Hl.Hilda - åndelig mor for mange

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire eukaristien i kveld, vil vi også minnes Hl.Hilda av Whitby. Det er hennes festdag 17.november.

Hun var født i år 614, inn i en kongelig hedensk familie i Northumbria i Øst-Anglia. I 627 fikk hun sammen med sin onkel, kong Edwin av Northumbria, høre den italienske biskopen, Paulinius, tale. Hun ble så grepet av historien om Jesus, at hun overga sitt liv i Guds hender. Den påfølgende påsken ble hun døpt av Paulinius. De neste 20 årene levde Hilda et liv som adelig i kongens residens. I år 635 legger Hl.Aidan ut på sin vandring fra klosteret på Iona til øya Lindisfarne for å etablere et kloster der, som skulle bli et sentrum for misjon. Inspirert av Aidan ble Hilda nonne. Hun la ut på en reise for å slå seg sammen med sin søster som var blitt nonne i et kloster i Gaul, nåværende Frankrike. Hun hadde ikke kommet så langt, før et budskap fra Aidan nådde henne igjen. Han mente at det var Guds vilje at hun skulle bli værende i England. Hun ble derfor gitt et lite stykke land nær elven Wear, hvor hun fikk bygget et lite hus. I 649 valgte Aidan henne til å bli abbedisse for et lite klosterfellesskap i Hartlepool. Dette fellesskapet levde etter en tradisjonell keltisk regel, slik både Iona og Lindisfarne ble. Så - i 659 - bygget hun et kloster for både menn og kvinner i Whitby.

Whitby skulle snart bli et senter for undervisning, hvor litteratur og kunst ble oppmuntret som former for læring og til bruk i gudstjenesten. Ulike håndverksfag fikk også sin plass i klosteret. En av arbeiderne i klosteret var en mann som gjetet kuer, han var analfabet og stammet forferdelig. Han het Caedmon. Hilda oppmuntret ham til å synge. Han skulle bli kjent som 'Kristi-skald', og de åndelige sangene og bibelhistoriene han fortalte, sang eller skrev - skrevet på engelsk for aller første gang - skulle bli til hjelp for alle dem som ikke forsto latin eller keltisk, slik at de kunne forstå Skriften.

I disse årene opplevde den keltiske kirken en gryende konflikt med Den romersk-katolske kirken. Hilda forsøkte sammen med sin venn Cuthbert å arbeide frem fredelige løsninger på utfordringene. I 664 åpnet Hilda opp for at klosteret i Whitby kunne bli et sted for samtaler i et forsøk på å finne en løsning en gang for alle. Hun håpet de ville kunne oppnå kompromiss og forsoning på begge sider, og talte varmt for dette. Men abbed Wilfrid av Rippon, som var gjeldstynget, fikk presset igjennom at den romersk-katolske strukturen skulle overstyre den keltiske. Her var det ikke snakk om noe kompromiss. Synoden i Whitby bestemte så at den keltiske kirken måtte styres i tråd med Den romersk-katolske strukturen.

De keltiske utsendingene var forferdelig skuffet. For dem var dette slutten på den keltiske kirken, og de tradisjonene de var blitt så glad i. Hilda aksepterte nederlaget ydmykt, og sørget for at de klostrene hun hadde ansvaret for underla seg Den romersk-katolske kirke.

De åpne keltiske klostrene ble hun overtatt av den autoritære disiplinen til Den romersk-katolske kirke, konformitet og ritualer som overskygget individet og åndelig spontanitet; og innførte en abstrakt gudfryktighet.

Hilda kom til å spille en viktig rolle i dette sceneskiftet for kelterne. Hun ble en morsskikkelse for mange.

10 år senere begynte hun å kjenne seg dårlig. Hun var syk i seks år, før hun døde 17.november 680. Hennes siste ord var: "hold fred med evangeliet og med hverandre, ja med hele verden'.