Han fikk sangen og musikken i gave fra Gud

Sammen med våre venner i Northumbra Community feirer vi i dag Hellige Caedmon (død 680), og vi gjør det med stor glede!

Caedmon elsket å lytte. Musikk begeistret ham, og andre menneskers historier og sanger bar ham som en hjelpeløs i en liten båt på en stigende bølge. Men han kunne ikke spille, og han sang falskt. Ikke bare det - han klarte ikke å huske et eneste ord. Han kunne ikke engang fortelle en vits, og fortelle den riktig.

Så en kveld hvor alle hadde delt en sang, en historie eller en vits, var som tortur for ham. Himmel og helvete - det er hva det var.

Å høre en sang, lytte til musikk fra harpen - sunget eller spilt etter tur - ingenting kunne være mer vidunderlig. Men når det ble Caedmons tur ble han uvel. Den eneste muligheten var å rømme ut av rommet.

Alt dette fant sted i klosteret i Whitby, under ledelse av den milde abbedisse, Hilda. En gang løp han inn i skuret hvor krøtterne holdt til, og sovnet.

Han begynte å drømme og i drømmen kom en mann til ham og spurte om han ikke kunne synge for ham. Caedmon protesterte, og sa som sant var at han oppholdt seg i skuret med kyrene nettopp fordi han ikke kunne synge. Men mannen oppmuntret ham, og når Caedmon spurte hva han skulle synge om, svarte mannen: Skapelsen! I drømmen sang Caedmon så vakkert at han holdt på å gråte.

Når han våknet var sangen fremdeles hos ham, og han sang den for Gud og for seg selv. Han sang den også for en av de som hadde ansvaret for jorda rundt klosteret, og denne tjeneren fortalte Hilda om sangen. Hun overtalte ham til å synge sangen for alle i klosteret, og så for alle folkene i Whitby og for de på landsbygda omkring.

Nå hadde Caedmon fått et nytt kall, og andre måtte passe på kyrene, slik han hadde gjort. De som kunne lese oversatte Skriften for ham, og hver kveld sang han det han hadde lært i løpet av dagen. Så ble enda en ny sang forberedt, sanger som forklarte Bibelen på folkets eget språk. Og for resten av hans liv talte han om de sannhetene som fylte hans hjerte. Dette var ikke for å begeistre folk, men for å gi næring til deres sjeler.

De kan synes som om han visste når han skulle dø. Når han ble dårlig ba han om å få en seng i den avdelingen av klosterets sykehus hvor de som skulle dø lå. Da dagen kom, talte og vitset han, hjelperen hans og brødrene til midnatt. Da ba Caedmom om å få ta del i nattverden, og i det han skulle til å mottok brød og vin, spurte de som var tilstede om han hadde fred med dem? Han svarte: 'Mitt hjerte har fred, små barn, med alle Guds tjenere'.

I det han mottok brød og vin spurte han brødrene om det var lenge til morgenbønnen. Da de fortalte ham det, sa han: 'Godt, ta oss vente på den timen. Han tegnet seg med korsets tegn, la hodet på puta, sov en liten stund og gikk så over i evigheten. Det hele skjedde i fred og i stillhet.

Gud, vår Far, vis oss hvordan 
vi kan bruke de talentene 
Du har gitt oss,
for å åpenbare Din kjærlighet.
Vis oss de talentene vi ikke
allerede vet at vi har.
Lær oss også hvordan vi kan leve
i fred med alle mennesker
og med Din skapelse,
slik at når vår time kommer
til å tre inn i evigheten,
kan gjøre det lykkelige 
og i fred. Amen.

Pioneren blant eneboerne

I dag feirer vi minnet om den hellige Paulus av Thebe, som er blitt kalt den første kristne eremiten, eller eneboeren. Her er en artikkel jeg skrev om han i 2012:                          

Han kom fra Aleksandria, og hadde en eldre bror som het Peter. De to kom i krangel med hverandre etter farens død. Peter ville beholde mesteparten av arven for seg selv. 'Jeg er redd at du som er yngre vil rote den bort, derfor tar jeg vare på din del til senere', sa han.

En domsstol skulle avgjøre tvisten mellom de to. På vei dit passerte de et begravelsesfølge. Paulus spurte hvem den døde var, og fikk til svar at det var byens rikeste mann. Nå betydde ikke hans rikdom noe mer der han lå kledd i en enkel kappe. Ved synet av den døde går det opp for Paulus hvor forgjengelig livet og rikdommen er. 'Hva skal jeg med alle disse pengene, om jeg må forlate livet naken,' sa han. Han vendte seg til sin bror, og sa: 'Vi går hjem. Jeg skal ikke ha noe av pengene, selv ikke den del som er min'. Samme dag forlater Paulus byen og begir seg ut i ørkenen. Etter å ha tilbrakt tre dager i en grav der han ba Herren om ledelse, sendte Gud en engel til ham som leder han til det indre av ørkenen. Her lever han i 70 år! Gud sørget for ham på den måten at han sendte en ravn til ham hver dag med mat.

Det er i den samme ørken, som kanskje er mer kjent enn Paulus, at en annen av ørkenfedrene levde, nemlig den hellige Antonios. Antonios er 90 år gammel da Gud leder ham til å finne Paulus. Etter to dagers vandring finner Antonios Paulus. Frem til nå hadde ravnen brakt et halvt brød til Paulus hver dag. Denne dagen kom den med et helt brød!

Etter at de to hadde brutt brødet, og spist sammen, fortalte Paulus at han skulle dø. Han ba Antonios om å hente en kappe som keiser Konstantin hadde gitt til Athanasios, og som Antonios hadde fått av denne kjente biskopen. Når Antonios kom tilbake var Paulus død. Han svøpte Paulus i kappen, men når han skulle begrave Paulus innser Antonios at det er umulig. Han har ikke noe graveredskap. Plutselig kommer det to løver. De bøyer seg for den døde, så graver de i den steinrike ørkensanden, en grov, så stor at Antonios kan legge Paulus i den.

Når Antonios vendte tilbake til stedet hvor han holdt til i ørkenen, fikk han sendt bud til biskop Athanasios om at Paulus av Theben var død. Biskopen sendte ut en delegasjon for å finne hans kropp, men selv om de lette i flere dager, kunne de ikke finne igjen stedet hvor Antonios hadde begravet ham. Athanasios fikk beholde tunikaen som Paulus hadde gått i. Den var gjort av palmeblad. To ganger i året tok Athanasios den på seg, når han feiret liturgien i Aleksandria.

Paulus av Theben døde i 341.

Den røde biskopen

En dag forsinket feirer vi minnedagen til Don Helder Camara (bldet), en av de aller fremste representantene for den såkalte frigjøringsteologien.  Elsket og hatet - ikke minst fryktet av maktens elite, også den kirkelige. Om Don Helmer Camara kan det bokstavelig talt sies at han 'talte Roma midt imot'. For den gangen var frigjøringsteologien farlig! Den ble en trussel mot de rikes rikdom og deres utnyttelse av de fattige.

Så tjente han da også som prest og erkebiskop i en farlig og utfordrende tid i Brasil, nemlig under det brutale militærregimet i årene 1964-1985.

Han er berømt for sitt utsagn: 'Når jeg gir mat til de fattige, kaller de meg en helgen. Når de spør hvorfor de er fattige, kaller de meg en kommunist'.

Erkebiskop Camara, som er født 7. februar 1909, i den nordøstlige delen av Brasil, sluttet seg som prest til en konservativ politisk bevegelse, men i møte med de fattigste av de fattige i Rio de Janeiro, endret hans politiske engasjement seg. Han ble en ivrig talsmann for rettferdighet for de fattige og undertrykte. Camara fikk tilnavnet 'den røde biskopen'. Det var ikke uten videre positivt. Man ville gjerne få brakt ham til taushet med å kalle ham kommunist. Dermed var han stemplet. Men så enkelt var det ikke med Don Helder Camara.

Han ble foreslått til Nobels fredspris i 1973, men fikk den ikke. Don Helder Camara arbeidet utrettelig for demokrati og menneskerettigheter, selv om han var vitne til at hans prestekollegaer og venner ble fengslet, torturert og drept.

Folket elsket ham. Når en leiemorder en dag banket på hans dør, ble han så beveget av å se Camara at han utbrøt: 'Jeg kan ikke drepe deg - du er en av Herrens egne'.

Don Helder Camara døde 90 år gammel, 27. august 1999.

På norsk finnes det en bok av ham: Tusen grunner til å leve, utgitt av Verbum i 2001.

Torturert for Kristus

Vladimir (Bogoyavlenskij) av Kiev, var den første biskopen som ble martyr i forbindelse med Bolsjevik-revolusjonen i Russland. Det er hans minnedag i dag.

Hans borgerlige navn var Basilios Nikephorovitsj Bogoyavlenskij, og han ble født 1.januar 1848, i provinsen Tambov. Faren var prest, men ble myrdet, mens Basilios ennå var ung. I 1874 var han ferdig utdannet ved Det teologiske akademiet i Kiev, og begynte å undervise ved Tambov teologiske seminar. Han ble ordinert til prest i 1881.

I 1886 trådte han inn i klosteret i Kozlov i Tambov og ble gitt navnet Vladimir. To år senere ble han vigslet til biskop for Staraya Rus og tjente også som vikarierende biskop for Novogorod bispesete.

I 1892 ble han så erkebiskop av Kartarlin og Kahetin, og i 1892 ble han valgt metropolitt av Moskva og Kolomna. Metropolitt Vladimir var kjent for sin store kjærlighet og omsorg for enker, foreldreløse, fattige og alkoholikere.

I 1912 ble han metropolitt av daværende Petrograd og han ble utnevnt til å være en del av Den hellige synoden. I 1915 falt han i unåde hos tsaren fordi han var uenig med Rasputin. På grunn av dette ble han overført til Kiev.

I mars 1917 hørte metropolitt Vladimir blant medlemmene av Den hellige synoden som ble fjernet som medlemmer av synoden. Disse ble fjernet etter krav fra den nye bolsjevikiske regjeringen.

Det var metropolitt Vladimir av Kiev som i 1917 annonserte at Tikhon var blitt valgt som patriark av Moskva.

I januar 1918 ble mange kirker og klostre ødelagt av kanonild i forbindelse med kampene som ble utkjempet da bolsjevikene tok kontroll over byen. 23. januar inntok bolsjevikene det berømte Klippeklosteret i Kiev, og munkene der ble tatt ut i forgården, kledd nakne og mishandlet.

Noen få netter senere dukket fire bevæpnede soldater opp, sammen med en seiler, for å se etter metropolitt Vladimir. Da de fant ham inne på soveommet hans, hvor de torturerte de ham. Blant annet brukte de korslenket han hadde rundt halsen til nesten å kvele ham. Så slapp de taket, for så å gjenta den grusomme torturen. De forsøkte å presse penger fra ham.

Sterkt medtatt av mishandlingen ble Metropolitt Vladimir ført vekk fra klosteret. Han ble senere funnet igjen drept, han døde av skuddskader og tre djupe knivstikk. Han ble bært inn i Hl.Mikaels kirke, som er en del av Klippeklosteret. Det var her han hadde tilbrakt sine siste dager i bønn.

En undersøkelseskommisjon ble nedsatt for å finne ut hva som hadde skjedd, men denne komiteens arbeid kom aldri i gang med sitt arbeid, på grunn av den kommunistiske revolusjonen.

Hl.Xenia - kvinnen med den profetiske gaven

I dag feirer vi minnet om en av Russlands mest elskede hellige, Hl.Xenia av St.Petersburg (1720-1803). Hun levde ut Bergprekenens ord blant de fattigste av de fattige, og hadde en forunderlig profetisk gave.

Hl. Xenia var det russerne kaller 'en hellig dåre for Kristus'. Xenia, som var gift med en mann som hadde en høy stilling i den keiserlige armèen, blir enke i svært ung alder. Mannen drikker seg ihjel. Han blir bare 26 år gammel. Alt faller sammen for den unge kvinnen. Hun er barnløs, og den mann hun elsket så høyt, er plutselig tatt fra henne. Velstanden hun lever i føles med ett helt meningsløs ut. En djup lengsel, skapt av Den Hellige Ånd, fører til at hun vil velge den glede som Kristus alene kan gi, fremfor denne verdens gleder. Til sine venners store overraskelse begynner hun å gi bort sine penger og eiendeler til de fattige. Huset hun og mannen har bodd i gir hun bort til en venn av familien. Hennes aller nærmeste mente at Xenia var i ferd med å miste forstanden i sorgen etter sin manns død. De vil ha henne undersøkt hos lege. Hun gir etter for dette og resultatet av denne underøkelsen er at ingenting er galt med henne.

I hele åtte år forsvinner hun så helt fra det offentlige liv. Hun reiser bort fra St.Petersburg. Ingen vet hvor hun befinner seg, men trolig har hun tilbrakt disse åtte årene i en form for en kommunitet sammen med andre kvinner som har valgt å leve et asketisk liv.

Det er nå hun blir 'en dåre for Kristus', et begrep i russisk tradisjon. Hun kommer tilbake til St.Petersburg, kler seg i sin døde manns uniform, og lever et liv blant folk på skyggesiden. Hun hjelper de fattigste av de fattige, og er selv en av dem.

Folk ler av henne. Spotter og håner den underlige kvinnen i en militæruniform. Men hun svarer ikke tilbake. Hun ber for dem: 'Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør'.

En profetisk tjeneste vokser frem. Hun kom med kunnskapsord til mennesker hun møtte, og forutså flere hendelser, blant annet keiserinnens død. I Xenia begynte nå folk å se en person som levde ut evangeliet til det ytterste. Evangeliet ble på sett og vis kroppsliggjort i henne.

Slik levde hun sitt liv. Helt til Kristus hentet henne hjem til seg.

Kyndelsmesse

Så er jula unnagjort for i år! Det sies nemlig at jula ikke er ferdig før vi har feiet Kyndelsmesse. Den feires 40 dager etter jul, og da havner vi på 2.januar.  Dagen feires til minne om Jesu frembærelse i Tempelet.

Nå har jeg ikke Tekstbok for Den norske kirke foran meg, når dette skrives, men jeg har hørt rykter om at denne festdagen i Kirkeåret har gjort 'come back' etter å ha vært borte i et par århundrer. Men jeg klarer ikke å finne at det er tilfelle når jeg ser på Kirkeårets tekster slik den er gjengitt i min Bibel. I dag er det 5.søndag i åpenbaringstiden, og ingen av de oppsatte tekstene gjenspeiler dette, verken denne dagen eller tekstene for den 4. eller 6.søndagen i åpenbaringstiden - men kanskje jeg tar feil? Kom gjerne med innspill om dette i kommentarfeltet eller i epost.

Det er jo trist at vi ikke markerer dagen, slik den ble markert allerede i tidlig kristen historie. Siden vi ikke feierer gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på søndager av hensyn til gudstjenestefeiringen i de andre kirkene - vi er jo et økumenisk bønnekapell - markerer vi dagen her hjemme i vårt eget hus. Vi feirer den sammen med den økuneniske kommuniteten i Bjärka Säby og våre venner i Northumbra Community.

Dagen i dag har gjennom hele kirkens historie vært preget av lysprosesjoner og lysvelsignelse. Lys som skulle brukes i gudstjenesteliturgien det kommende året, ble båret frem og velsignet i gudstjenesten.

En tradisjon med røtter tilbake til Jerusalem handler om menigheten på Kyndelsmesse kom sammen utenfor kirken og gikk så inn i en prosesjon med utente lys. Inne i kirken ble så lysene velsignet og deretter tent.

Dette handler ikke om å skape en vakker stemning - som om det også er det - dette handler om at lyset er en del av liturgien. Hver gang vi tenner lys mens vi ber og feirer gudstjeneste proklamerer vi at Kristus er verdens lys - Han og ingen annen!

Den historiske bakrunnen for dagen har sin bakgrunn i det gammeltestamentlige påbudet om at alt hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. Når et barn var født, skulle moren oppsøke templet i Jerusalem 40 dager etter fødselen. Da skulle man ofre et lam. Hadde man ikke mulighet til det, og det hadde ikke alle, kunne man ofre to turtelduer eller dueunger. Det var de fattiges offer.

Fra Lukas evangeliet ser vi at Maria og Josef ikke hørte med blant de velstående i samfunnet. Legenden om at Marias foreldre var velstående, harmonerer dårlig med virkeligheten. Hadde det vært tilfelle hadde de nok sørget for et lam, men i Luk 2,24 leser vi at offeret de brakte var de fattiges offer.

Brigid av Kildare

I dag feirer vi minnet om Hl.Brigid, sammen med våre venner i Nortumbria Community og med den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby.

Her er en artikkel jeg skrev om denne i 2012:

Som kjent ble Irland kristnet gjennom klostre og asketer. I dag feirer vi minnet om Hl.Brigid av Kildare (450-523), som ved siden av Hl. Patrick er Irlands mest kjente misjonærer og hellige.

I det skotske høylandet var hun kjent som 'Mary of the Gaels', og i London er det en berømt kirke som er oppkalt etter henne, St.Bride. Hun var datter av en hedensk aristokrat, Dubthach (noen ganger skrevet Dubhthach) fra Leinster og en kristen slave ved navn Broicsech (eller Brocseach).

Allerede som barn hadde Brigid en spesiell kjærlighet om omsorg for de fattige. En gang gav hun bort hele sin mors beholdning av smør, og ved en annen anledning var hun i følge med sin far, og måtte passe på hesten og vognen. En fattig mann kom og ba om en almisse. Brigid ble fylt med medlidenhet og begynte å lete etter noe hun kunne gi mannen. Da hun i sin fortvilelse ikke fant noe, grep hun farens dyrt utsmykkede sverd og gav det til mannen. Da faren kom tilbake og oppdaget det som hadde skjedd, ble han sint. Da svarte Brigid:

'Om jeg eide all din rikdom så ville jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er å gi til universets Herre!'

Ved et annet tilfelle var Brigid gjest i et hus, da noen spedalske kom for å tigge om mat. Hun fant en liten gutt og spurte ham om nøkkelen til kjøkkenet. Han visste hvor den lå, og sammen fant de mat til de fattige spedalske tiggerne.

Det er de som mener at Hl. Patrick var den som førte Brigid til tro på Herren Jesus. Hun ble tydeligvis døpt tidlig i sin barndom.

Brigid ledet en gruppe kvinner som bestemte seg for å bli nonner. Hun spurte så biskop Mel om å velsigne dette initiativet. Brigid ba ydmykt om dette, og biskop Mel så hvordan Guds Ånd kom over henne og ba henne om å komme frem til ham. I det hun kom frem, sa han:

'Jeg har ingen makt til å bestemme dette. Gud har allerede ordinert Brigid'.

Dette ble så det første kloster for kvinner i Irland, og et av de første i Europa i det hele tatt. På grunn av sin store generøsitet mot de fattige slet nonnene selv med å få endene til å møtes.

Ryktet om Brigid spredte seg, og snart vokste det opp flere slike klostre på den grønne øya. En mann fra hennes hjembygd ba henne om å komme hjem, for å grunnlegge en kommunitet der. Her fikk hun en eiendom av folket, og fikk bygget en kirke i skyggen av et stort eiketre. Det er av denne eika hennes navn kommer: Cill Dara - kirken ved eiken.

Der døde hun også - 86 år gammel, i år 523.