Hvordan skal vi forstå Matt 23,9 - hvor Jesus sier at vi ikke skal kalle noen far?

Jeg har fått flere spørsmål om hvorfor ortodokse titulerer sine prester med "fader". De som spør mener å finne at dette feil fordi Jesus i Matt 23,9 sier: "Kall ikke noen på jorden deres far. For Èn er deres Far, Han som er i Himmelen."

Forleden dag fant jeg en veldig god artikel av fader Steven Tsichlis, som er prest i St. Pauls Greek Orthodox Church, som gir et veldig godt svar på dette spørsmålet:

For det første: Spørsmålet som stilles later til at det forutsettes, at dette skriftstedet må tas bokstavelig, som et absolutt forbud, slik at vi ikke kan kalle noe menneske far. Med andre ord, hvis vi skulle tolke Matt 23,9 bokstavelig, så kunne ingen kalles far, heller ikke våre biologiske fedre. Kristne ville ikke da ha mulighet til å feire 'farsdag' eller kalle noen for 'landsfader'. Er dette det Jesus sikter til? Naturligvis ikke! Hører vi ikke Jesus formane den rike, unge mann til å holde budene, inklusive dèt, som heter: 'Du skal hedre din far og din mor' (Matt 19,19)? Og da jødene spør Jesus om Hans lære, at Han er 'Livets brød', svarer Han dem da ikke med ordene: 'Jeg er livets brød. Deres fedre åt manna i ørkenen.' (Joh 6,48-49)?

For det andre: Hva skal vi da si til apostelen Paulus? Når han omtaler flukten fra Egypt, omtaler han da ikke, på samme måte som Jesus, forgjengerne for det samtidige Israel som 'våre fedre'. (1.Kor 10,1) Og når han taler om oppdragelse i den kristne familie, sier Han sa ikke: 'Dere fedre, gjør ikke barna deres bitre, så de ikke blir motløse.' (Kol 3,21)

Og videre, skrev ikke Paulus, om åndelige fedre i den kristne menighet, til kirken i Korint: 'Jeg skriver ikke dette for å gjøre skam på dere, men som mine elskede barn formaner jeg dere. For selv om dere måtte ta ti tusen veiledere i Kristus, har dere likevel ikke mange fedre. For i Kristus Jesus er det jeg som har født dere ved evangeliet.' (1.Kor 4,14-15) Og han beskriver sitt forhold til de kristne i menigheten i Tessaloniki som 'slik en far gjør mot sine egne barn.' (1.Tess 2,11) Gjør ikke Paulus i de nevnte skriftavsnittene krav på å være åndelig far for menighetene i Korint og Tessaloniki? Fader Paulus, om man vil.

For det tredje: Når vi tolker Matt 23,9 er det knyttig å lese hele kapitel 23 for å få den rette forståelsen av dette skriftstedets kontekst. Kapitel 23 inneholder Herrens anklage mot de skriftlærde og fariseerne for deres hykleri, for deres fokus på den ytre religionsutøvelsen, uten den ekte anger og uten hjertets omvendelse. Ikke bare dømmer Jesus de skriftlærde og fariseerne for deres tomme og forgjeves bruk av tiltalen 'fader', men i det verset som umiddelbart følger, sier Han: 'Og la dere ikke kalle lærere. For Èn er deres lærer, Kristus.' (Matt 23,10) Og likevel kaller mange 'ikke-konfesjonelle' predikanter seg for 'bibellærere', og ingen har noensinne, med grunnlag i dette skriftsted argumentert for, at Kirken ikke skulle være søndagsskolelærere. Jesus selv anerkjenner Nikodemus som en lærer i Israel (Joh 3,10), og i Apostlenes gjerninger ser vi, at visse menn kaller seg lærere. (Apg 13,1), bare for å gi to eksempler.

Det står således klart, når vi leser kapitel 23 hos Matteus i sin helhet, at dèt, Jesus taler om ikke er de påhengte titler og roller i og for seg, men derimot den selvforherligelse, de skriftlærde og fariseerne misbruker dem til.

For det fjerde: Når ordet 'far' brukes, når man henvender seg til presten, er det ikke bare en bekreftelse av deres 'høyere' status i de troende fellesskap; det er snarere et uttrykt for kjærlighet og nærhet, slik som også apostelen Paulus bruker det i avsnittet fra 1.Kor og 1.Tess. Hos grekerne tituleres presten som 'papa', hos russerne for 'batiushka', og begge tiltaleformer er tegn på kjærlighet og fortrolighet. Prestens åndelige farskap er ment som et tegn på, hvor djupt nærheten og forholdet er mellom Kirkens folk og dens ledere, et forhold, som er basert på prestens rolle i vår gjenfødelse, vår fødsel i Evangeliet - vår dåp. Likesom vår biologiske far har en viktig rolle i vår fødsel og fortsatte pleie, slik har også presten, som han som døper oss, en viktig rolle i vår gjenfødelse, vår fødsel fra det høye - av vann og ånd. (Joh 3,3-5)