Med en djup lengsel etter Guds nærvær

1. nyttårsdag, når vi samles i Kristi himmelfartskapellet, skal vi feire minnet om en kvinne som har satt djupe spor etter seg i den tidlige kirkens historie. Vi snakker om hun som skulle bli hetende: Hellige Melania den yngre.

Hun var bare 13 år gammel da hun ble giftet bort til en eldre slektning. Melania ble født inn i en av Romas mest fornemme familier, ca år 383. Farmoren med samme navn, var svært bereist. Hun hadde gjort pilegrimsreiser til både Egypt og Israel.

Melania den yngre fikk etter hvert to barn, men begge døde da de var riktig små. Hun var ganske ung selv når Melania visste at hun bar på et kall - en sterk lengsel etter å kunne leve sitt liv i Guds nærhet. Etter å ha vært gift i syv år innså hennes ektefelle - Pinian - at han måtte gi slipp på henne. Med hans velsignelse trådte hun inn i en monastisk kommunitet, og Pinian valgte selv samme vei. De forble gift, men levde hver for seg i sine monastiske kall. Etter å ha solgt mye av sin eiendom, gav de bort alt sammen til de fattige og til byggingen av et kloster. Siden de etter datidens forhold var svært velstående, var det snakk om mye penger.

Da Visigoterne invaderte Rom i 408 forlot Melania, hennes mor og Pilian byen. Omlag tilbrakte de i byen Messina på Sicilia, før de satte kursen mot kystene av det nordlige Afrika. I Messina levde de ut sitt monastiske kall sammen med noen tidligere slaver.

Det var i år 410 at Melania, hennes mor og Pilian dro til Afrika. Her levde Melania sammen med sin mor og Pilian i syv år, og grunnlegger to klostre: to for kvinner og et for menn. Det er på denne tiden Meliana blir kjent med Augustin og mellom de to vokser det frem et godt vennskap.

År 447 reiste Melania og hennes reisefølge via Aleksandria til Israel. De bodde et år i et husvære som tok imot pilegrimer. Her møtte hun blant annet den lærde Hieronymus.

Det ble ytterligere to reiser til Afrika, nærmere bestemt til Egypt, hvor Melania den yngre besøkte flere av de berømte ørkenklostrene. Etter disse to reisene slår hun seg ned på et eneboersted som lå tett inntil Oljeberget. Her skulle hun bli i 12 år og bygget senere opp et kloster for kvinner, og etter sin manns død, også et kloster for menn.

Mot slutten av sitt liv reiste Melania den yngre til Konstantinopel. Her ble hun et redskap til sin farbrors omvendelse. Han hadde tjent ved keiserens hoff. Her lærte hun også å kjenne keiserinne Eudokia. Når denne keiserinnen senere dro på pilegrimsferd til Israel var det Melania den yngre som tok imot henne der.

31.desember 439 dør Melania den yngre i Jerusalem.

Godheten og ydmykheten seirer

En dag skulle abba Agathon til byen for å selge noen småting. Langs veien møtte han en krøpling, hvis begge bein var lammet, som spurte ham hvor han skulle. Abba Agathon svarte: 'Til byen for å selge noen varer'.

Krøplingen sa: 'Kan du være så snill å bære meg dit?'

Og abba Agathon bar ham inn til byen.

Krøplingen sa: 'Sett meg ned der du selger dine varer'.

Og slik ble det.

Når abba Agathon hadde solgt en av tingene sine, sa krøplingen: 'Hva solgte du den for?' Og abba Agathon fortalte ham prisen, og krøplingen sa: 'Kjøp et brød til meg'. Og abba Agathon kjøpte brød.

Så solgte abba Agathon enda en vare, og den syke mannen spurte: 'Hva solgte du den for?' Og han fortalte ham prisen på denne varen også. Da sa krøplingen: 'Kjøp dette til meg!' Og abba Agathon kjøpte det krøplingen ville ha.

Når Agathon hadde solgt alle varene sine, ønsket han å dra hjem. Da spurte krøplingen: 'Skal du hjem? Agathon svarte: 'Ja, det skal jeg'. Da sa krøplingen: 'Kan du være så snill å bære meg tilbake dit du fant meg?' Agathon grep fatt i krøplingen og bar ham tilbake.

Da sa krøplingen: 'Agathon, du er fylt med guddommelige velsignelser, i himmelen og på jorden'.

Når abba Agathon så opp så han ikke noen mann.

Det var en Herrens engel som var sendt for å prøve ham.

Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (C)

Pinsemenighet deltar i innvielsen av ny svensk tidebønnsbok

Innimellom innbyr jeg selv eller offentliggjør arrangementer jeg tror bloggens lesere vil ha glede av å delta på.

Nå er det et stykke vei til Nya Slottet Bjärka Säby, men de som har mulighet vil få være med på en flott dag der 13. juledag!

Da innbyr Sionförsamlingen i Linköping og den Ekumeniska Kommuniteten til innvielsen av den nye tidebønnsboken!

Det er veldig flott at en av Sveriges største pinsemenigheter og kommuniteten kan gå sammen om dette. I 20 år er det bedt Tidebønner på Bjärka Säby, og med den nye tidebønnsboken vil nok enda flere få gleden av å bruke denne eldgamle bønneskatten.

Dagen på Bjärka Säby byr på et variert og interessant program (se bildet). Mange personer deltar og deler sine erfaringer med det å leve i bønn.

Dagen avsluttes med en festvesper i Slottskapellet, hvor tidebønnsboken offisielt tas i bruk. Etter det jeg har forstått kommer tidebønnsboken også til å bli brukt i Sionsförsamlingen i de sammenhenger hvor det føles naturlig.

Definer deg radikalt som elsket av Gud

'Definer deg radikalt som en som er elsket av Gud. Dette er din sanne identitet. All annen identitet er en illusjon'.

Ordene tilhører Brennan Manning, og han er blitt kjent for dem. Manning fikk ikke til livet sitt, men opplevde Guds overraskende og overveldende nåde, som forandret livet hans fullstendig.

Men det var noen en annen som hadde forstått dette lenge før Brennan Manning: apostelen Johannes, hvis minnedag det er i dag.

Det var Johannes som kalte seg selv: den disippelen Jesus elsket.

Selvsagt ikke fordi Johannes var den eneste som var gjenstand for Sønnens kjærlighet, men fordi han erfarte denne kjærligheten. Og så mye og så djupt at dette ble hans identitet. Det er kjærligheten, og bare kjærligheten som kan forandre oss.

Derfor er det ikke så merkelig at når Johannes har skrevet sine tre brev, setter han seg ned for å skrive sitt evangelium. Han må fortelle historien om Ham som elsker ham.

Her er noe jeg skrev om apostelen Johannes i 2012:

Blant Herrens apostler er nok Johannes den jeg mest kjenner tilhørighet til. Han er så annerledes enn de andre, og gjennom sitt evangelium, sine brev og Bibelens siste bok, rykker han oss inn på livet og åpner et vidt landskap fylt av undring og troens mysterium. Så hører han da også med blant den indre kretsen rundt Jesus.

Kelterne feiret i gammel tid apostelen Johannes 6.mai, men den 'moderne' feiringen av ham i kirkeåret er satt til denne dagen, 3. juledag. Slik vi også gjør i Kristi himmelfartskapellet.

Johannes - som først var en av disiplene til Døperen Johannes - fulgte Jesus helt fra begynnelsen av. Fra dagen hvor døperen peker på Jesus, og sier: 'Se der Guds Lam som bærer bort verdens synd!' Han var vitne til flere av de avgjørende hendelsene i Jesu liv: oppvekkelsen av datteren til Jairus, Kristi forklarelse på Tabor, og ikke minst lidelseskampen i Getsemane. I forbindelse med nattverdfeiringen på Øvresalen, legger han seg i Jesu fang, og han omtaler seg selv som 'den disippelen Jesus elsket'. Det var hans identitet. Han gikk fra å være en av de Jesus kaller 'tordensønnene', til å bli en som ikke lenger blir kjent for sitt temperament, men for sin Jesus hengivelse. Bak en slik endring av livet som Johannes opplevde, ligger det skjellsettende møter med Jesu kjærlighet og nåde.

Ved korset - mens Johannes blir vitne til Jesu lidelse, får han oppdraget om å ta vare på Guds mor. Hvilket ærefullt oppdrag! Jeg undrer meg på hvordan det må ha vært.

Han opplever den tomme graven sammen med Peter, og etter pinse forlater han Jerusalem, og i følge tradisjonen drar han ført til Samaria, senere til Efesos. Han ender sine dager i denne byen, i høy alder. Johannes er den eneste av Jesu apostler som ikke lider martyrdøden.

Keltere og ørkenfedre
Johannes ble høyt aktet av ørkenfedrene og ansees som far for fremvoksende keltiske kirken.

Kirkehistorikeren Eusebios omtaler perioden hvor apostelen Johannes blir sendt i eksil på klippeøya Patmos i Egeerhavet, hvor han gis de syner som senere skulle bli den bok som i våre kanoniske skrifter omtales som Åpenbaringen. En senere munk på Patmos, som uten tvil minnes hvordan Johannes lener seg til Jesu bryst på Øvresalen, uttaler: 'Den som legger øret inn til Jesu bryst hører Guds hjerteslag'.

Eusebios forteller også om en viss ung mann - en troende som falt i synd, og ble leder for en gjeng med kriminelle. Johannes dro for å lete etter ham og ble fanget av røverbanden. Han erklærte at han var villig til dø om så var om bare denne mannen ble frelst. Når de så den kjærlighet Johannes viste, kastet mannen fra seg våpnene og kastet seg i armene til den gamle mannen. Det var som om tårefloden var som en dåp nr 2. Johannes ledet mannen tilbake til Kristus, han ble tilgitt av Gud og gjenopprettet.

Ørnen
Fra gammelt av ble Johannes gitt ørnen som symbol. For hans skrifter hjelper oss til 'sveve på ørnevinger', gir oss glimt av himmelen og lar oss få høre Guds hjerte for oss og for verden. Både keltiske og ortodokse kristne verdsetter Johannes høyt og søker også å ha deres hjem i det 'hjem Johannes bygget', et hus fylt av kjærlighet og Helligånd.

Jeg åpner stalldøra og kneler foran den nyfødte

Julaften er begynnelsen på feiringen av Jesu fødsel, som tradisjonelt varte i 12 netter.

Vi har nå fulgt Josef og Maria på deres strabasiøse reise fra Nasaret til Betlehem, og vi har følt med dem mens de har vært på leting etter et sted hvor Maria kunne føde. Alle steder de har banket på er de blitt avvist. Noe rom fantes ikke for dem i noe herberge. Det var fullt over alt.

Vi fryder oss nå over at de til slutt fant et krypinn hvor de kunne hvile inntil barnet skulle føde.

I kveld venter vi på barnegråten.
Vi venter på gjeterne som oppholdt seg ute under det stjernestrødde himmelhvelvet finner veien til stallen og krybben.

Og vi lytter etter englesangen!

Og ordene: 'I dag er det født dere en Frelser, som er Messias, Herren - i Davids by'.

I dag gjør jeg David Adams, den nå for lengst pensjonerte sognepresten som lever langs kysten av den hellige øya Lindisfarne, bønn til min. Her i min oversettelse:

'Jeg åpner stalldøra, kneler foran den nyfødte, 
og tilber sammen med gjeterne;
jeg beundrer Kristus, barnet,
jeg gir min kjærlighet 
sammen med Maria og Josef,
jeg forundres over 'Ordet som ble menneske',
og fryder meg over Guds kjærlighet:
jeg synger med englene;
jeg gir mine gaver sammen med De vise menn.
Jeg tar imot den levende Herre,
jeg holder Ham i hendene mine,
og jeg vandrer videre, 
i det jeg lover og priser Gud'.

Det indre livs lue er avhengig av ytre stillhet

Jeg har en forkjærlighet for skomakere! Det kan ha sammenheng med at faren min var det. Jeg pleier å si når jeg skal presentere meg at 'jeg kommer fra et vanlig arbeiderhjem, faren min var skomaker og jeg tjener en jødisk snekker'.

Men den skomakeren jeg tenker på i dag het ikke Aksel Olav Hansen som faren min, men Hjalmar Ekström (bildet), og tilhørte den såkalte Flodbergkretsen i Gamla Stan i Stockholm.

Flodbergkretsen var en gruppe mennesker fra alle samfunnsklasser som kom sammen for å samtale om kristen mystikk, rundt sekelskiftet og et trettitalls år framover. I denne gruppen studerte de Jakob Böhme, en tysk kristen teolog og mystiker, og skomaker! Madame Guyon, Gerhard Testeeegen, Johannes av Korset, Thomas a Kempis, Andrew Murray og Johann Arndt er andre navn som ble hentet fram og grundig lest og samtalt om.

To samlinger av Hjalmar Ekströms sjelesørgriske brev er utgitt på svensk: 'Den fordolda verkstaden' og 'Den stilla kammaren', og er å anbefale på det aller varmeste! Det er også kommet ut en annen bok på svensk: 'Utblottelse', som er en samling av Ekströms tekster og utvalgte tekster som ble lest i Flodbergkretsen.

På denne minnedagen for Hjalmar Ekström - han ble født 19. desember 1885 og døde 27. desember 1962 - vil jeg stanse ved en setning fra en bok Peter Halldorf skrev om Flodbergkretsen. Det er en av få bøker av Peter Halldorf som ikke er oversatt til norsk. Den heter: 'Hädanefter blir vägen väglös'. Setningen jeg tenker på er denne:

'Det indre livs lue er avhengig av ytre stillhet'.

Stans litt ved de ordene i dag. De kan forandre livet ditt. Intet mindre.

Og så les dette, s-a-k-t-e:

'Lengselen etter hellighet og lidenskapen etter Kristus er troens lue. Målet: en gjenvunnet gudslikhet. Veien, den eneste nødvendige: korset.

Som Hjalmar Ekström sa:

'Den som vil møte Ham skal bare være stille, så er det møtet uunngåelig'.

Fader Johannes av Valamo

For en god del år siden var jeg så heldig å komme over en vakker billedbok: 'Uusi Valamo - The Monastery of the Transfiguration of Christ at New Valamo'. Det er blitt mange gode kveldsstunder med den boka! Bare det å se bildene av munkene er rent oppbyggelig!

Valamo kloster lå opprinnelig på øya Valamo i Lagodasjøen i det russiske Karelen. Det er et russisk ortodoks kloster som ble grunnlagt en gang mellom år 900-1400 av den hellige Sergeij og Herman av Valamo. Men det var ikke lett å etablere et kloster her. Det var stadige grensestrider i Karelen mellom Finland og Russland, så mellom Finland og Sovjetunionen. Klosteret ble stadig utsatt for vandalisering. Under den finske vinterkrigen i 1939-1940 flyttet munkene til Finland, hvor de grunnla Valamo nye kloster.

Nå finnes det to klostre med samme navn: Gamle Valamo og Nye Valamo. I 1989 ble nemlig deler av klosteret på Valamoøyene tilbakeført til Den russisk-ortodokse kirke og klosterlivet her ble gjenopptatt.

I Gamle Valamo levde det en gang en mann som het Ivan Aleksejevitsj Aleksejev (bildet), her kjent som fader Johannes. Han var født i 1873 i en liten by nord for Moskva. Her vokste han opp under enkle kår, i en bondefamilie. Foreldrene var fromme ortodoks troende. Skoleundervisning ble det så som så med. Ivan lærte en skredder, som reiste fra sted til sted med sine pelsvarer. Ivan var særlig interessert i å lese helgenbiografier, og han var bare ungdommen når han sammen med en kamerat besøkte Nil Sorskys berømte eremitkloster.

Ivan bar på en sterk Gudslengsel. Han ville vie hele sitt liv til Gud, og søkte seg til Valamo kloster. Her ble han i fire år, før han måtte avtjene sin verneplikt. Etter endt verneplikt ble han hjemme et par år, før han kom tilbake til Valamo år 1900.

Etter 10 år vies han til munk og i 1921 blir han prestmunk. Men alt skulle ikke bli så enkelt for Ivan. Han blir sendt til det nordlige Ishavet, til Petsamo, og Hl.Trifons kloster. Forholdene her oppe er særdeles utfordrende og vanskelige. Det ble 11 lange år. Ivan blir venn med Kong Alkohol.

Heldigvis griper abbeden i Valomo inn. Ivan får vende tilbake til Valamo, og her ble han så resten av sitt liv. Han får hjelp til å bli fri fra alkoholbruken, og vies til shemamunk. En shemamunk er en som følger de strengeste klosterreglene. Fra nå av er han fader Johannes.

65 år gammel - i 1938 - blir fader Johannes valgt til Valamos skriftefar. Det sier i grunnen ikke så rent lite om den tillit fader Johannes hadde fått gjennom levd liv i Kristi etterfølgelse.

Det finnes en del brev som fader Johannes skrev, fra perioden 1939 til 1956, som er publisert. Her fremstår fader Johannes som en starets - en åndelig veileder i den beste russiske tradisjonen.

Når Valamo-munkene må flytte fra øya i Lagoda-sjøen til Finland var fader Johannes med. Der dør han i 1958, og blir begravet på klosterets kirkegård.

Ekumeniska kommuniteten Bjärka Säby, som jeg tilhører, feiret minnet om fader Johannes i dag, 15. desember.