Bare i lys av inkarnasjonen kan vi forstå vår identitet og bli sant menneskelige

Det er en lærd mann hvis minne vi feirer i dag. Men ikke bare boklig lærd. Dumitru Staniloae (1903-1993) var en beder vel kjent med Guds forunderlige veier i menneskesinnet så vel som i det synlige.

Han ble født 16.november 1903 i byen Vladeni i Transylvania vest i Romania. Der vokste han også opp, i enkle kår. Foreldrene var bønder. Så skulle da også denne nærheten til det rumenske landskapet, til skogene, elvene og fjellene, prege hans teologiske visjon: forvandlingen av hele kosmos gjennom Kristus.

Den store livsforvandlende hendelsen fant sted når Dumitru som tiåring fant en Bibel hjemme hos farfaren sin. I timevis kunne man sitte med lyset fra kjøkkenvinduet å lese. Han var så fengslet av innholdet. Hans mor forstod at gutten hennes var kalt av Gud, og oppmuntret ham til å bli prest og det ble han. I årene 1922-1927 studerte han ved det teologiske seminaret i Cernauti. Men det skulle vise seg å bli vanskelige år. Her stiftet Dumitru bekjentskap med den akademiske teologien, sterkt påvirket fra Vesten. Dette reagerte han sterkt på. Det var et hverdagslige, og den praktiske anvendelsen av Guds ord han Dumitru var mest opptatt av.

I årene som fulgte studerte han teologi i Athen, München, Paris og Berlin. I denne tiden oversatte han også tekster av Gregorios av Palamas. Denne skulle han senere skrive flere bøker om. Han fordjupet seg også i arven etter de greske fedrene. Hans oversettelse av Filokalia til rumensk er kanskje hans største bragd. Det tok han 45 år og resulterte i 10 bind med kommentarer. Tilsammen 4650 sider!

Fra 1947 til 1973 var Dumitru professor ved det teologiske fakultetet i Bucuresti. I 1958 ble han arrestert og tilbrakte fem år i fengsel og konsentrasjonsleir for sin tro. Når han endelig ble satt fri kunne han fortelle om fem år hvor han uavbrutt ba Jesusbønnen!

"Det er normalt for en kristen å bære sitt kors," kunne han si. Det var ikke noe å snakke om.

90 år gammel sovnet den stillferdige, kloke presten inn.

Dumitru Staniloae minnes vi blant annet for dette: Kristus er nøkkelen til den menneskelige personens mysterium. Det er bare i lys av inkarnasjonen vi kan forstå vår identitet og bli sant menneskelige.

Kanonisering av flere åndelige veiledere i Den ortodokse kirke

I følge opplysninger på nettsiden til AgionOros.ru med referanse til det autoritative greske portalen 'Hellas Orthodoxy' vil Elder Paisios Athoniten (til venstre øverst på bildet) bli kanonisert (helligkåring) de nærmeste få dagene. Kanoniseringen gjelder også Elder Porphyrios av Kapsokalvite, Elder Amphilochios (Makris) av Patmos, Elder Sophrony (Sakarov) av Essex, og Elder Ephraim av Katounakia. Det er også ventet at Elder Joseph Hesychasten også vil finne sted ganske snart.

Det er ikke lett å finne et godt norsk ord for 'elder', men i russisk sammenheng brukes ordet 'startets', som vi igjen kan oversette med en åndelig veileder som har karismatiske gaver.

Alle disse har det til felles at de er kjente åndelige veiledere fra vår egen samtid.

Den nye erkebiskopen for erkebispedømmet av russiske menigheter i Vest-Europa

Arkimandritt Job (bildet) er valgt til å etterfølge erkebiskop  Gabriel som overhode for erkebispedømmet av russiske menigheter i Vest-Europa. Han ble kanonisk valgt 2.november av Den hellige synoden i Konstantinopel, og har fått tittelen: erkebiskop av Telmessos.

Den nyvalgte erkebiskopen skal bispevigsles i Konstantinopel 30.november, og intronisasjonen som såkalt Exark vil skje 5.-6.desember.

Erkebispedømmet består av Hl.Nikolai menighet i Oslo, hvor fader Johannes er menighetsprest, og samtidig prost for Skandinavia, Hl. Herman menighet i Kristiansand, Jomfru Marias bebudelses kirkeforening i Bergen, Kristi forklarelses menighet i Stavanger, Kristi forklarings kyrka i Stockholm, Kristi forklarings kyrka i Överkalix, Det engelske prosti, Erkebispedømmet i Paris og Gudføderskens beskyttelses menighed i København.

Historien om Serafim av Vyritsa, del 4

Fader Serafim av Vyritsa (bildet) hadde mange besøkende. På 1930 tallet dukket bolsjevikenes hemmelige politi mange ganger. De kom for å undersøke cellen hans. En gang de kom for å arrestere ham, varslet de som bodde sammen med Serafim hans lege slik at denne kunne bekrefte hans dårlige helsetilstand. Legen ga klar beskjed om at fader Serafim ikke kunne flyttes på grunn av at hans helse ikke ville tåle det. En annen gang når sikkerhetspolitiet dukket opp, var det fader Serafims kjærlighet til dem som overmannet dem! De forlot huset uten å gjøre ham noe vondt.

I 1941 ble sønnen til fader Serafim, Nikolai Muraviov, henrettet. Det utløste en stor sorg i Serafims liv. Lenge før nazistene angrep Russland hadde Herren varslet Serafim om det som kom til å skje. Når angrepet var i gang intensiverte Serafim sin bønnekamp. Han ba knelende på steinen i hagen, slik han hadde gjort i mange år. I 1941 var fader Serafim 72 år gammel. På grunn av sin sviktende helse måtte han ha hjelp til å komme seg til denne steinen. Av og til måtte han bæres, men han skulle be! De som var i nærheten forsøkte å overtale ham til å la være å be knelende på denne steinen, da det forverret hans helsetilstand, men fader Serafim kunne be en time, to timer, ja i mange timer hver dag. De som så ham gråt når de så ham, både på grunn av hans lidelse, men også fordi de ble så grepet av den gamle mannens inderlige bønneliv.

Gud så i nåde til sin tjener. I de fire årene krigen raste i Russland fortsatte fader Serafim å be på denne måten.

De siste leveårene tilbrakte fader Serafim sengeliggende. Dagen da han døde tok han del i nattverden, fikk lest for seg fra Salmenes bok og evangeliene. Ved midnatt ba han om hjelp til å få sitte i en stol. Han begynte så å be, tegnet seg med korsets tegn, i det han sa: "Herre, frels og ha nåde med hele verden". Så lukket han sine øyne, og var hjemme hos Herren.

Historien om Serafim av Vyritsa, del 3

Fader Serafim hadde så vidt rukket å forlate St.Petersburg før en blodig undertrykkelse druknet hele St.Petersburgs bispesete. Iløpet av natten til 18.februar 1932 arresterte bolsjevikene mer enn 500 munker! Klostrene ble fullstendig sønderknust.

I disse trengselstidene, i 1930 og 1940 årenes Russland ble fader Serafim et av Guds utvalgte redskaper, som oppmuntret de lidende kristne til å holde fast ved troen. Han skrev dikt, som ble som profetiske oppmuntringer om fremtidens Russland. Disse diktene ble lært utenat av veldig mange mennesker, og nådde frem til fengslene og de grusomme fange- og arbeidsleirene. Selv var fader Serafim svært syk på denne tiden, men han oppsøkte ikke lege. Han mente sykdommen holdt ham ydmyk og avhengig av Gud. Folk fortsatte å oppsøke fader Serafim, en stri strøm av mennesker hele tiden. De samlet seg utenfor hans munkecelle - dag som natt.

De som var de mest trengende blant disse fikk alltid komme inn til ham først, og hver gang skjedde det noe underlig. En av fader Serafims hjelpere ville åpne døra til Serafims munkecelle, og så ville han rope opp navnet og hjemstedet på nestemann som skulle inn. Ingen forstod hvordan fader Serafim kunne vite dette, men det var Den Hellige Ånd som åpenbarte det for ham. Selv hadde han ingen menneskelig kunnskap om dette.

Fader Serafim var en velgjører som ikke bare hjalp de som kom til ham med åndelig veiledning. Han hjalp dem også praktisk, blant annet med å finne seg arbeid. Han tok takknemlig imot penger fra de som ville gi ham det, men han brukte ingen ting på seg selv. Han gav dem straks bort til de som virkelig trengte dem. Hvis noen gav ham klær, ga han dem til trengende.

Fader Serafim var alltid streng med seg selv. Han fastet stadig, holdt våkenetter og levde stadig i bønn. På mandager, onsdager og fredager spiste han ikke i det hele tatt. Enkelte undret seg over om han ikke sultet seg til døde. Noen ganger spiste han bare velsignet brød, og drakk velsignet vann. Andre dager spiste han bare en potet eller en gulerot. Enkelte ganger drakk han te og spiste et brødstykke. Hver dag kom prester fra Gudsmoders kirke i Vyritsa og feiret eukaristien med ham.

Litt mer om fader Serafims bønneliv
Jeg har allerede nevnt at fader Serafim stadig levde i bønn. Han ba ofte i klosterhagen, og lik Serafim av Sarov knelte han ned på en stein og kunne be knelende i timevis. Det gjorde han også på dager hvor han var veldig syk. Fader Serafim ba ofte med tårer. Han ba om vekkelse for den russisk-ortodokse kirke og om frelse for hele verden.

Folk forstod heller ikke når fader Serafin sov, for uansett tid på døgnet som de åpnet døra til cellen hans, fant de ham på sine knær i bønn, ofte i gråt, med hendene løftet mot himmelen, og han enset ingen rundt ham.

(fortsettes)

Historien om Serafim av Vyritsa, del 2

Her følger andre del av historien om munken Serafim av Vyritsa (bildet):

Det tok ikke så lang tid fra fader Barnabas var vigslet til hieromunk, til han ble en åndelig far for hele Hl.Aleksander Nevskij's lavra. Det skjedde i forbindelsse med at han trådte inn i den strengeste munkeorden i Den ortodokse kirke, som kalles Schema, og han tok da navnet Serafim etter den kjente russiske hellige, Serafim av Sarov.

Foranledningen til at fader Barnabas tok dette navnet var en drøm et av hans åndelige barn hadde hatt om Serafim av Sarov. Her forteller han med sine egne ord hva han opplevde i drømmen:

'Jeg var på vei til gudstjenesten i Hl.Nicholas kloster, og gikk gjennom skogen for å forsøke å finne stien som førte dit. Plutselig så jeg en mann med en sekk på skuldrene og som bar på en liten øks. Jeg spurte ham om han visste veien til Hl.Nicholas kloster, og den gamle mannen sa: 'La oss gå, så vil jeg vise deg veien, jeg skal dit selv'. Jeg så litt nærmere på denne mannen, og oppdaget at det var Serafim av Sarov. Jeg spurte: 'Batyushka, er du fader Serafim?' Den gamle mannen svarte: 'Ja, jeg er fader Serafim'. Vi fortsatte å gå. Fader Serafim stoppet i nærheten av en liten forhøyning i landskapet, og satte seg på den. Han satte ryggsekken og øksa på bakken. Jeg satte meg i nærheten av ham. Plutselig og helt uventet dukket fader Barnabas opp, og han satte seg i nærheten av meg, slik at jeg ble sittende mellom de to. De to var så fulle av glede, og omfavnet hverandre og begynte å samtale med hverandre, men jeg kunne ikke forstå hva de to snakket om, og jeg våknet ...'

Sykdom og helbredelse
Det ble etter hvert kjent at fader Serafim hadde nådegaven til å helbrede, og mange kom til ham for å bli bedt for. En kvinne som var besatt av onde ånder ble satt fri etter at fader Serafim hadde lagt sine hender på henne, salvet henne med olje og bedt.

I tre år var fader Serafim åndelig far for Hl.Aleksander Nevskij's lavra. Det kom så mange mennesker til klosteret for å oppsøke ham, at det hendte at han kunne tilbringe to dager stående på en kald stein for å be for de som kom, en etter en, uten å ta pause. Mange opplevde å bli helbredet når fader Serafim ba for dem.

På grunn av dette kolossale fysiske og psykiske presset av alle disse behovene og syndsbekjennelsene, ble fader Serafim syk. Legene fant ut at han led av nervesmerter, reumatisme og en lungelidelse. Fader Serafim holdt lenge dette for seg selv, og sa ingen ting om hva legene hadde kommet frem til. Han fortsatte med å tjene og be for folk, og det var alltid og det var alltid et slikt lyst og gledefylt smil alle ble møtt med. Ingen som tilhørte brorskapet ante noe som helst om at fader Serafim levde med sterke smerter. Det eneste de merket seg var at han av og til snakket med veldig lav stemme. Men en dag klarte ikke fader Serafim å komme seg ut av senga.

Fader Serafim aksepterte sin sykdom med ydmykhet, og en ny overgivelse. Han ville ære Guds navn, og mente det var mange som hadde det mye verre enn ham selv. Legene mente han ville ha godt av å flytte på seg, et klimaskifte ville ha vært nyttig. Men fader Serafim forstod at det lå en mørk og vanskelig tid foran klosterfellesskapet, at han ville dele lidelsene med dem. Men Gud hadde en annen plan.

Metropolitt Serafim av Chichagov, som var lege av utdannelse, så nærmere på sykehistorien til fader Serafim, og umiddelbart etter sørget han for å få ham overført til Vyritsa. Sommeren 1930 forlot så fader Serafim St.Petersburg.

(fortsettes)

Historen om Serafim av Vyritsa, del 1

I denne nye serien her på bloggen Monastisk vil jeg gi leserne del i historien til fader Serafim av Vyritsa (bildet), eller Vasilij Nicolajevitsj Muraviov, som var hans borgerlige navn. Det er en dramatisk og gripende historie fra vår egen tid. En historie om forfølgelse og lidelse, men også om Kristi store kjærlighet levd gjennom et menneske. Han var født i 1866, og i dåpen fikk han navnet Vasilij eller Basilios etter Basilios Bekjenneren. Han fikk en utmerket utdannelse, ble gift med Olga, og ble etter hvert en fremgangsrik forretningsmann. Når deres sønn Nikolai vokste opp, bestemte foreldrene seg for å tre inn i et monastisk klosterfellesskap.

13.september 1920 blir så Vasilij Muraviov en del av Aleksander Nevskij Lavra i St.Petersburg, og her skulle han bli de neste 45 årene. 19. oktober samme år, med velsignelse fra Vladyka Benjamin, kunne arkimandritt Nikolaij Yarushhevitsj vie Olga og Vasilij til henholdsvis nonne og munk. Vasilij fikk navnet Barnabas etter hans og kona Olgas åndelige far, Elder Barnabas, mens Olga fikk navnet Chistiana. Hun trådte inn i klosteret Voskrensky Novo-Devichy.

Den første oppgaven Barnabas fikk var å ringe med klosterklokkene, men ganske snart ble han ordinert til hierodiakon, og fikk ansvaret for klosterets gravlund.

Dette skjedde under Borgerkrigstiden i Russland. På grunn av de store menneskelige tapstallene holdt de minnegudstjenester i klosterets hovedkirke den ene etter den andre, og munken Barnabas hadde en stor oppgave med å trøste alle de sørgende.

Visste ikke hva som ville skje med dem
11. september 1921 ordinerte erkebiskop Benjamin munken Barnabas til hieromunk. Forfølgelsen av de troende var hard. Ingen av munkene som gikk til kirken om morgenen, visste om de ville returnere til sine celler om kvelden.

Likevel - mange trosset farene og kom for å ta del i gudstjenestene når hieromunk Barnabas gjorde tjeneste. De som deltok kunne fortelle at ansiktet til fader Barnabas lyste av glede når han forrettet gudstjenesten. Hans prekener var også veldig oppriktige, enkle og nådde manges hjerter.

(fortsettes)

Antonii av Pechersk - klosterbygger med profetisk gave

I dag minnes vi en av Russlands hellige, Antonii av Pechersk, født i året 983, ikke så langt fra Chemigov. Helt fra sine tidlige år bar han på en sterk Gudslengsel, og ønske om å bli munk. Når han nådde voksen alder bestemte han seg for å forlate Pechersk, og la ut på den lange vandringen til den hellige øya Athos. Slik mange russere hadde gjort før ham. Her ble han opptatt i det monastiske livet. Hans gudfryktighet og hellige liv ble til stor inspirasjon for de andre munkene. Man la merke til hans ydmykhet og lydighet. Men Antonni skulle ikke bli så lenge på Athos.

Hegumen (abbeden) i det kloster på Athos som tok imot Antonii som munk, forstod at denne russiske munken var utvalgt av Gud til et annet arbeid. Det hadde Gud vist ham. Derfor sendte han Antonii tilbake til sitt hjemland med ordene: 'Antonii, det er tid for deg til å veilede andre til et hellig liv. Reis tilbake til ditt russiske land og vær for det en velsignelse fra det hellige Athos, slik at det derfra skal komme en stor mengde munker'.

Antonii la veien om de mange klostrene rundt Kiev, men ingen steder fant han det åndelige livet, som han hadde funnet på Athos. Han ba om Guds ledelse, og en dag kom han til et høydedrag rundt Kiev, der de bratte åssidene langs bredden av elva Dneipr, minnet han om hans elskede Athos. Her fantes det et skogkledd område rundt byen Berestovo. Området var gitt av presten Ilarion, som senere ble metropolitt i Kiev. Her slo Antonii seg ned og begynte et liv i bønn og arbeide.

Det tok ikke så lang tid før folk begynte å søke seg til eneboeren i skogene rundt Berestovo. Ryktene gikk om den hellige mannen som bodde der. Noen søkte hans åndelige råd, andre ville bli hans disipler. En av de første var en mann som senere skulle bli hellige Nikon, som ble vigslet til mun i 1032.

Sakte men sikkert vokste det frem en kommunitet rundt Antonii. Et kloster ikke ulikt de vi finner på Athos begynte å ta form. Dette ble et bønnens sted av de sjeldne. Antonii hadde ikke gull eller mye penger, men klostret ble formet av bønnens atmosfære, og ble et åndelig sentrum for hele Russland.

Antonii som var rikt utrustet med Åndens gaver, ikke minst den profetiske gaven, døde 90 år gammel i 1073.

Nonnen som drev suppekjøkken og gjemte jødiske barn og ble henrettet i Ravensbrück

På den siste dagen i mars, rett før Den stille uken tar til, minnes vi Moder Maria Skobcova. På denne dagen, 31. mars 1945, døde hun i konsentrasjonsleiren Ravensbrük. Hun ble arrestert av Gestapo i februar 1943 for å ha skjult jødiske barn.

Hennes borgerlige navn var Elizaveta Jur’evna Pilenko. Hun ble født i Riga i 1891. Som ung flyttet hun til St.Petersburg, hvor hun som student deltok i livlige politiske og filosofiske diskusjoner tidlig på 1900-tallet. I 1923 emigrerte hun til Paris med sin andre mann, som var offiser i Den hvite armeèn. Her skulle hennes liv bli radikalt forandret. I Paris møtte hun de ledende skikkelsene innen Den russisk ortodokse kirke i eksil: Bulgakov, Florovskij, for ikke å forglemme Berdjajev, Fedotov og metropoliten Evlogy. I dette miljøet ble Elizaveta formet og ikke minst utfordret. Dette førte til at hun opplevde en djuptgåene åndelig krise.

Krisen førte til at ekteskapet gikk i stykker, og hun ba da om å bli skilt, noe Den ortodokse kirken innvilget henne. I denne perioden av hennes liv fikk hun et radikalt møte med Jesus, og i 1932 avla hun sine monastiske løfter i nærvær av metropoliten Evlogy. Etter dette ble hun kalt Moder Maria.

77 Rue de Lourmel skulle en helt spesiell adresse i Paris. Her grunnla Moder Maria det man kan kalle en ukonvensjonell kommunitet. Moder Maria ville forme et monastisk liv 'åpent mot verden'.

77 Rue de Lourmel var både suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum der liturgien ble feiret hver dag. Hit kom fattige og arbeidsløse, russiske emigranter, prostituerte, kunstnere, filosofer og åndelig søkere. Midt oppe i dette levde Maria og tjente Gud og mennesker.

Når krigen kom gjemte hun jødiske barn. Så kom Gestapo. Bare noen måneder før krigens slutt endte hun sitt liv i konsentrasjonsleirens gasskammer.

Myrdet for sin tro

I dag feires minnet om en av de nye martyrene, nemlig Vladimir, metropolitten av Kiev (bildet) og alle martyrene for det despotiske og gudløse kommunistiske systemet. Dagen feires over hele Russland.

Det var 7. februar 1918 at metropolitten av Kiev og Gallich ble myrdet av bolsjevikene. Han ble arrestert i det berømte Grotteklosteret i Kiev, fremstilt for en summarisk rettergang, og ble dømt til døden. Han døde i det han velsignet sine bødler.

Ved siden av å minnes Vladimir minnes man også i dag Vladimir Troepolskij og Constantin Chitrov som ble henrettet av revolusjonens første tilhengere. I 1910 ble Georgias erkebiskop Nicone drept i Tiblisi, og når oktoberrevolusjonen ble innledet ble erkeprest John Kocurov myrdet. I 1918 ble 160 prester martyrer i byen Voronez, blant disse erkebiskopen Tikhon, som ble hengt i døren til katedralen. Hvor mange ortodokse prester og martyrer som ble drept av kommunistene vet alene Gud.

Basilios Nikephorovitsj Bogojavlenskij, som var hans borgerlige navn, ble født av gudfryktige foreldre i byen Tambov, 1. januar 1848. Hans far, som også var prest, ble myrdet. Den unge Basilios var ferdig uteksaminert fra Det teologiske akademiet i Kiev i 1874, og underviste ved det teologiske seminaret i Tambov i syv år før han ble ordinert til prest. Hans kone døde i 1886, og deres eneste barn kort tid etterpå. Den sorgtyngede enkemannen gikk deretter i kloster, nærmere bestemt Kozlov klosteret i Tambov. Det var her han fikk navnet Vladimir. I 1888 ble han konsekrert til biskop av Staraya Rus, og hadde tjeneste som vikarbiskop i bispedømmet Novgorod. I 1891 ble han så utnevnt til biskop i bispedømmet Samara. På denne tiden gikk det en koleraepidemi i Samara, og biskop Vladimir pleiet de syke. Hans eksempel ble til et lysende eksempel for mange.

I 1892 ble han erkebiskop av Kartarlin og Kahetin, for så i 1892 å bli valgt til metropolitt av Moskva og Kolomna. I 15 år sto han i denne tjenesten.

Metropolitt Vladimir var kjent for sin medlidenhet for de fattige, for enker og foreldreløse. Han hjalp også mange alkoholikere, og var opptatt av barns skolegang og oppvekstvilkår. Fordi han ikke kunne støtte Rasputin, falt metropolitt Vladimir i unåde hos tsaren, og ble etter først å ha vært utnevnt til metropolitt av Petrograd (St.Petersburg), utnevnt til metropolitt av Kiev.

I januar 1918 brøt det ut borgerkrig i Kiev. Mange kirker og klostre ble ødelagt av granatnedslag. Bolsjevikene omringet klippeklosteret i Kiev 23. januar. Munkene ble dratt ut av klosteret, og kledd nakne og mishandlet.

Halv syv om kvelden brøt fire bevæpnede soldater og en sjømann seg inn i rommet til metropolitt Vladimir. Den 74 år gamle metropolitten ble torturert, og forsøkt kvalt med lenken til korset han bar. De som mishandlet ham krevde penger. Metropolitt Vladimir ble så dratt ut sitt rom. Hans assistent ba om å få hans velsignelse. Sjømannen dyttet denne til side og sa:

'Slutt å bøye deg for disse blod-drikkerne'.

Etter å ha velsignet ham, og kysset ham, sa metropolitt Vladimir:

'Farvell, Filip'.

Så gikk han stille til henrettelsesstedet, som om han gikk for å feire Den guddommelige liturgien. Etter å ha bedt, og bekjent sine synder, velsigner han så sine bødler. Så lyder flere rifleskudd. Om morgenen finner noen kvinner hans lik utenfor klostret. Kroppen bar preg av å ha vært mishandlet og han var skutt med flere skudd. Liket ble så båret inn i det rommet han de siste dagene hadde tilbrakt i bønn.

En lærer i mystikk og tro

I dag minnes vi en av det 20 århundres mest anerkjente og innflytelsesrike ortodokse teologer, Vladimir Lossky (bildet). Her i Norge er han kanskje mest kjent for sin banebrytende bok: Østkirkens mystiske teologi. Han hører med til intelligensiaen blant eksilrusserne etter revolusjonen. Lossky er kanskje mest kjent for sin vektlegging av 'theosis', som hovedprinsippet i ortodoks teologi. Forenklet handler dette om Guds nådes forvandlende effekt i et menneskes liv.

Vladimir Nikolaievitsj Lossky, som var hans fulle navn, var født i 1903 i Gottingen i Tyskland. Hans far, Nikolaj Lossky, var professor i filosofi i St. Petersburg. Lossky levde sammen med sin familie i Petrograd, som St.Petersburg het fra 1914-1924 da byen fikk navnet Leningrad. Hans far og resten av familien ble sendt i eksil i 1922. Selv studerte han ved kunst-akademiet ved Universitetet i Petrograd, og fortsatte sine studier i Praha og ble så uteksaminert ved Sorbonne i Paris med spesialfelt i Middelaldersk filosofi. Etter et opphold i Praha, flyttet han til Paris hvor han forble til sin død i 1958. Her arbeidet han som den første dekanus ved St.Dionysus Institute hvor han underviste i dogmatisk teologi.

For professor Lossky var kristen mystikk og dogmatisk teologi en og samme ting. I følge Lossky er mystikken Ortodoks dogma par excellence. Det kristne livet med bønn og tilbedelse er selve fundamentet for dogmatisk teologi, og Kirkens dogmer hjelper den kristne i helliggjørelsen. Uten dogmene vil fremtidens generasjoner miste sin spesifike ortodoksi - i betydningen rette tanker - og sin ortopraksis - sin pratiske anvendelsen av den rette læren.

Hl.Xenia - en kvinnelig dåre for Kristus

I dag feirer vi minnet om en av Russlands mest elskede hellige, Hl.Xenia av St.Petersburg (1720-1803). Hun levde ut Bergprekenens ord blant de fattigste av de fattige, og hadde en forunderlig profetisk gave.

Hl. Xenia var det russerne kaller 'en hellig dåre for Kristus'. Xenia, som var gift med en mann som hadde en høy stilling i den keiserlige armèen, blir enke i svært ung alder. Mannen drikker seg ihjel. Han blir bare 26 år gammel. Alt faller sammen for den unge kvinnen. Hun er barnløs, og den mann hun elsket så høyt, er plutselig tatt fra henne. Velstanden hun lever i føles med ett helt meningsløs ut. En djup lengsel, skapt av Den Hellige Ånd, fører til at hun vil velge den glede som Kristus alene kan gi, fremfor denne verdens gleder. Til sine venners store overraskelse begynner hun å gi bort sine penger og eiendeler til de fattige. Huset hun og mannen har bodd i gir hun bort til en venn av familien. Hennes aller nærmeste mente at Xenia var i ferd med å miste forstanden i sorgen etter sin manns død. De vil ha henne undersøkt hos lege. Hun gir etter for dette og resultatet av denne underøkelsen er at ingenting er galt med henne.

I hele åtte år forsvinner hun så helt fra det offentlige liv. Hun reiser bort fra St.Petersburg. Ingen vet hvor hun befinner seg, men trolig har hun tilbrakt disse åtte årene i en form for en kommunitet sammen med andre kvinner som har valgt å leve et asketisk liv.

Det er nå hun blir 'en dåre for Kristus', et begrep i russisk tradisjon. Hun kommer tilbake til St.Petersburg, kler seg i sin manns døde uniform, og lever et liv blant folk på skyggesiden. Hun hjelper de fattigste av de fattige, og er selv en av dem.

Folk ler av henne. Spotter og håner den underlige kvinnen i en militæruniform. Men hun svarer ikke tilbake. Hun ber for dem: 'Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør'.

En profetisk tjeneste vokser frem. Hun kom med kunnskapsord til mennesker hun møtte, og forutså flere hendelser, blant annet keiserinnens død. I Xenia begynte nå folk å se en person som levde ut evangeliet til det ytterste. Evangeliet ble på sett og vis kroppsliggjort i henne.

Slik levde hun sitt liv. Helt til Kristus hentet henne hjem til seg.

Et liv i bønn blant ulver og bjørner i de djupe russiske skogene

I dag feirer vi dagen til minne om Hl. Sergius av Radonezh (ca 1322-1392), grunnleggeren av det berømte Treenighetsklosteret, nord for Moskva. Etter hvert som dette klosteret vokste, grunnla disiplene til den hellige Sergius over 400 andre klostre over hele Russland, mange av disse på svært avsidesliggende steder. Herfra steg bønner og lovsanger fra de djupe russiske skogene. Hl. Sergeius har en spesiel plass i mange russeres hjerte, og i sær hos dem som er glad i den monastiske bevegelsen.

Sergius Radonezhskij ble født inn i en bojar familie nær Rostov. Hans fødselsdag og år er ukjent, man antar at han kan være født i 1314, 1319 eller 1322. Tradisjonelt holder man fast ved at fødselsdatoen er 3. mai, og det navn han fikk ved fødselen var Bartholomeus. Han var den andre av tre sønner, hvis foreldre het Kyril og Maria. Stefanus var den eldste, og Peter den yngste. Hans familie var svært fattige. De flyttet til landsbyen Radonezh rundt 1328. Bartholomeus var ikke like flink som sine brødre på skolen. En dag møtte han en munk, og Bartolomeus fortalte han om sine lærevansker. Denne munken gav så Bartholomeus en liten bit av et nattverdbrød, sammen med en velsignelse: 'Ta og et dette, det er gitt deg som et tegn på Guds nåde og for å forstå Skriftene'. Etter dette var det mye lettere for Bartholomeus å lære.

I 1334, etter at hans foreldre var døde, flyttet Bartholomeus til Khotkovo, nær Moskva, sammen med sin bror Stefanus, som da var blitt enkemann. I 1337 blir han innviet til munk, og tar navnet Sergius. Han blir også ordinert til prest. Sammen med sin bror søker de til et mer avsidesliggende sted, og finner det i de djupe skogene rundt høydedraget i Marovets. Her bygger de en koie og et enkelt kapell, som de vier til Treenigheten. Dette skjedde i 1340. De to brødrene levde et avsondret liv her i villmarken. Etter hvert blir det for vanskelig for Stefanus å bo slik de to gjør, og han forlater Sergius for å bosette seg i et kloster i Moskva. Sergius lever så alene i bønn her i sin skogskoie i flere år. De ville dyrene synes å like å være sammen med ham. Han omgås ulver og bjørner. En dag kommer en bjørn til koia til Sergius, og denne deler det siste stykke brød han har igjen med bjørnen.

Nå begynner folk å høre om eneboermunken djupt inne i disse skogene, og de oppsøker ham. Han blir en åndelig veileder for mange. Etter hvert vokser en klosterkommunitet frem, som etterhvert blir kjent som Hellige Treenigheten - Hl. Sergius Lavra.

Uenighet oppstår om hvorvidt de skal fortsette å leve som eneboere eller om de skal introdusere et mer fellesskap, som Sergius nå foretrekker. Etter som motsetningene vokser, forlater Sergius stedet og begir seg til Makrish, hvor han grunnlegger et nytt kloster. Han ønsker ikke å bidra til noen strid. Etter at Sergius har forlatt det opprinnelige klosteret, forvitrer dette åndelig. Etter fire år i en slik tilstand trygler munkene ved Treenighetsklosteret Sergius om å komme tilbake.

Han gjør så, og Treenighetsklosteret begynner å vokse igjen - både åndelig og materielt. Han begynner å sende ut disipler for å spre evangeliet blant folket. Nye klostre vokser frem: Borisoglebsky, nær Rostov, Ferapontov, Kyrillo-Belozersky, Golutvin in Kolomna, og Pokrovsky nær Borovsk - 400 alt i alt.

Ryktene om Sergius sprer seg. Patriarken i Konstantinopel hører om ham. Philotheus gav sin anerkjennelse til hans klosterregel, og han blir tilbudt embetet som Metropolitt av Moskva, men takker nei. Han foretrakk å leve et asketisk liv i bønn.

25. september 1392 dør han.

Patriark Athenagoras - brobyggeren

7. juli, er det minnedagen for patriark Athenagoras I (bildet), den 28 økumeniske patriarken av Konstantinopel, fra 1948-1972.

Patriark Athenagoras ble født 25. mars 1886 i en albansk, aromanian og gresk familie som Aristocies Spyrou i Vasiliko, i nærheten av Ioannia, Epirus i det daværende Ottomanske riket. Han var sønn av en landsbylege og hans mor døde da han bare var 13 år gammel. Han studerte ved Det patriarkiske seminaret i Haiki i Tyrkia, og ble uteksaminert i 1910. I forbindelse med at han ble uteksaminert herfra ble han ordinert som diakon og fikk navnet Athenagoras. Han gjorde tjeneste som erkediakon ved sognet i Pelagonia før han ble sekretær til erkebiskop Meletius av Athen i 1919. Han ble senere metropolitt av Korfu i 1922 mens han fremdeles var diakon.

Etter en reise til USA i 1930 foreslo metropolitt Damaskinos overfor daværende patriark Photios II at metropolitt Athenagoras burde utnevnes til erkebiskop av Nord- og Sør-Amerika da han var den beste til å kunne bringe fred og harmoni til de gresk-ortodokse menighetene der. Dette bifalt patriark Photios II. Han ble utnevnt 30. august 1930.

61 år gammel, 1. november 1948, ble han så valgt til patriark av Konstantinopel. I januar 1949 ble han beæret av å fly med det personlige flyet til den amerikanske president Harry Truman til Istanbul, for å tre inn i sin nye posisjon. Som patriark var han aktivt involvert i Kirkenes Verdensråd. Hans møte med pave Paul VI i Jerusalem i 1964 førte til et bedre forhold mellom de to kirkene etter det store skisma i 1054. En felles deklarasjon ble skrevet og lest opp 7. desember 1965 samtidig under Det andre vatikankonsilet i Rom og i forbindelse med en spesiell seremoni i Konstantinopel. Ikke alle var like begeistret for denne deklarasjonen. Metropolitt Philaret skrev et brev i 1965 hvor han utfordret patriarken og hans forbindelse med Den romersk-katolske kirke. Han var redd dette kunne føre Den ortodokse kirke inn i vranglære.

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.

Du tilfangetok Hades

På bloggen http://www.bjornolav.blogspot.com skriver jeg i dag om det Hebreerbrevets forfatter kaller "den grunnleggende læren om Kristus". Til den hører troen på oppstandelsen. Vi bekjenner med alle sanne troende: "Jeg forventer de dødes oppstandelse og livet i den kommende verden." (Trosbekjennelsen fra Nikea 325/Konstantinopel 381)

I tekstene som omfatter Åttetoneboken fra Den ortodokse kirkens liturgi finner vi denne teksten, som utdyper innholdet i det jeg har skrevet i bloggartikkelen:

Aften til søndag - 5. tone:

Stikirer til 'Herre, jeg roper ...'
Ditt herlige kors, Kristus, gjorde djevelen til skamme, og Din oppstandelse fjernet dødens brodd og reddet alle ut av dødens port, derfor lovpriser vi Deg, Guds enbårne Sønn.

Oppstandelse skjenket Han menneskeslekten da Han førtes lik et lam til slakt; frykt for Ham grep dødsrikets fyrster, og sorgens porter åpnet seg; da Kristus steg inn som Ærens konge, og sa til dem i fangenskap: Stig ut! og til dem i mørket: Åpne dere!

Veldige under: Han som skapte åndene, led selv i kjødet av kjærlighet til menneskene, og stod opp i udødelighet. Kom, la oss tilbe Ham. For ved Hans barmhjertighet ble vi reddet ut av bedraget og har lært å prise den ene sanne Gud i tre personer.

Aftentilbedelse bringer vi Deg, evige Lys, som i den siste tid legemlig strålte fram som et speil for verden, og steg like ned i dødsriket for å sprede mørket der ved å la oppstandelsens lys skinne for hedningene: Herre, ære være Deg som gav oss lyset.

Vi lovpriser Kristus som la grunnen for vår frelse, for Han stod opp fra de døde og reddet verden fra bedraget. Derfor fryder seg englenes kor og derfor flykter demonene med sitt bedrag, mens Adam reises opp fra fallet da djevelen ble styrtet ned.

Vokterne lærte av foræderen: Skjul Kristi oppstandelse. Se, her er noen sølvpenger, og si: Noen stjal den døde fra graven mens vi sov. Men hvem har vel sett eller hørt noen som stjeler et salvet og nakent lik, for linsvøpet er jo etterlatt i graven! La dere ikke lure, jøder, hør heller profetens ord og forstå at Han i sannhet er verdens Frelser og Allmektig Gud.

Du tilfangetok Hades, o Herre, og tilintetgjorde døden, Frelser vår, da Du opplyste verden med Ditt dyrebare kors: Forbarm Deg over oss.

(Fra: Ortodoks bønnebok. Solum forlag 2002, side 86-87)

Bildet av Kristi oppstandelse er hentet fra den nye og vakre klosterkirken tilhørende Hl.Trifons kloster i Hurdal.

På Kristi tronbestigningsdag

Tropar i 4.tone
Du fòr opp i herlighet, Kristus, vår Gud, og disiplene gledet. Du med løftet om Den Hellige Ånd, og med velsignelse styrker Du dem i troen på at Du er Guds Sønn og verdens Frelser.

Både dere lave og høye, rike og fattige, alle til sammen.

Min munn skal tale visdom, og mitt hjertes tanke er forstand.

Jeg vil bøye mitt øre til tankespråk, jeg vil fremføre min gåtefulle tale til citar.

Gud fòr opp under jubelrop, Herren under basuners lyd.

Ære være Faderen, og Sønnen og Helligånden nå og alltid og i all evigheters evighet.

Kondak i 6.tone
Da Du hadde oppfylt alt som var beredt for oss, og hadde forènet det jordiske med det himmelske, fòr Du opp i herlighet, Kristus, vår Gud, uten å forlate oss, for Du forblir uavlatelig med oss, og dem Du elsker Deg, lover Du: Jeg er med dere og ingen skal skade dere.

Prokimen i 7.tone
Vis Deg høy over himmelen, Gud, Din ære over all jorden.

V:Mitt hjerte er rolig, Gud, mitt hjerte er rolig; jeg vil synge og lovprise.

Hallelujaer i 2.tone
Gud fòr opp under jubelrop, Herren under basuners lyd.

V: Klapp i hender, alle folk, juble for Gud med fryderop.

Megalyner:
Klapp i hender, alle folk, syng for Gud med fryderop. - Vi høylover Deg, Kristus Livgiver, og vi ærer Din legemlige og guddommelige oppstigning til himmelen.

Avslutningsvelsignelse
Må Kristus, vår sanne Gud, som i herlighet fòr fra oss opp til himmelen, og nå sitter ved Gud Faders høyre hånd, høre bønnene ...

(Fra Den Ortodokse Kirkes Gudommelige Liturgier. Solum forlag, side 140-141

Å be med Gregor av Nazianz

Å be med røstene av Kristi etterfølgere fra den tidlige kirkens historie kan være med på å fordype vårt eget bønneliv.

Den bønnen jeg gjengir i dag er en bønn av Gregor av Nazianz (329-389). Han var venn og studiekamerat av Basileios den store, og følte seg en tid tiltrukket av eneboerlivet. Omstendighetene gjorde at han kom til å spille en viktig offentlig rolle, blant annet ved at han i Konstantinopel bidro til å bringe den arianske strid til opphør. Han forlot derimot Konstantinopel midt under det pågående kirkemøtet i 381 og trakk seg tilbake for å føre et stille liv i sine siste år. Gregor av Nazianz er en av tre i Østkirken som har fått ærestittelen "Teologen" på grunn av sine kvaliteter som åndelig veileder.

Her følger bønnen:

Når dagen gryr, gir jeg Deg, Gud
mine hender. Jeg vil ikke ta del
i noe som er ondt, men la Deg,
Du Allmektige, ta hånd om denne
nye dagsreise.

Jeg ber om å være urokkelig og
kunne beherske mine lidelser.
Jeg skammer meg over at jeg
etter et langt liv er Deg så lite verdig,
jeg som er en gjest ved et hellig bord.
Se hva jeg ønsker, å min Kristus,
led min ferd!

Norges eneste ortodokse kloster med ny nettside

Norges eneste ortodokse kloster har fått ny nettside, og den er både informativ og innholdsrik. Her finner man artikler om historien om Hl.Trions skita, Jesusbønnen, en presentasjon av den litteraturen som klosteret utgir og litt om klosterlivet.

Klosteret i Hurdal er spesielt kjært for meg. I 1988 hadde jeg gleden av å besøke Hl.Trifons skita for første gang. Det skjedde i forbindelse med et intervju jeg skulle gjøre med fader Johannes for den dagsavisen jeg den gang arbeidet for. Etter hvert utviklet det seg til et godt vennskap med fader Johannes, og ved ulike anledninger var jeg tilbake til det lille klosteret som den gangen befant seg på Sivesindshøgda i Vestre Toten kommune. På noen av gudstjenestene her opplevde jeg at Gud kom meg så forunderlig nær. Når klosteret skulle flyttes fra dette stedet til Hurdal ble jeg invitert til å tale i den forbindelsen. Det satte jeg stor pris på. Så har jeg fulgt virksomheten i Hurdal etterpå og har gledet meg stort over å se det som er blitt bygget opp her. Ikke minst den vakre klosterkirken. Jeg har ikke fått muligheten til å delta på noen gudstjeneste her ennå, men jeg håper å få det til i forbindelse med liturgien som skal feires i forbindelse med festdagen for apostelen Peter og Paulus den 12.juli.

Noe annet spennende som skjer ved dette klosteret er at kirkeklokkene til klosterkirken er kommet. Seks klokker fra Ekaterinburg, hvor den minste veier 10 kilo og den største 326 kilo. Den store klokken har bilde av Kristus (det ikke av hender gjorde ikon) og en tekst på kirkeslavisk: Приидите поклонимся цареви Богу нашему som på norsk kan oversettes: Kom la oss tilbe Gud, vår Konge. Og på den andre siden bilde av Den hellige Treenighet og innskriften Сей колокол лит для церкви в честь Живоначальной Троице и в память преподобного Трифона Печеньского в 2011 г от РХ. På norsk: Denne klokken er støpt for kirken til ære for Den hellige Treenighet og til minne om den hellige Trifon av Petshenga i år 2011 e.Kr.f). I sommer skal det bygges kirketårn til klokkene.

Nettsiden til Hl.Trifon skita finner du her:

http://www.ortodoks.org/Hellige_Trifon_Skita/Velkommen.html

Bildet viser klosterkirken i Hurdal.

Litt mer om Nil av Sora og hans liv og tjeneste

I går var minnedagen for den hellige Nil av Sora. Etter å ha skrevet artikkelen om ham som ble publisert på denne bloggen i går, dro jeg til Mamre, bønnekoia jeg har inne i skogen. Det ble til at jeg fortsatte å lese om den hellige Nil fordi jeg finner hans liv så interessant.

Foruten de ting jeg allerede har nevnt i min forrige artikkel vil jeg trekke frem Nil av Sora's sterke understrekning av det indre livets betydning. Askese for Nil av Sora handlet om en renselse av sjelen gjennom bønn og kontemplasjon. Vi skal straks se hvordan dette fikk uttrykk i hans konfrontasjon med de som hevdet at klosterne skulle være eiendomsbesittere. Klosterne eide nemlig på denne tiden 1/3 av Russlands jord. Nil mente at dette ikke kunne forenes med sann apostolisk tro. Det kom til en konfrontasjon mellom Nil av Sora, som etter hvert hadde fått en stor anerkjennelse i russisk klosterliv og som ved to anledninger ble innkalt til å delta på kirkemøter som skulle avgjøre viktige lærespørsmål og Josef av Volokalamsk (1439-1515). Han forsvarte klosternes rett til å eie jord med den begrunnelsen at siden klosterne tok seg av syke og gamle, gav husrom til de som trengte det og underviste barna, trengte de inntektene som jordeiendommene gav.

Nil av Sora og hans tilhengere mente at munkenes oppgave var først og fremst forbønn og åndelig veiledning. De mente at ved å eie store eiendommer fikk man også del i jordisk bekymring, og gjennom det ervervet man seg også en verdslig tenkemåte. Nil av Sora og hans tilhengere stod for det apostoliske fattigdomsidealet.

Men striden handlet ikke bare om dette. Den handlet også om hvordan vranglærere skulle møtes. Josef av Volokalamsk forsvarte bruk av fengsel, tortur og død. Nil på sin side fordømte all bruk av vold. Dypest sett handlet striden om forholdet mellom stat og kirke. Nil av Sora betonte klosterets profetiske og ikke-verdslige vitnesbyrd, og mente at kirken skulle være en pilegrimskirke. Josef av Volokalamsk la vekt på regler og lydighet, Nil av Sora på det indre og personlige forholdet til Gud. Nil var mer opptatt av den indre bønnen i den hesykastiske tradisjonen. Han videreutviklet denne bønnemetoden ut fra prinsippet om å tømme sinnet for verdslige tanker, rense hjertet og oppnå den ordløse bønnen.

Da livet gikk mot slutten gav Nil av Sora klar beskjed om at han ikke ville ha noen dyrking av ham etter hans død. Han så på seg selv som en stor synder.