Efraim Syreren - Den Hellige Ånds harpe

I dag minnes vi Efraim Syreren (306-373) eller Mor Afrem Suryaya på syrisk. Han kalles ved mange navn. Johannes Chrysostomos kalte ham for "Den Hellige Ånds harpe" eller "syrernes sol". Andre har kalt ham "kirkens lærer" eller "undervisningens sol". Fremfor alt er han den store hymnedikteren.

Han ble født på begynnelsen av 300 tallet i Mesopotamia. En biografi fra 500-tallet hevder at faren var en hedensk prest, noe som også flere andre har hevdet. Men den tidligere syrisk-ortodokse patriarken H.H Efrem I Barsaoum mener at han vokste opp i en kristen familie, og at det ikke finnes noen spor i hans hymner som skulle tilsi at faren var hedensk prest.

Det vi vet om hans bakgrunn er at han tidlig i sin ungdom forkastet verden og slo seg i lag med den hellige Jakob, biskop av Nisibis som var velkjent for sin renhet og hellighet. Nisibis var på denne tiden den romerske rikets utpost i øst. I følge tradisjonen fikk han følge med sin biskop til kirkemøtet i Nikea i 325.

En annen kjent person som var tilstede på dette kirkemøtet var den hellige Athanasios av Aleksandria, en av den tidlige kirkens mest innflytelsesrike teologer. Både Efraim og Athanasios ble senere søyler i den syrisk-ortodokse kirkens tro.

Av biskop Jakob av Nisibis lærte Efraim seg å leve et asketisk liv. Efraim representerer den opprinnelige munken, eneboeren. På syrisk heter det ihidoyotho som betyr enslig eller eremitt. En ihidoyo er en person som lever ensom med Gud og gir hele sitt liv og all sin kraft til Gud.

Selv om Efraim levde et monastisk liv hindret det ham ikke å utføre sine oppgaver som diakon og påbegynne sitt liv som hymnedikter. I 38 år underviste han ved skolen i Nisibis, som var grunnlagt av den hellige Jakob.

År 359 hadde Efraim blitt berømt i vide kretser. Fire år senere forlot han Nisibis på grunn av den persiske invasjonen hvor han flyttet til Edessa. Her slo han seg ned på byens hellige fjell, og ble mottatt av asketene som bodde der. Han virket ved den teologiske skolen i Edessa, som takket være Efraim ble en svært berømt skole. Det var her han skrev sine kommentarer på syrisk til både Det gamle- og Det nye testamente. Dessuten skrev han mange dikt og en mengde hymner.

Efraim var en måteholden og aksektisk person, var kjent for å være kunnskapsrik, utviste stor ro og var en original. Patriarken Efrem I Barsaoum sammenfattet hans liv med disse ordene:

"en flammende ild som brant de misledede heretikernes ugress, en briljant og tro soldat som holdt vakt om ortodoksiens lære."

Tradisjonen forteller at Efraim Syreren en dag skulle vigles til biskop eller prest etter begjæring av den hellige Basileios av Cæsarea, men når diakonene til Basileios skulle hente ham spilte han dum. Dette gjorde han fordi han ikke anså seg verdig til et slikt embete.