Når en bror synder

"Om noen av brødrene, forført av fienden, begår en dødssynd, skal ingen av brødrene som vet at han har syndet spotte eller sverte ham. I stedet skal de ha stor barmhjertighet med ham og beholde hans synd helt og holdent for seg selv. De friske behøver ingen lege, men de syke."

Hl.Frans av Assisi.
Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Hellighet

"Hellige deg," sier Frans av Assisi, "og du vil hellige samfunnet."

Vær glade under alle forhold

Fra Frans av Assisi's regel:

'Brødrene bør være glade, når de besøker enkle og foraktede mennesker, fattige og svake og syke og spedalske og slike som tigger blant veien'.

Må Gud velsigne oss med ubehag

I forbindelse med gårsdagens minnedag for Frans av Assisi, har jeg oversatt en bønn av Christine Sine, som er inspirert av Frans. Den grep meg så sterkt:

Må Gud velsigne oss med ubehag
ved forenklede svar,
halvsannheter og overfladiske forbindelser,
slik at vi må leve på djupet av våre hjerter.
Må Gud velsigne oss med sinne over
urettferdighet, undertrykkelse
og utnyttelse av mennesker,
og av jorden,
slik at vi vil arbeide for
rettferdighet, likhet og fred.
Må Gud velsigne oss med tårer
som vi kan dele,
for de som lider,
slik at vi kan nå ut med våre hender,
for å trøste dem,
og endre deres sorg med glede.
Må Gud velsigne oss med dårskap
til å tenke at vi kan
utgjøre en forskjell i verden,
slik at vi kan gjøre tingene som andre
sier ikke kan gjøres.

Christine Sine er en komtemplativ aktivist, utdannet lege, gift med Tom, svært interessert i keltisk spiritualitet, og lidenskapelig dyrker av organiske vekster i sin hage. De driver nettstedet http://godspace-msa.com/

Lovsang for broder Sol

Det er virkelig passende at vi feirer Frans av Assisi på en dag som denne! For vår del har det vært en oktober-dag i strålende solskinn. Bror Frans var jo i første rekke så bundet til jorden, samtidig som han hadde sitt hode i himmelen! På slike dager hvor naturen er så blendende vakker med alle fargene, tenker jeg ofte på Frans.

May Sissel og jeg har tilbrakt helgen i Oslo i forbindelse med et bønneseminar og en gudstjeneste jeg har hatt i Den frie evangeliske forsamling. Før seminaret startet hadde vi litt tid og brukte tiden i en kristen bokhandel. Der kom jeg over en billedbok for barn om nettopp Frans og Klara av Assisi. Teksten er skrevet av Guido Visconti og illustrasjonene er av Bimba Landmann. Det er blitt en vakker bok. Begge to bidrar til å gi oss et bilde av Middelalderens tro som en tro med et glad ansikt. Ikke minst på grunn av Frans og Klara.

Guido Visconti forteller blant annet historien om Frans som kommer til Klara der hun befinner i San Damiano. Frans er syk. Øynene hans er vonde. Han må leve i mørke. En dag bestemmer han seg for å skrive en lovsang til Herren:

'Jeg vil skrive en lovsang til Herren for alt som er skapt'.

For å bli i den vakre teksten til Visconti:

'Han vender seg til munkene og sier: 'Vi er alle blinde. Det er Herren som lyser opp dagen ved hjelp av Solen, og natten ved hjelp av Ilden. Vi må alltid takke vår Skaper for dette og alle de andre skapningene som er oss til nytte og glede'.

Og lykkelig sier han:

'Lovet være du, Herre, for alle dine skapninger, især broder Sol'.

Frans slutter ikke her. Han framsier ikke én lovprisning, men mange: for søster Måne, for broder Vind, for søster Vann, for broder Ild og for moder Jord. Og én for dem som ikke kan leve i fred på denne Jorden. Frans får nemlig snart vite at de to mektigste mennene i Assisi, biskopen og borgermesteren, ikke lever som brødre, men som fiender. For dem og for alle mennesker, legger han til: 'Lovet være du, Herre, for dem som tilgir av kjærlighet til deg'.

Denne lovsangen, som ble skrevet i klosteret til Klara, er full av glede. Frans bestemmer seg for å kalle den Lovsang for broder Sol og komponerte en melodi til den'.

Og fremdeles synges den. Til vår glede og oppbyggelse. Som på minnedagen for Frans av Assisi - i dag.

1200-tallets radikale Jesus-etterfølger

Han ble ikke mer enn 44 år gammel, den hellige Frans av Assisi.

Men ikke bare påvirket han sin samtid på 1200-tallet på en måte som få andre har gjort, men han fortsatte å gjøre det, og vi merker ringvirkningene også på denne dag - minnedagen for hans død, 3. oktober 1226.

Fortsatt inspirerer han, fortsatt utfordrer han, til en radikal imitatio - en etterligning av Jesus. Frans hjelper oss til å ta Jesus på ordet, slik han selv gjorde. Ikke bortforklare radikaliteten i forsakelsen, troen og etterfølgelsen, men ta sitt kors opp daglig for å følge Jesus.

Frans av Assisi sentrerte hele sitt liv rundt Jesus Kristus. Han beskrev hensikten med sitt liv på følgende måte: "å gå i vår Herre Jesu fotspor og følge Hans lære."

Thomas av Celano, en av hans tidlige biografer skrev:

"Brødene som levde sammen med ham vet at daglig, ja konstant, var navnet Jesus på hans lepper. Han var alltid sammen med Jesus, Jesus var i hans hjerte, Jesus var i hans munn, Jesus var i hans ører, Jesus var i hans øyne, Jesus var i hans hender. Han bar alltid Jesus i hele sin kropp."

'Livet og vitnesbyrdet til Frans av Assisi er like relevant i dag som det var for 900 år siden," sier Shane Claiborne, en av lederne for den nymonastiske bevegelsen, og legger til: "Han var en av kapitalismens første kritikere, en av de tidlige kristne miljøforkjemperne, en frekk reformator av kirken, og en av de klassisk samvittighetsfulle motstanderne av krig'.

Claiborne legger til:

'Frans var sønn av en rik kjøpmann, født inn i et samfunn hvor gapet mellom de rike og de fattige var i sterkt økende grad uakseptabelt. Det var en tid for de religiøse korstogene, hvor kristne og muslimer drepte hverandre i Guds navn. Lyder det kjent? Frans gjorde noe enkelt og vidunderlig. Han leste evangeliene hvor Jesus sier: 'Selg dine eiendeler og gi det til de fattige'. 'Se på liljene på marken, og spurvene og bekymre deg ikke for morgendagen' og 'elsk dine fiender'. Og han bestemte seg for å leve slik Jesus mente vi skulle gjøre det. Frans snudde ryggen til materialismen og militarismen i denne verden, og sa ja til Jesus',  sa Shane Claiborne.

Shane Claiborne, som selv har tatt konsekvensen av radikaliteten i Jesu ord, og nå lever blant de fattige og marginaliserte i samfunnet for å være et levende vitnesbyrd om Jesus blant dem, utfordrer verdens kristne til å ha Frans av Assisi som et eksempel til etterfølgelse. Frans er fremdeles veldig moderne! Og svært aktuell.

La oss ikke bare minnes Frans i dag - la oss utfordres av ham!

Historien bak Tau-korset

Kjenner du historien til det såkalte Tau-korset?

Korset er knyttet til fransiskanerne, og har en spesiell utforming i form av en 'T' med korsarmer, som blir bredere utad og er skrått avskåret. Denne korsformen har navn etter den greske bokstaven 'tau'.

Historien bak korset skriver seg tilbake til hans møte med de spedalske. Dette var deres kors. Dette ble hans foretrukne kors, fordi det på den ene siden minnet ham om Kristi lidelse, og på den andre siden var det en stadig påminnelse om å ta seg av de minste, de spedalske og andre marginaliserte i hans egen samtid.

Når pave Innocens III åpnet Det fjerde Laterankoncil i 1215 leste han fra Esek 9,4:

'Herren sa til ham: Gå midt gjennom byen, midt gjennom Jerusalem, og sett et merke på pannen til de mennene som sukker og stønner over alle styggedommene som blir gjort i hennes midte'.

Paven leste fra Vulgata-oversettelsen, og der er ordet for 'tegn' oversatt med 'thau'. Der leser vi: 'et signa thau'.

Dette grep fransiskanerne tak i. Korset til Frans fikk dermed en helt spesiell betydning.

Korset bæres ofte rundt halsen med en lærreim med tre knuter. De tre knutene er hentet fra det tauet fransiskaner-munkene har knyttet rundt livet, som også har tre knuter. De tre knutene skal minne dem om de tre munkeløftene de har avlagt: kyskhetens, lydighetens og fattigdommens.

'Enda jeg hadde en hel skog av slike som Juniper'

Sammen med våre venner i Northumbria Community minnes vi i dag friar Juniper, som var en av de opprinnelige disiplene til Frans av Assisi.

Det er ikke mye som er kjent om denne Juniper før han slutter seg til kretsen rundt Frans av Assisi. Han blir opptatt i ordenen i 1210, og Frans selv blir så begeistret over denne radikale Jesus-etterfølgeren at han utbryter: 'Enda jeg hadde en hel skog av slike som Juniper'.

Etter Gud selv var Junipers første kjærlighet det som Frans av Assisi kalte 'Søster fattigdom'. Han søkte å forenkle sitt liv, og levde i forsakelse og tro, slik vår Mester og Herre har kalt enhver disippel å gjøre.

Etter at Frans av Assisi var død, kjente Juniper på en djup sorg når kravet om absolutt fattigdom blant fransiskanerne ble oppgitt. Sammen med noen få andre søkte han ly i noen grotter i fjellet, hvor de dro seg tilbake for å leve et enkelt liv i bønn.

Han spilte også rollen som dåre, slik at ingen skulle tro at han hadde noen visdom eller hellighet - men at den tilhører Gud alene.

Vennene i Northumbria Community har skrevet en bønn i forbindelse med minnedagen for Juniper, som jeg har oversatt. Det er en god bønn å be på denne dagen:

Lær oss, Herre, av alle ting
å leve enkelt,
slik at vi kan være avhengig av Deg 
for alt vi trenger.
Lær oss nytten av alt
i Ditt skaperverk,
slik at vi kan dele overfloden
Din med alle rundt oss.
La oss ikke tenke for høye
tanker om oss selv; 
lær oss at det er de
ydmyke som skal arve jorden.

Les også:

http://www.monastisk.blogspot.no/2013/05/juniper-en-av-guds-hellige-darer.html

Frans - et uregelmessig verb og en radikaler for Gud

Det er ikke vanskelig å bli glad i Frans. Herrens glade trubadur, en mann som kroppsliggjør evangeliet, og lever det ut slik at mannen selv blir evangelium. Frans ligner på sin Mester, så mye at mennesker i 2013 fremdeles ser Jesus igjen i hans liv! Det er ikke mange man kan si det om. Så er da også Frans av Assisi blitt allemannseie. Hele kirkefamilien står sammen om å feire ham i dag.

Men Frans var også revolusjonær. Han talte paven og sin samtids kirke midt imot. Han ble et uregelmessig verb, et stikk i siden på de som fråtset og hyllet kirkens maktstrukturer, en urokråke. Ikke bare med ord, men med levd liv ble det satt en standard for hva etterfølgelse av Kristus virkelig betyr - når alt kommer til alt.

Frans skapte bruduljer i sin samtid. Han var uforutsigbar.

Dette må han ha vært seg svært bevisst, Jorge Mario Bergoglio, når han på sin første audiens som nyvalgt pave, 16.mars i år, fortalte journalistene som var møtt frem at han hadde valgt sitt navn, pave Frans I, for å ære Frans av Assisi.

Så har det gått slag i slag. Verden er vitne til en revolusjon i Den romersk-katolske kirke. Pavevalget har gjort at kirken på nytt har fått en urokråke. Jeg tror ikke vi helt klarer å få med oss noen av de store endringene som har skjedd, og er i ferd med å skje i Romerkirken.

I dag hørte jeg på BBC. Reporteren kunne fortelle at paven er i Assisi i dag, og gjentar at paven har tatt til orde for at kirken igjen skal bli en kirke for de fattige, han ønsker mindre hierarki og han vil bringe Kristus ut til folket. Paven har allerede bedt kardinalene om å gå frem med et godt eksempel, og leve enklere! Det samme sier han til biskopene og prestene. Så gjenstår det å se om de vil følge hans gode eksempel. Selv valgte han å bo i en enkel leilighet i stedet for de pavelige gemakker, han nektet å bære et gullkors og andre pavelige regalier. Han kler seg heller i hvitt. Bærer sin egen koffert, og tar gjerne en telefon til mennesker som tar kontakt med ham. Han er blitt berømt for sine: 'Hei, det er pave Frans som ringer ...'

Men den største endringen får vi kanskje ikke med oss? Det ble nylig nedsatt en komite som skal arbeide med endringer på en rekke områder innen Romerkirken. Der kommer det nok mange overraskelser i tiden fremover.

Helt i Frans av Assisi's ånd. Jeg tror han ville ha likt det som skjer nå.

Men det er viktig å ikke ufarliggjøre Frans av Assisi.

Gjøre ham til en blankpolert helgen. Da fratar vi ham radikaliteten. Den trengtes den gang, og gjør det like mye - kanskje mer - i det 21.århundre. Jeg liker prosjektet vi nå ser: en kirke for de fattige.

Så gjenstår det å se om det også skjer endringer i enkelte lærespørsmål hvor vi skiller lag? Kanskje det er for mye å håpe. Men det er lov å be.

Frans av Assisi døde på kvelden 3.oktober 1226, 44 år gammel, naken og innesluttet i den skapelsens fred, som han hadde elsket og hyllet i sine lovsanger til Gud.

Juniper - en av Guds hellige dårer

Shane Claiborne forteller en historie i dag om en av Frans av Assisis samtidige: Bror Juniper. Han blir omtalt som en av Guds hellige dårer.

Jeg synes det jeg leste om Bror Juniper var så interessant, og utfordrende for oss som lever i dag, at jeg har valgt å oversette deler av Claiborne's artikkel. Denne bror Juniper var viden kjent for at han konstant gav bort det han fikk mellom hendene. En gang fikk han uttrykkelig beskjed av sin overordnede om at han ikke fikk gi bort ytterklærne sine til tiggerne mer. Men det varte ikke lenge før han møtte en som trengte klær, og som spurte om han kunne få noen klær av bror Juniper, som svarte: 'Min overordnede har sagt at jeg ikke får lov til å gi bort noen klær, og jeg har gitt mitt løfte på det, men om tar tak i jakka mi og drar den av meg, kommer jeg ikke til å motsette meg det.

Her er en annen av mine favoritthistorier om bror Juniper:

En dag fikk Juniper ansvaret for en katedral, mens den som var ansvarlig for den, var borte. Noen tiggere dukket opp. De spurte etter mat og noen penger. Juniper hadde lite å tilby, men han nevnte at det fantes noen sølvbjeller inne i katedralen, som de kunne få, siden dette var Guds hus! Så han hjalp den med å finne sølvbjellene.

Når hans overordnede, biskopen, hørte om dette ble han rasende. Legenden forteller at han var så sint at han mistet stemmen. Bror Juniper føte et visst samvittighetsnag på grunn av dette, så han ville lage en bolle med grøt som han kunne gi til biskopen til kveldsmat. I skinnet fra et brennende stearinlys bar han bollen med grøt til biskopens hjem.

Når denne kom ut var han fremdeles rasende, og det gjorde det ikke bedre at bror Juniper dukket opp så sent. Biskopen som allerede hadde lagt seg for kvelden ville ikke ha noe gjøre med bollen med grøt som bror Juniper tilbød ham.

Troskyldig som et lite barn sa bror Juniper til biskopen: 'Kan du være snill å holde lyset, så jeg kan spise grøten, før den blir for kald?'

Biskopen ble helt satt ut, av Junipers spørsmål. Biskopen begynte å le over den absurde situasjonen som hadde oppstått, og der i lyset av stearinlyset, spiste de to opp grøten og ble gode venner.

Den hvite duen

 Han ble kalt 'Columbàn', Den hvite due, den irske misjonæren som grunnla flere klosterfellesskap på det europeiske kontinentet fra omlag år 590 i de daværende frankiske og lombardiske kongedømmer. De mest kjente Luxeull i nåværende Frankrike, og Bobbio i nåværende Italia.

Hl.Columbanus, som vi feirer i dag, ble født i Nobber, County Meath i Irland, i det året den hellige Benedikt døde. Han dro hjemmefra for å studere under Sinell, abbeden for Cluaninis i Lough Erne. Under abbedens instruksjon skrev Columbanus en kommentar til Salmenes Bok.

Columbanus flyttet så til det berømte klosteret i Bangor, på kysten til Down, som den gangen hadde Hl.Comgail som abbed. Han tilbrakte mange år i dette klosteret før han fikk Hl. Comgail's tillatelse til å reise til kontinentet.

Columbanus satte seil sammen med 12 følgesvenner. Disse var etter det man har grunn til å tro: Hl.Attaia, Columbanus den yngre, Domgal, Eogain, Eunan, Hl.Gall, Gurgano, Libran, Lua, Sigisbert og Waldoleno. De seilte til Britannia, og ble der i en kort tid, før de reiste videre til Frankrike.

Et enkelt liv
Columbanus og hans følge kom til Gontram, de fant en overgitt romersk festning i Annegrey i Vosges-fjellene, som egnet seg godt for deres virksomhet. Her rådet stillheten. Her levde Columbanus og hans følgesvenner et enkelt liv; kosten bestod av urter og bær. Den helligheten som preget Columbanus trakk mange mennesker til dette nye klosteret. De kom fra alle lag av befolkningen. Og hit kom de syke for å bli pleiet og bli bedt for.

Columbanus selv ønsket å leve avsondret, og ofte dro han seg unna til noen huler flere kilometer unna.

Etter noen år ble de tvunget til å bygge et nytt kloster på grunn av alle de som ville slå seg ned og bli disipler. Og slik gikk det til at det ene klosterfellesskapet etter det andre ble grunnlagt. Columbanus skrev også sin egen regel.

Den er kortere enn den regelen Hl. Benedikt skrev, og består av bare 10 kapitler.

Frans av Assisi
Det siste klosteret Columbanus grunnleger er klosteret i Babbio, hvor han dør i år 615. I klosteret fortsatte de å leve etter den keltiske livsstilen, og elsket dyrene og tok godt vare på skaperverket. Columbanus pleide å si:

'Hvis du ønsker å kjenne Skaperen, må du først kjenne Hans skaperverk!'

Mange år senere skulle en ung munk ved navn Frans reise fra en by som het Assisi for å søke hvor han kunne få sin monastiske opplæring. Han endte opp i Bobbio, og forble der noen år. Det er ikke vanskelig å se at mye av det Frans senere skulle undervise om hadde han blitt inspirert av Hl.Columbanus.

Til minne om Frans - trubadur og profet

I forbindelse med eukaristien i Kristi himmelfartskapellet i kveld, feiret vi minnet om Frans av Assisi. Frans døde på kvelden 3.oktober 1226, 44 år gammel, men minnedagen er 4.oktober. Det kjentes godt å kunne minnes bror Frans denne kvelden. Rett før gudstjenesten var hørte vi Grågåsa over kapelltaket. Med tanke på den store kjærligheten den hellige Frans hadde til skaperverket så var det en veldig spesiell opplevelse.

Jeg fortalte de som feiret gudstjenesten sammen med oss i kveld, at jeg stadig lar meg utfordre av ordene til Frans: 'Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord!'

Frans var på samme tid en mild pust fra himmelen, som kunne synge Solsangen, og en profetisk røst som tok tak i en kirke som i hans samtid var preget av griskhet og Mammon. Han ble det radikale korrektivet. En samtidens profet, som fortsatt taler til oss gjennom sitt levde liv, og gjennom sine tekster. Og det var slik vi minnet ham i kveld.

Vi trenger desperat slike profetrøster i vår tid. En profet som tar oppgjør med materialismen og dyrkingen av Mammon som veien til lykke.

Clara av Assisi - en radikal etterfølger av Jesus

I dag feires den hellige Clara av Assisi (1194-1253) verden over. Clara, hvis borgerlige navn var Clara Sciffi, ble født inn i den fornemme og velstående Offreducia-familien i Assisi i Umbria. Hun var datter av grev Faverone av Sciffi og ble oppdratt av sin fromme mor Hortulana (Ortolana) di Fiumi. Men allerede som riktig ung bestemt hun seg for å følge Jesus, og kun tilhøre Ham med hele sitt liv.

En dag oppsøkte Clara den hellige Frans av Assisi for å få råd av ham. På det tidspunktet hadde Frans allerede levd noen år i radikal etterfølgelse av Jesus. Han støttet henne i hennes sterke ønske om å trekke seg tilbake fra verden, for å leve et kontemplativt liv. Frans gjorde selv i stand en liten bolig for henne ved San Damianokirken.

Det skulle ikke gå lenge før hennes søster Agnes sluttet seg til henne. Hun var da 16 år gammel. Hun het opprinnelig Katarina, men tok Agnes som klosternavn. Det sies at deres far sendte sin bror Monaldo med tolv menn for å bringe henne med tilbake, men at Klaras bønner gjorde henne så tung at de ikke fikk rokket henne. Senere sluttet moren Hortulana, som var blitt enke, og den yngste søsteren Beatrix seg til Klara og Agnes. Senere kom andre kvinner til og en kommunitet så dagens lys, den såkalte Andre Franiskanske orden, kalt 'De fattige kvinnene fra San Damiano', som senere skulle bli kalt 'Clarisser'.

I San Damiano levde disse søstrene i den største enkelhet. De ville eie Kristus - og ikke noe annet. Og slik har 'Clarissene' fortsatt med å leve og virke siden.

Så lenge Frans levde fortsatte deres nære forhold, og hun rådspurte ham i alle spørsmål. Aldri var søstrene lykkeligere enn når han aksepterte Klaras innbydelse og besøkte klosteret. Frans skrev sin berømte Solsang, Canticum fratris solis i klosterets lille hage i 1224. Frans døde den 3. oktober 1226, men Klara skulle overleve ham med 27 år. Begravelsesfølget dagen etter, søndag den 4. oktober, stoppet utenfor San Damiano, slik at Klara og søstrene kunne ta et siste farvel med broder Frans.

I 41 år ledet hun sin kommunitet med stor dyktighet, selv om hun i sine siste 29 år led av svært dårlig helse. Hennes egen strenghet førte ikke til følelseskulde, og det fortelles at hun om natten gikk rundt blant nonnene og bredte sengetøyet om dem.

Pasifisten som ble sveket av sin kirke og senere erklært som martyr

I dag minnes vi et av ofrene for det grusomme nazi-regimet, Franz Jägerstätter, født 20. mai 1907 og henrettet 9. august 1943.

Den gripende historien om Franz Jägerstätter ble først kjent i 1964 da den amerikanske sosiologen, Gordan Zahn, publiserte en biografi om Jägerstätter.

Frantz Jägerstätter var en ydmyk katolsk bonde født utenfor ekteskap av en fattig jente som arbeidet på en bondegård i Radehund, i det øvrige landskapet av Østerrike. Faren ble drept under 1. verdenskrig. Han ble adoptert av Henrich Jägerstätter da denne giftet seg med moren, Rosalia Huber.

I sin barndom og ungdom var Frantz kjent som litt av en villstyring. Han arbeidet både på bondegårder og som gruvearbeider. I 1936 giftet han seg med Franziska Schwaninger, som var en gudfryktig kvinne. Gjennom henne ble han dratt mot Kristus. De fikk tre døtre sammen.

Frans av Assisi som forbilde
Da de tyske soldatene gikk over grensen til Østerrike i april 1938 var Frantz Jägerstätter den eneste i landsbyen som protesterte. Han sluttet seg til lekmannsordenen blant Fransiskanerne, da Frans av Assisi ble hans store forbilde i etterfølgelsen av Kristus. En tid arbeidet han som medhjelper i en lokal katolsk kirke.

Presset av den katolske kirken till å bli soldat
Hans kristne overbevisning førte til at han ble pasifist, og han kunne dermed ikke delta i det militære forsvaret. Både hans lokale prester og biskoper la et tydelig press på Frantz Jägerstätter om å kjempe med våpen i Hitlers hær! Men Frantz gav ikke etter for presset. For ham sto Jesu ord i Bergprekenen over de geistliges ord.

Nazistene fikk ham derfor fengslet og Frantz Jägerstätter ble dømt til døden ved halshugging fordi han nektet å ta våpen i sine hender. Forrådt av den kirke han tjente, 36 år gammel.

I juni 2007 erklærte Pave Benedict XVI Frantz Jägerstätter som martyr.

Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord

Jeg lar meg stadig utfordre av disse ordene til Frans av Assisi:

"Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord".

Innholdet av dem er radikalt. Vi vitner om Jesus gjennom levd liv. Det er ikke bare ordene vi bruker som gjør det, men like mye - kanskje mer - gjennom det liv vi lever. Og leves dette i strid med det som Det nye testamente beskriver, så oppfattes det budskapet vi forkynner som falskt og motstridende.

Historien om Frans av Assisi (1182-1226) er historien om rikmannssønnen som får et så radikalt møte med Jesus, at det endrer alt. Resultatet ble et liv i tjeneste for de spedalske og fattige, og med sitt liv ble han en skrikende protest mot forfallet i Den romersk-katolske kirke, som på sin side veltet seg i luksus.

Frans søkte seg til et liv i adskillelse og bønn. Etter hvert sluttet en liten gruppe brødre seg sammen med ham. En regel vokste frem hvis særpreg var hjertets fattigdom og med en livsstil uten fokus på det materielle, i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Tiden var moden for det budskapet Frans kom med. Behovet for et vitnesbyrd som kunne føre de kristne i Vesten tilbake til en sann etterfølgelse av Jesus, var desperat. I løpet av noen få år ble de brødre som sluttet seg til Frans regnet i tusener. Nødvendigheten av en regel for dem alle vokste frem, og Fransiskanerne så dagens lys.

Den kompromissløse og svært radikale etterfølgelsen av Jesus, hans kjærlighet til alt det skapte, og den freden han fant i tilliten til Guds uendelige barmhjertighet, har gjort ham til et utfordrende tegn i kirken gjennom århundrene. Og det ikke bare i Den romersk-katolske kirke, men i alle kirketradisjoner. Frans av Assisi er på mange måter blitt felleseie.

Frans av Assisi, døde på kvelden, 3. oktober 1226, bare 44 år gammel.