En enkel russisk bonde og hans levde Kristus-liv

I dag feirer vi minnet til han som Thomas Merton kalte 'det 1900-tallets mest autentiske munk', fader Siluan av Athos.

Enklere oppvekst kunne vel ingen få: Han var helt ulærd, hadde kun 'to vintres byskole' bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp og bønn ga ham en personlig erfaring av de kristne livet - identisk med mange av de hellige Fedrene. 

Etter avtjent militærtjeneste høsten 1892 begav seg til Athos, der han tjente i det berømte Hl.Panteleimon-klosteret.

Hele Siluans liv var preget av djup lydhørhet mot Den Hellige Ånd. For ham var 'kristendommen ikke en lære, men liv'.

Fader Siluan var også en ivrig Bibelleser, og han leste stadig i kirkefedrenes skrifter.

Han bestemte seg også for gi deg helt til bønn, slik at han kunne bevare det som ble ham betrodd når Den Hellige Ånd gav ham del i noen av Guds dybder. I klosteret arbeidet han i kjøkkenet. Til tross for at han hadde ansvaret for å gi mat til over 200 munker satte han av tid til å be hver eneste dag.


 Arkimandrit Sofony som kjente ham godt sa om fader Siluan:

'Hans ansikt var preget av en djup ro. Det var vennlig på grunn av anger, faste, det var blekt på grunn av mangel på søvn. Det fantes imidlertid tilfeller da han forvandles til det ugjenkjennelige, da hans bleke, rene ansikt lyste opp av et uttrykk som ble så overveldende at man ikke kunne se på ham uten å slå blikket ned'.

De siste årene av sitt liv tok han imot tusenvis av gjester som kom til ham for å få et ord, og for å bli bedt for. Han døde 24. september 1938.

Et liv viet til bønn

I dag feier vi minnet om en fattig russisk bonde, med 'to vintres byskole' bak seg. Det ble hele hans utdannelse. Etter avsluttet militærtjeneste kom Simeon Ivanovitj Antonov til Athos. Vi skriver 1892. Her trer han inn i Panteleimon som munk i 1896, og her skulle han bli i 46 år. I de årene arbeidet han ved kvernen og i klosterforvaltningen.

Han er kjent som staretsen Siluan. Jeg ble kjent med ham for noen år siden gjennom boken til Arkimandrit Sofrony: 'Den helige Startets Siluan'.

Mange år av uutrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige Fedrenes: 'kristendom er ikke en lære, men liv'.

Gjennom stadig å lese Bibelen og fedrenes skrifter, og ved å leve i bønn ervervet han seg åndelig visdom som få andre.

Noe annet som preget fader Siluan var hans lydhørhet overfor Den Hellige Ånd. Dette var noe som hadde preget ham helt siden barndommen. Allerede da bestemte han seg for å vie livet til bønn. Det ble en troskamp som skulle vare livet ut.

Arkimandrit Sofony som kjente ham godt sa om fader Siluan:

'Hans ansikt var preget av en djup ro. Det var vennlig på grunn av anger, faste, det var blekt på grunn av mangel på søvn. Det fantes imidlertid tilfeller da han forvandles til det ugjenkjennelige, da hans bleke, rene ansikt lyste opp av et uttrykk som ble så overveldende at man ikke kunne se på ham uten å slå blikket ned'.

De siste årene av sitt liv tok han imot tusenvis av gjester som kom til ham for å få et ord, og for å bli bedt for. Han døde 24. september 1938.