Totalt antall sidevisninger

torsdag 14. november 2013

Gudselskeren og bederen

Vårt Gudsbilde gir klare føringer for vår teologi. Gregorgios Palamas (1296-1359), hvis minnedag vi feirer i dag, var en av de vi gjerne kan kalle en 'Gudselsker'. Han var fanget av Guds kjærlighet, og han sang lovsanger om Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'. Så har han da også gitt ettertiden en av de mest lysende utleggelser av menneskets guddommeliggjøring. Den lære som er så annerledes innen Østkirkens teologi, og som utgjør målet for menneskets frelse.

Gregorios, som var vokst opp i Konstantinopel, hadde blitt dratt mot de levende strømmene som hesychasmen utgjorde. I denne bønnebevegelsen hadde Jesusbønnen sin sentrale plass. Dette var en særdeles viktig fornyelsesbevegelse i en tid hvor det bysantinske riket var på vei mot sin undergang.

Kildevellet var Athos. Jesusbønnen fordjupet det åndelige livet.

Gregorios ble en beder og teolog:

'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet', kunne han si.

Nå ble Gregorios innblandet i en strid med en annen teolog på denne tiden. Hans navn var Berlaam av Karabrien. Denne Barlaam mente at den stadige gjentagelsen av navnet Jesus, som var grunnlaget for det åndelige livet til munkene på Athos, var vranglære. Gregorios forsvarte munkene på Athos.

På grunn av sitt engasjement i denne striden ble Gregorios ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark ble utnevnt, Isidoros, ble Gregorios gjeninnsatt i tjenesten og ble så utnevnt til erkebiskop av Tessaloniki.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar