Enhetens patriark

I dag hedrer vi en sann økumen, Athenagoras I (bildet), som utrettelig virket for enhet mellom de kristne kirkene. Hele hans liv handlet om forsoningens tjeneste, slik apostelen Paulus beskriver den i 2.Korinterbrev:

'Men alt er av Gud, han som ved Kristus forsonte oss med seg selv og ga oss forsoningens tjeneste. For det var Gud som i Kristus forsonte verden med seg selv, slik at han ikke tilregner dem deres misgjerninger, og han betrodde budskapet om forsoningen til oss. Så er vi da utsendinger for Kristus, og det er Gud selv som formaner gjennom oss. Vi ber dere på Kristi vegne: La dere forsone med Gud!' (2.Kor 5,18-20)

Athenagoras var erkebiskop av Konstantinopel og Ekumenisk patriark fram til sin død i 1972 og var et av 1900-tallets mest kraftfulle talsmenn for kirkenes enhet. Han het egentlig Aristokles Spyrou, og ble født 25.mars 1886 i landsbyen Vasiliko, nær Ioannina, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Aristokles studerte ved Patriarkalske Teologiske Seminaret i Halki i Tyrkia, og var ferdig uteksaminert i 1910. 21 år gammel ble han munk, og ble gitt navnet Athenagoras, og ordinert diakon. Han tjente som erkediakon ved Bispesetet i Pelagonia, før han ble sekretær for erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Mens han fremdeles var diakon ble han valgt til metropolitt av Korfu i 1922. En tid var han også erkebiskop for Nord- og Sør-Amerika. Fra 1948 til 1972 var han den 268 økumeniske patriarken av Konstantinopel.

Men valget av ham som patriark av Konstantinopel forandret ikke den enkle munkens hjerte. Der brant det en hellig ild, og en djup lengsel etter å se at skillemurene mellom kristne falt ned og man kunne rekke hverandre hånden. Noen av de synlige tingene som kom som et resultat av dette var ikke rent lite! I hans tid som den 268 økumeniske patriarken av Konstantinopel ble de ortodokse kirkene medlem av Kirkenes Verdensråd, ortodokse kristne var til stede ved Det andre Vatikankonsilet, forberedelser ble lagt for en Pan-Ortodoks synode, ekskommuniseringen av Rom og Konstantinopel opphørte og det historiske møtet mellom Athenagoras I og pave Paulus VI fant sted.

7. juli 1972 dør Athenagoras I. Det skjer under oktaven etter festdagen for  apostlene Peters og Paulus - Den udelte kirkens apostler.

Patriark Athenagoras - brobyggeren

7. juli, er det minnedagen for patriark Athenagoras I (bildet), den 28 økumeniske patriarken av Konstantinopel, fra 1948-1972.

Patriark Athenagoras ble født 25. mars 1886 i en albansk, aromanian og gresk familie som Aristocies Spyrou i Vasiliko, i nærheten av Ioannia, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Han studerte ved Det patriarkiske seminaret i Haiki i Tyrkia, og ble uteksaminert i 1910. I forbindelse med at han ble uteksaminert herfra ble han ordinert som diakon og fikk navnet Athenagoras. Han gjorde tjeneste som erkediakon ved sognet i Pelagonia før han ble sekretær til erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Han ble senere metropolitt av Korfu i 1922 mens han fremdeles var diakon.

Etter en reise til USA i 1930 foreslo metropolitt Damaskinos overfor daværende patriark Photios II at metropolitt Athenagoras burde utnevnes til erkebiskop av Nord- og Sør-Amerika da han var den beste til å kunne bringe fred og harmoni til de gresk-ortodokse menighetene der. Dette bifalt patriark Photios II. Han ble utnevnt 30. august 1930.

61 år gammel, 1. november 1948, ble han så valgt til patriark av Konstantinopel. I januar 1949 ble han beæret av å fly med det personlige flyet til den amerikanske president Harry Truman til Istanbul, for å tre inn i sin nye posisjon. Som patriark var han aktivt involvert i Kirkenes Verdensråd. Hans møte med pave Paul VI i Jerusalem i 1964 førte til et bedre forhold mellom de to kirkene etter det store skisma i 1054. En felles deklarasjon ble skrevet og lest opp 7. desember 1965 samtidig under Det andre vatikankonsilet i Rom og i forbindelse med en spesiell seremoni i Konstantinopel. Ikke alle var like begeistret for denne deklarasjonen. Metropolitt Philaret skrev et brev i 1965 hvor han utfordret patriarken og hans forbindelse med Den romersk-katolske kirke. Han var redd dette kunne føre Den ortodokse kirke inn i vranglære.