Johannes Gullmunn

I dag feirer vi minnet om en av de fremste kirkefedrene, patriarken av Konstantinopel, som med rette fikk kjælenavnet 'Gullmunnen', Johannes Chrysostomos (345-407).

Han var født i Antiokia i Syria i 345, og det var meningen at han skulle bli advokat. Gud ville det annerledes. Heldigvis. Etter å ha blitt døpt 23 år gammel bryter Johannes over tvert og forlater en lysende karriere som advokat, til en tjeneste for Herren Jesus som skulle vare livet ut og velsigne Hans kirke på jord.

Han er bare 18 år da han får smaken på det monastiske og djupere livet med Gud. På midten av 370-tallet klatrer 18 åringen opp i fjellene rundt den syriske byen Antiokia. Her i fjellene møter han eremiter, og fra dem får han sin første undervisning i sant åndelig liv. Det skulle gå to år før han vender tilbake til Antiokia. Da vigsles han til diakon og får samtidig ansvaret for å preke i byens hovedkirke. Dette er innledningen på en forkynnergjerning som skulle vare ved i 12 år, og som gir Johannes tilnavnet 'Gullmunnen'. Denne tjenesten avbrytes når han ganske så motvillig utnevnes til patriark av Konstantinopel. Det skjer i 397.

I en nye rollen som patriark gir han seg i kast med å ta et kraftig og tydelig oppgjør med datidens korrupsjon - både i Kirke og det keiserlige hoff. Verdenshovedstaden fikk i Johannes Chrysostomos en brysom prest. Og gikk som det måtte gå når man reiser seg mot makten. Misnøyen med den nye patriarken blir så stor at det vokser til rent hat.

Påskenatt i år 404, mens Johannes Chrysostomos forretter dåp i et av badehusene i Konstantinopel avbrytes gudstjenesten av soldater som stormer inn. De som er kommet sammen for å overvære dåpshøytideligheten blir arrestert, og dåpsvannet farges av blod.

9. juni samme år, som er fem dager etter pinse dette året, blir patriarken forvist fra Konstantinopel. Han sendes først til Armenia, men når myndighetene oppdager at store folkemengder søker ham opp der, så fordrives han enda lenger unna, til ødemarkene øst for Svartehavet.

Reisen var tøff. I iskaldt regn og kulde gikk Johannes på beina den lange veien, bevoktet av soldater til hest. Han er utmattet, vandringen tar hans siste krefter. 14. september dør han.

Patriark Athenagoras - brobyggeren

7. juli, er det minnedagen for patriark Athenagoras I (bildet), den 28 økumeniske patriarken av Konstantinopel, fra 1948-1972.

Patriark Athenagoras ble født 25. mars 1886 i en albansk, aromanian og gresk familie som Aristocies Spyrou i Vasiliko, i nærheten av Ioannia, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Han studerte ved Det patriarkiske seminaret i Haiki i Tyrkia, og ble uteksaminert i 1910. I forbindelse med at han ble uteksaminert herfra ble han ordinert som diakon og fikk navnet Athenagoras. Han gjorde tjeneste som erkediakon ved sognet i Pelagonia før han ble sekretær til erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Han ble senere metropolitt av Korfu i 1922 mens han fremdeles var diakon.

Etter en reise til USA i 1930 foreslo metropolitt Damaskinos overfor daværende patriark Photios II at metropolitt Athenagoras burde utnevnes til erkebiskop av Nord- og Sør-Amerika da han var den beste til å kunne bringe fred og harmoni til de gresk-ortodokse menighetene der. Dette bifalt patriark Photios II. Han ble utnevnt 30. august 1930.

61 år gammel, 1. november 1948, ble han så valgt til patriark av Konstantinopel. I januar 1949 ble han beæret av å fly med det personlige flyet til den amerikanske president Harry Truman til Istanbul, for å tre inn i sin nye posisjon. Som patriark var han aktivt involvert i Kirkenes Verdensråd. Hans møte med pave Paul VI i Jerusalem i 1964 førte til et bedre forhold mellom de to kirkene etter det store skisma i 1054. En felles deklarasjon ble skrevet og lest opp 7. desember 1965 samtidig under Det andre vatikankonsilet i Rom og i forbindelse med en spesiell seremoni i Konstantinopel. Ikke alle var like begeistret for denne deklarasjonen. Metropolitt Philaret skrev et brev i 1965 hvor han utfordret patriarken og hans forbindelse med Den romersk-katolske kirke. Han var redd dette kunne føre Den ortodokse kirke inn i vranglære.