Litt mer om Nil av Sora og hans liv og tjeneste

I går var minnedagen for den hellige Nil av Sora. Etter å ha skrevet artikkelen om ham som ble publisert på denne bloggen i går, dro jeg til Mamre, bønnekoia jeg har inne i skogen. Det ble til at jeg fortsatte å lese om den hellige Nil fordi jeg finner hans liv så interessant.

Foruten de ting jeg allerede har nevnt i min forrige artikkel vil jeg trekke frem Nil av Sora's sterke understrekning av det indre livets betydning. Askese for Nil av Sora handlet om en renselse av sjelen gjennom bønn og kontemplasjon. Vi skal straks se hvordan dette fikk uttrykk i hans konfrontasjon med de som hevdet at klosterne skulle være eiendomsbesittere. Klosterne eide nemlig på denne tiden 1/3 av Russlands jord. Nil mente at dette ikke kunne forenes med sann apostolisk tro. Det kom til en konfrontasjon mellom Nil av Sora, som etter hvert hadde fått en stor anerkjennelse i russisk klosterliv og som ved to anledninger ble innkalt til å delta på kirkemøter som skulle avgjøre viktige lærespørsmål og Josef av Volokalamsk (1439-1515). Han forsvarte klosternes rett til å eie jord med den begrunnelsen at siden klosterne tok seg av syke og gamle, gav husrom til de som trengte det og underviste barna, trengte de inntektene som jordeiendommene gav.

Nil av Sora og hans tilhengere mente at munkenes oppgave var først og fremst forbønn og åndelig veiledning. De mente at ved å eie store eiendommer fikk man også del i jordisk bekymring, og gjennom det ervervet man seg også en verdslig tenkemåte. Nil av Sora og hans tilhengere stod for det apostoliske fattigdomsidealet.

Men striden handlet ikke bare om dette. Den handlet også om hvordan vranglærere skulle møtes. Josef av Volokalamsk forsvarte bruk av fengsel, tortur og død. Nil på sin side fordømte all bruk av vold. Dypest sett handlet striden om forholdet mellom stat og kirke. Nil av Sora betonte klosterets profetiske og ikke-verdslige vitnesbyrd, og mente at kirken skulle være en pilegrimskirke. Josef av Volokalamsk la vekt på regler og lydighet, Nil av Sora på det indre og personlige forholdet til Gud. Nil var mer opptatt av den indre bønnen i den hesykastiske tradisjonen. Han videreutviklet denne bønnemetoden ut fra prinsippet om å tømme sinnet for verdslige tanker, rense hjertet og oppnå den ordløse bønnen.

Da livet gikk mot slutten gav Nil av Sora klar beskjed om at han ikke ville ha noen dyrking av ham etter hans død. Han så på seg selv som en stor synder.