Fostermoren til Irlands hellige

Sammen med våre venner i Northumbria Community feierer vi i dag minnet om Hl.Ita. Jeg har skrevet en artikkel om henne i fjor, som jeg gjengir her: Hun ble født i år 480 i fylket Waterford, enten i Drum Hills eller i Tramore området. Hennes familie kom fra den edle og innflytelsesrike Dèisì klanen. Faren Cennfoelad nedstammet fra Felim Lovgiveren.

Ita het opprinnelig Dorothea eller Deirdre, navnet Ita, som hun tok senere, understreket hennes tørst etter Den guddommelige kjærligheten.

Allerede som et lite barn viste hun en sterk dragning til bønn og hellighet. De som er rundt henne legger merke til det Gudsnærværet hun bærer med seg. Det ble sagt at hun hadde de seks særpregene som finnes hos irske kvinner: visdom, renhet, skjønnhet, musikalske evner, mild tale og ferdighet til å bruke en nål! Men hun kunne også være sta. En sterk individualistisk karakter trer frem i legendene som er skapt rundt henne.

Som ung drømmer Ita om en engel som gir henne tre kostbare steiner. Hun ble slått av hva dette kunne bety, og når hun våkner stusser hun over hva de kan symbolisere? Så får hun på nytt englebesøk, og denne engelen kan fortelle henne at hun gjennom hele sitt jordiske liv vil drømme drømmer og se syner. De tre steinene var et symbol på Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd,

Helt fra hun var liten var hun fast bestemt på at hun skulle bli nonne. Men faren delte ikke hennes tro, og han var svært lite lysten på at hans datter skulle tre inn i et monastisk liv. Han hadde på sin side etter datidens skikk arrangert et bryllup hvor hans datter skulle gifte seg med en av nobel byrd. Ita på sin side vender seg til Gud og ber om utfrielse fra slik en skjebne. Hun tilbringer tre dager i bønn og faste.

Den tredje natten kommer Gud til hennes far i drømme. I drømmen forteller Gud at Ita vil tjene Ham et annet sted i landet, og at mange vil komme til tro gjennom henne. Neste morgen gav faren etter, og sa hun fikk gjøre som hun ønsket. Biskop Declan av Ardmore vigslet henne så til nonne.

Hun er bare 16 år gammel! Og samme år reiser hun sammen med søsteren Fiona vestover. Foran dem lyser det tre himmelske lys som guider dem. Det første lyset sto oppe på Galtee fjellet, det andre oppe på fjellet Mullaghareirk, og det tredje på fjellet Cluain Credhall. Ita slår seg ned i nærheten av Sliab Luachra, som inkluderer Cork, Kerry og den vestlige delen av Limerick. Stedet hun slo seg ned ble etter hvert kjent som Cill Ide og ble et senter for opplæring og åndelig trening. En kommunitet vokser frem, hvor kommunitetsmedlemmene tilbringer mye tid i bønn. Flere som kommer hit opplever å bli helbredet fra sine plager. Det er her Ita introduserer begrepet 'sjelevenn', en gammel åndelig veiledningstradisjon som kommer via Egypt og Nord-Afrika. En 'sjelevenn' er en medvandrer som både er skriftefar og åndelig veileder.

Kommuniteten i Cill Ide pleier syke, og tar til seg fosterbarn. Flere av de som skulle bli viktige åndelige ledere for den keltiske kirken fikk sin opplæring her.

Hellige Ita er blitt kalt for 'Fostermor til Irlands hellige' og med rette. Hun døde 15. januar 570.

Hilarion av Poitiers

Sammen med våre venner i Northumbria Community og Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, feirer vi i dag minnet om Hilarion av Poitiers (315-368). Han var en av 300-tallets mest betydningsfulle kirkefedre. Det skyldes ikke minst hans grundige teologiske arbeide.

Egentlig er det ikke så mye vi vet om ham. I hvert fall ikke hva hans barndom og oppvekst angår.

Men vi vet at han kom til tro gjennom å studere Bibelen, og han lar seg så døpe sammen med sin kone og sin datter.  Det skjer i år 350. Da er han 35 år gammel. Tre år senere vigsles han til biskop. Nærmere bestemt biskop for Poitiers i Frankrike, og det skjer i en tid hvor det er store brytninger i kirken. Det gjelder ikke minst striden om arianismen.

Men det klare standpunktet til Hilarion får konsekvenser. I årene 356-359 blir han forvist etter ordre fra keiseren. Hilarion er likevel ikke uvirksom. Under forvisningen i Frygia skriver han sitt mest betydningsfulle verk, en bok om Treenigheten. Ikke minst har dette teologiske verket betydd mye for vår forståelse av Jesu guddom. I forbindelse med hans besøk i Øst stifter han bekjentskap med Østkirkens teologer, noe som skulle få stor betydning for Hilarion. Gjennom sine egne bibelstudier og inngående kjennskap til Bibelen, og sin store forståelse for brytningene som det nikenske kirkemøtet representerte spilte Hilarion en avgjørende rolle for formingen av det teologiske synet i Vest.

Inspirert av blant annet Origenes skriver han mot slutten av sitt liv en viktig kommentar til Salmenes Bok, men han rakk aldri å avslutte dette før han døde.

Før han sovnet inn i Herren ble han en veldig stor oppmuntring for Martin av Tours, og var kanskje avgjørende til at denne ble biskop. Hilarius oppmuntret Martin til å grunnlegge et kloster i Ligugè.

Gudselskeren som forstod hva det guddommelige mørket innebar

'Hva innebærer det å se Gud', spør den hellige Gregorios av Nyssa? Han svarer: 'Det innebærer at man aldri får sitt begjær mettet'.

I år er det ganske nøyaktig 1620 år siden han sovnet inn.

Vi forbinder begrepet 'sjelens mørke natt' med Johannes av Korset. Og det er rett. Men egentlig er det Gregorios av Nyssa som er den første som bruker 'det guddommelige mørke' om menneskets åndelige modenhet. Veien vi skal vandre går ikke - slik vi kanskje vil tro - fra klarhet til klarhet. Tvert om vandrer fra klarhet til dunkelhet. Skråsikkerheten hører det første yre tiden til som kristen. Da kan vi det meste, da forstår vi alt, og alt er selvsagt. Når vi modnes under vandringen forstår vi at Gud er den som er totalt annerledes, og lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solens. Åndelig modenhet fører ikke til at Gud blir mer forståelig. Åndelig modenhet fører til at Gud blir større, Han blir et mysterium, uutgrunnelig, mektig.

Gregorios vokste opp i litt av en familie: Han hadde åtte søsken, og ble født i år 334. Tre av guttene, ble biskoper, Gregorios var en av dem, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Broren Basileios er den mest kjente av Gregorios' sine brødre, vi kjenner han som Basileios av Cæsarea. Deres mor var datter av en martyr. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før keiser Konstantins omvendelse.

Det er i år 371 at Gregorios utnevnes til biskop av Nyssa. Nyssa var en liten by i nærheten av storbyen Cæsarea, hvor broren Basileios var biskop. Gregorios var gift med Theosebia. Han kjente seg derimot ikke helt hjemme i rollen som biskop. Gregorios følte seg mer tiltrukket av stillheten i fjellene. Så var da også 'Gudslengselen' store livstema. Han ble aldri trett av å fremheve at livet er som mest, når det tørster etter mer.

Han kom likevel til å spille en hovedrolle i det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, hvor kampen sto om hvordan man skulle forstå Treenigheten. Her stod Gregorios frem og talte med tydelighet og klargjorte hva synet på den treenige Gud innebærer.

Markus - munken som kunne Bibelen utenat

Det sies at Markus asketen, som levde på 400-tallet, kunne hele Bibelen utenat. Helt siden ungdommen hadde han en stor kjærlighet til Den Hellige Skrift, og leste den daglig. Det passer godt å minnes ham i et år hvor Bibelselskapet utfordrer oss til å bruke 2014 til å lese igjennom Bibelen.

Det er denne Markus asketen, som har skrevet: 'Djevelen presenterer mindre synder som mindre viktige i dine øyne, hadde han ikke gjort det hadde han ikke hatt mulighet til å forføre oss til å falle i de store'. 

Markus asketen hører med til de mest betydningsfulle av ørkenfedrene. Han blir også kalt for Markus Gudbæreren, eller Markus Munken. Men det er ikke mye vi vet om ham. Han ble født i Athen, og var en disippel av Johannes Chrysostomos. Med tiden søkte han seg ut i den egyptiske ørkenen og levde der som eneboer  i 40 år.

Han hadde et hjerte som banket for alt det skapte, og var en venn med dyrene i ødemarken. Det sies at han en gang ba for en hyenes valp som var blind, og som fikk synet tilbake.

Markus asketen hadde også en evne til å undervise, og han etterlot seg skrifter som ble flittig lest blant munkene, ikke minst i den østlige monastiske tradisjonen. En del av hans åndelige veiledning finner vi igjen i Filokalia eller De gamle fedrenes bønneundervisning.

I kveld skal vi feire hans minne i Kristi himmelfartskapellet.

Helligtrekongers dag

I dag feirer vi Helligtrekongers dag.  I den forbindelse gjengir jeg noe Peter Halldorf, preses for den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, har skrevet om denne dagen:

'Evangeliet på trettendedag jul - høytiden som med et gresk ord kalles epifania, som betyr åpenbaring - dufter av røkelse og myrra. Den fattige familien i Betlehem æres med kostbare og velluktende gaver. Det er vel ikke akkurat slike gaver som vi pleier å gi nybakte foreldre. En kosebamse hadde kanskje passet bedre. Vismennene kommer med gull, røkelse og myrra. 

Gavene har en dypere betydning. De kommer med gull fordi barnet som Maria har på fanget er en guddommelig kongesønn. De kommer med røkelse: barnet i stallen er den virkelige og eneste presten som skal lede lovsangen i den himmelske gudstjenesten. Og de kommer med myrra til barnet som hviler ved Marias bryst fordi han er den sanne profeten som er salvet med Åndens olje.

I skinnet av lyset som stråler fra barnets ansikt feirer kirken i dag en fest som gjør oss seende. Ordet går i oppfyllelse: 'For Gud som sa: Lys skal stråle fram fra mørket, han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt skal lyse fram'. (1.Kor 4,6) Epifania er en tidlig pinse i kirkeåret. Den Hellige Ånd er lyset fra Kristi ansikt som renser og opplyser våre hjerter så vi ser Guds skjønnhet i hvert menneske.

En større gave enn å ta imot dette lyset kan vi ikke gi våre medmennesker. De vise menn fra Østerland som i dag bøyer seg for barnet i stallen minner oss om dette: Når et eneste menneske lar seg opplyse av kunnskapen om Guds herlighet, kan Gud ikke lenger forbli skjult i verden'.

(Peter Halldorf: Med evig kjærlighet. Luther forlag 2013, side 14)

'Enda jeg hadde en hel skog av slike som Juniper'

Sammen med våre venner i Northumbria Community minnes vi i dag friar Juniper, som var en av de opprinnelige disiplene til Frans av Assisi.

Det er ikke mye som er kjent om denne Juniper før han slutter seg til kretsen rundt Frans av Assisi. Han blir opptatt i ordenen i 1210, og Frans selv blir så begeistret over denne radikale Jesus-etterfølgeren at han utbryter: 'Enda jeg hadde en hel skog av slike som Juniper'.

Etter Gud selv var Junipers første kjærlighet det som Frans av Assisi kalte 'Søster fattigdom'. Han søkte å forenkle sitt liv, og levde i forsakelse og tro, slik vår Mester og Herre har kalt enhver disippel å gjøre.

Etter at Frans av Assisi var død, kjente Juniper på en djup sorg når kravet om absolutt fattigdom blant fransiskanerne ble oppgitt. Sammen med noen få andre søkte han ly i noen grotter i fjellet, hvor de dro seg tilbake for å leve et enkelt liv i bønn.

Han spilte også rollen som dåre, slik at ingen skulle tro at han hadde noen visdom eller hellighet - men at den tilhører Gud alene.

Vennene i Northumbria Community har skrevet en bønn i forbindelse med minnedagen for Juniper, som jeg har oversatt. Det er en god bønn å be på denne dagen:

Lær oss, Herre, av alle ting
å leve enkelt,
slik at vi kan være avhengig av Deg 
for alt vi trenger.
Lær oss nytten av alt
i Ditt skaperverk,
slik at vi kan dele overfloden
Din med alle rundt oss.
La oss ikke tenke for høye
tanker om oss selv; 
lær oss at det er de
ydmyke som skal arve jorden.

Les også:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/05/juniper-en-av-guds-hellige-darer.html

Basileios av Cæsarea - åndelig veileder og martyr

Det er en av de store åndelige veilederne Kirken feirer i dag.

For å fortelle om Basileios av Cæsarea velger jeg å begynne med hans mor, Emmelia. For det var et gudfryktig hjem han vokste opp i. Hans mor var datter av en martyr, faren var lærer. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før Keiser Konstantins omvendelse. De fikk ni barn, tre av dem ble biskoper, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange.

Basileios, som ble født i Kapadokia i år 330, skulle bli selve klosterlivets far, og en av de store fornyerne av gudstjenestelivet i de østlige delene av kristenheten på 300-tallet.

Etter en studieperiode i Athen på 350-tallet, som han delte med en annen av de store skikkelsene i Kirkens historie, Gregorios av Nazianz, søkte Basileios seg ut i den egyptiske ørken. Det skjedde i år 357 etter at han ble døpt. Den Hellige Ånd hadde skapt en sterk åndelig åndelig lengsel, etter et djupere åndelig liv. Her møtte Basileios den store vekkelsen som preget den egyptiske ørken på denne tiden, og han fant den vei han kjente seg kallet til å gå i Kristi etterfølgelse. Basileios ble djupt grepet av den radikale Jesus-etterfølgelsen han ble vitne til blant de som bodde her ute i ødemarken. Men et liv som eneboer tiltalte ham ikke, og etter å ha delt sine eiendeler med de fattige, fikk kommunitetslivet hans oppmerksomhet. 
Etter ørkenoppholdet dro han tilbake til Kapadokia, men også her søkte han ut i fjellområdene for å søke stillhet og kunne tilbringe lange tider i bønn.

År 362 blir han presteviet. Det skjer i Cæsarea. 14 juni 370 konsekreres han så til biskop. I år 358 samler han en gruppe av likesinnede om seg. De vil leve ut troen i et nært fellesskap med hverandre. Med i denne gruppen er hans bror, Peter. De grunnlegger en monastisk kommunitet på familieeiendommen, i Arnesi i Pontus. Med i kommuniteten er også hans mor, som på dette tidspunktet er blitt enke, og hans søster Makrina.

Dette var en tid da mange unge følte dragningen til klosterlivets radikalitet, og Baileios skulle komme til å formulere den av klosterreglene som har spilt den største rolle i Østkirken. For Basileios handlet klosterlivet om å vende tilbake til den første forsamlingens apostoliske liv - et fellesskapsliv grunnet på kjærlighet, omsorg for sin neste, arbeid, samfunnsinnsats, bønn og åndelig lesning.

Og Basileios gjorde mer enn å snakke om det, han viste et sterkt samfunnsengasjement. I nærheten av Cæsarea bygget han opp en hel liten by som ble hetene Basilia, med sykehus, hjem for foreldreløse, yrkesskoler og herberger med matservering for fattige arbeidere.

I klostrene inspirerte Basileios til en fornyelse av gudstjenestelivet. Det sier sitt om slitestyrke og aktualitet når den liturgien som han formulerte, som bærer hans navn - Basileiosliturgien - fremdeles brukes.

Basileios ble også en av de ledende arkitektene bak den utformingen av Treenighetslæren som skulle finne sted ved det andre store kirkemøtet i Konstantinopel. Et kirkemøte Basileios ikke fikk oppleve. Hans etterlatte skrifter kom likevel til å spille en avgjørende rolle når den nikenske trosbekjennelsen skulle få sin endelige utforming.

1.januar år 379 dør han, bare 50 år gammel.