem og tilbyr seg å ta mannens plass. Tilbudet aksepteres og Maximilian føres bort sammen med de ni. De blir så plassert i hver sin celle. Uten vann og brød etterlates de til seg selv. Maximilian sang salmer for dem og ba for dem. Etter to uker var det bare Maximilian Kolbe og tre andre igjen. De drepes med en giftsprøyte. Kolbe dør 14. august 1941.

Mannen som Maximilian tok plassen for - Franciszek Gajowniczek - overlevde og gjorde det til sin livsoppgave å spre informasjon om Kolbes offer og virksomhet i leiren.

Men historien stanser ikke her.

Denne Maximilian, som var født inn i en from katolsk familie i Polen 1894, hadde også bodd og virket i Japan. Der hadde han grunnlagt et kloster i utkanten av Nagasaki. Fire år etter sitt martyrium, den 9.august 1945 - for 70 år siden i år - ble som kjent en atombombe sluppet over Nagasaki. Underlig nok ble dette klosteret stående, mens alt annet ble jevnet med jorden.

Det er underlig å tenke på at omtrent samtidig med at vi feirer minnet om denne heltemodige fransiskaneren, så markerer vi også minnet om en av de mest forferdelige katastrofene i moderne tid.

Martyren Kolbe

Første gang jeg hørte om Maximilian Kolbe var i forbindelse med Åge Rønnings roman: Kolbes reise, fra 1982. Den gjorde et så sterkt inntrykk på meg, at jeg oppsøkte Rønning for å lage et portrettintervju av ham, for avisen jeg arbeidet for.

Maximilian Kolbe (1894-1941), hvis minnedag det er i dag, var en polsk franiskaner-prest. Kommuniteten han tilhørte hadde i 1938 mer enn 800, og var den største i sitt slag på denne tiden. Disse franiskanermunkene gjemte et tusentalls jøder under 2.verdenskrig.

Det var årsaken til at Maximilian ble satt arrestert og ført til konsentrasjosnleiren Auschwitz i 1941. Her tjente han sine medfanger, tok imot skriftemål og feiret gudstjeneste med brød og vin som var smuglet inn.

I forbindelse med at en fange hadde klart å rømme fra denne redselsfulle utryddelsesleiren, en av de verste nazistene hadde, beordret leirkommandanten at ti andre fanger skulle dø ved å sulte ihjel. En av de ti utvalgte var Franciszek Gajowniczek ropte da ut: 'Hvordan skal det da gå for min kone og mine barn? Nå får jeg aldri se dem mer'.

Kolbe tilbød seg da å ta Gajowniczek å bytte plass med ham, hvilket han også fikk. De ti dødsdømte fangene ble plassert i hver sin celle. Maximilian Kolbe trøstet de andre. Han sang salmer for dem, oppmuntret dem og ba sammen med dem. Etter to uker var bare Kolbe og tre medfanger igjen. De ble drept med en giftinjeksjon. Maximilian Kolbe døde 14.august 1941.

Franscizzek Gajowniczek overlevde oppholdet i Auschwitz.

Mindre kjent er kanskje at Maximilian Kolbe før krigen levde i Japan, hvor han bygget opp et kloster i utkanten av Nagasaki. Fire år etter at han endte sitt liv som martyr, 9.august 1945, ble en atombombe sluppet over Nagasaki. På mirakuløst vist ble klosteret ikke ødelagt.

Ikonet som illustrerer denne artikkelen henger i den nymonastiske kommuniteten, Rutba House, som ledes av baptisten Jonathan Wilson-Hartgrove.