Vi snakker om Maximilian Kolbe, en polsk franiskanerprest som huset tusenvis av jøder i sitt kloster og var en uredd stemme mot nazistenes voldsregime. Han ble arrestert og plassert i konsentrasjonsleiren Auschwitz. Det er her det skjer: En fange lykkes i å flykte fra leiren, og nazistene hevner seg ved å plukke ut 10 fanger som skal henrettes som rene represalier.
I det de stilles opp på en rekke for å drepes, er det en av fangene som roper: Min kone! Mine barn! Jeg vil aldri se dem igjen.
Da trer Maximilian Kolbe frem og tilbyr seg å ta mannens plass. Tilbudet aksepteres og Maximilian føres bort sammen med de ni. De blir så plassert i hver sin celle. Uten vann og brød etterlates de til seg selv. Maximilian sang salmer for dem og ba for dem. Etter to uker var det bare Maximilian Kolbe og tre andre igjen. De drepes med en giftsprøyte. Kolbe dør 14. august 1941.
Mannen som Maximilian tok plassen for - Franciszek Gajowniczek - overlevde og gjorde det til sin livsoppgave å spre informasjon om Kolbes offer og virksomhet i leiren.
Men historien stanser ikke her.
Denne Maximilian, som var født inn i en from katolsk familie i Polen 1894, hadde også bodd og virket i Japan. Der hadde han grunnlagt et kloster i utkanten av Nagasaki. Fire år etter sitt martyrium, den 9.august 1945 - for 70 år siden i år - ble som kjent en atombombe sluppet over Nagasaki. Underlig nok ble dette klosteret stående, mens alt annet ble jevnet med jorden.
Det er underlig å tenke på at omtrent samtidig med at vi feirer minnet om denne heltemodige fransiskaneren, så markerer vi også minnet om en av de mest forferdelige katastrofene i moderne tid.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar