Eneboeren og klosterbyggeren

Hl.Sergius av Radonezh er et navn som våre russiske venner uttaler med djup kjærlighet. Han er grunnlegger av det berømte Treenighetsklosteret - eller Sergeij Possad - som ligger nord for Moskva. Sammen med Serafim av Sarov hører han med blant Russlands mest elskelige hellige. Sergius av Radonezh var en åndelig veileder av format og monastisk reformator i Middelalderens Russland.

Både datoen og året for hans fødsel er høyst usikkert. Det kan være 1314, 1319 eller 1322. Det vi vet er at han var en av tre brødre i en familie som kom fra Rostov Velikye, hvor Varnitsy klosteret ligger i dag. Hans døpenavn var Bartholomeus eller Varfolomai på russisk. Hans foreldre, Kirill og Maria var lutfattige. På grunn av myndighetenes sjikane flyttet de til Radonezh i 1328.

Bartolomeus hadde lærevansker. Et møte med en starets skulle forandre hans liv fullstendig. Den gamle åndelige veilederen gav ham en bit av prosphoraen - brødet som brukes i forbindelse med eukaristien i det han sa: 'Ta og spis dette, det gis deg som et tegn på Guds nåde og for at du bedre skal forstå Skriftene'. Fra da av begynte Bibelen å åpne seg for ham på en ny måte.

Etter at foreldrene var døde dro Bartholomeus til Khotkovo i nærheten av Moskva. Der bodde hans bror Stefanus, som var munk. Han overtalte sin bror til å finne et mer avsidesliggende sted for å kunne leve et monastisk liv. Det førte til at de to fant veien til de djupe skogene ved Makovets høyden. Her bestemte de seg for å bygge en kirke og en koie hvor de kunne bo. Dette er den spede begynnelsen til det etter hvert så berømte klosteranlegget Sergeij Possad.

Bartholomeus ble viet til munk i 1337 og ble samtidig prest. Han tok navnet Sergius.

Broren fant etter hvert ut at det asketiske og ensomme livet ute i de djupe skogene ble for tøft for ham. Sergius valgte å bli værende i skogen. Han ble oppsøkt av ville dyr - ulver og bjørner, men de gjorde ham aldri noe. Sergius ble deres venn. En tid etter begynte de første menneskene å finne veien inn til den bedende munken i skogen. Noen av dem ville bygge sine egne koier og gjøre dem til munkeceller.

Alt etter som klosteret vokste sendte Sergius sine disipler over hele Russland for å forkynne evangeliet. De grunnla mer enn 400 klostre, mange av dem på de mest utilgjengelige steder som fantes.

Ryktet om Sergius nådde patriarken i Konstantinopel, som gav ham sin velsignelse når han godtok den klosterregel som Sergius hadde forfattet. Han ble til og med tilbudt embetet som metropolitt av Moskva, men Sergius takket nei. Hans vei var den monastiske.

Sergius av Radonezh døde 25.september 1392.

Et liv i bønn blant ulver og bjørner i de djupe russiske skogene

I dag feirer vi dagen til minne om Hl. Sergius av Radonezh (ca 1322-1392), grunnleggeren av det berømte Treenighetsklosteret, nord for Moskva. Etter hvert som dette klosteret vokste, grunnla disiplene til den hellige Sergius over 400 andre klostre over hele Russland, mange av disse på svært avsidesliggende steder. Herfra steg bønner og lovsanger fra de djupe russiske skogene. Hl. Sergeius har en spesiel plass i mange russeres hjerte, og i sær hos dem som er glad i den monastiske bevegelsen.

Sergius Radonezhskij ble født inn i en bojar familie nær Rostov. Hans fødselsdag og år er ukjent, man antar at han kan være født i 1314, 1319 eller 1322. Tradisjonelt holder man fast ved at fødselsdatoen er 3. mai, og det navn han fikk ved fødselen var Bartholomeus. Han var den andre av tre sønner, hvis foreldre het Kyril og Maria. Stefanus var den eldste, og Peter den yngste. Hans familie var svært fattige. De flyttet til landsbyen Radonezh rundt 1328. Bartholomeus var ikke like flink som sine brødre på skolen. En dag møtte han en munk, og Bartolomeus fortalte han om sine lærevansker. Denne munken gav så Bartholomeus en liten bit av et nattverdbrød, sammen med en velsignelse: 'Ta og et dette, det er gitt deg som et tegn på Guds nåde og for å forstå Skriftene'. Etter dette var det mye lettere for Bartholomeus å lære.

I 1334, etter at hans foreldre var døde, flyttet Bartholomeus til Khotkovo, nær Moskva, sammen med sin bror Stefanus, som da var blitt enkemann. I 1337 blir han innviet til munk, og tar navnet Sergius. Han blir også ordinert til prest. Sammen med sin bror søker de til et mer avsidesliggende sted, og finner det i de djupe skogene rundt høydedraget i Marovets. Her bygger de en koie og et enkelt kapell, som de vier til Treenigheten. Dette skjedde i 1340. De to brødrene levde et avsondret liv her i villmarken. Etter hvert blir det for vanskelig for Stefanus å bo slik de to gjør, og han forlater Sergius for å bosette seg i et kloster i Moskva. Sergius lever så alene i bønn her i sin skogskoie i flere år. De ville dyrene synes å like å være sammen med ham. Han omgås ulver og bjørner. En dag kommer en bjørn til koia til Sergius, og denne deler det siste stykke brød han har igjen med bjørnen.

Nå begynner folk å høre om eneboermunken djupt inne i disse skogene, og de oppsøker ham. Han blir en åndelig veileder for mange. Etter hvert vokser en klosterkommunitet frem, som etterhvert blir kjent som Hellige Treenigheten - Hl. Sergius Lavra.

Uenighet oppstår om hvorvidt de skal fortsette å leve som eneboere eller om de skal introdusere et mer fellesskap, som Sergius nå foretrekker. Etter som motsetningene vokser, forlater Sergius stedet og begir seg til Makrish, hvor han grunnlegger et nytt kloster. Han ønsker ikke å bidra til noen strid. Etter at Sergius har forlatt det opprinnelige klosteret, forvitrer dette åndelig. Etter fire år i en slik tilstand trygler munkene ved Treenighetsklosteret Sergius om å komme tilbake.

Han gjør så, og Treenighetsklosteret begynner å vokse igjen - både åndelig og materielt. Han begynner å sende ut disipler for å spre evangeliet blant folket. Nye klostre vokser frem: Borisoglebsky, nær Rostov, Ferapontov, Kyrillo-Belozersky, Golutvin in Kolomna, og Pokrovsky nær Borovsk - 400 alt i alt.

Ryktene om Sergius sprer seg. Patriarken i Konstantinopel hører om ham. Philotheus gav sin anerkjennelse til hans klosterregel, og han blir tilbudt embetet som Metropolitt av Moskva, men takker nei. Han foretrakk å leve et asketisk liv i bønn.

25. september 1392 dør han.