Et liv i bønn blant ulver og bjørner i de djupe russiske skogene

I dag feirer vi dagen til minne om Hl. Sergius av Radonezh (ca 1322-1392), grunnleggeren av det berømte Treenighetsklosteret, nord for Moskva. Etter hvert som dette klosteret vokste, grunnla disiplene til den hellige Sergius over 400 andre klostre over hele Russland, mange av disse på svært avsidesliggende steder. Herfra steg bønner og lovsanger fra de djupe russiske skogene. Hl. Sergeius har en spesiel plass i mange russeres hjerte, og i sær hos dem som er glad i den monastiske bevegelsen.

Sergius Radonezhskij ble født inn i en bojar familie nær Rostov. Hans fødselsdag og år er ukjent, man antar at han kan være født i 1314, 1319 eller 1322. Tradisjonelt holder man fast ved at fødselsdatoen er 3. mai, og det navn han fikk ved fødselen var Bartholomeus. Han var den andre av tre sønner, hvis foreldre het Kyril og Maria. Stefanus var den eldste, og Peter den yngste. Hans familie var svært fattige. De flyttet til landsbyen Radonezh rundt 1328. Bartholomeus var ikke like flink som sine brødre på skolen. En dag møtte han en munk, og Bartolomeus fortalte han om sine lærevansker. Denne munken gav så Bartholomeus en liten bit av et nattverdbrød, sammen med en velsignelse: 'Ta og et dette, det er gitt deg som et tegn på Guds nåde og for å forstå Skriftene'. Etter dette var det mye lettere for Bartholomeus å lære.

I 1334, etter at hans foreldre var døde, flyttet Bartholomeus til Khotkovo, nær Moskva, sammen med sin bror Stefanus, som da var blitt enkemann. I 1337 blir han innviet til munk, og tar navnet Sergius. Han blir også ordinert til prest. Sammen med sin bror søker de til et mer avsidesliggende sted, og finner det i de djupe skogene rundt høydedraget i Marovets. Her bygger de en koie og et enkelt kapell, som de vier til Treenigheten. Dette skjedde i 1340. De to brødrene levde et avsondret liv her i villmarken. Etter hvert blir det for vanskelig for Stefanus å bo slik de to gjør, og han forlater Sergius for å bosette seg i et kloster i Moskva. Sergius lever så alene i bønn her i sin skogskoie i flere år. De ville dyrene synes å like å være sammen med ham. Han omgås ulver og bjørner. En dag kommer en bjørn til koia til Sergius, og denne deler det siste stykke brød han har igjen med bjørnen.

Nå begynner folk å høre om eneboermunken djupt inne i disse skogene, og de oppsøker ham. Han blir en åndelig veileder for mange. Etter hvert vokser en klosterkommunitet frem, som etterhvert blir kjent som Hellige Treenigheten - Hl. Sergius Lavra.

Uenighet oppstår om hvorvidt de skal fortsette å leve som eneboere eller om de skal introdusere et mer fellesskap, som Sergius nå foretrekker. Etter som motsetningene vokser, forlater Sergius stedet og begir seg til Makrish, hvor han grunnlegger et nytt kloster. Han ønsker ikke å bidra til noen strid. Etter at Sergius har forlatt det opprinnelige klosteret, forvitrer dette åndelig. Etter fire år i en slik tilstand trygler munkene ved Treenighetsklosteret Sergius om å komme tilbake.

Han gjør så, og Treenighetsklosteret begynner å vokse igjen - både åndelig og materielt. Han begynner å sende ut disipler for å spre evangeliet blant folket. Nye klostre vokser frem: Borisoglebsky, nær Rostov, Ferapontov, Kyrillo-Belozersky, Golutvin in Kolomna, og Pokrovsky nær Borovsk - 400 alt i alt.

Ryktene om Sergius sprer seg. Patriarken i Konstantinopel hører om ham. Philotheus gav sin anerkjennelse til hans klosterregel, og han blir tilbudt embetet som Metropolitt av Moskva, men takker nei. Han foretrakk å leve et asketisk liv i bønn.

25. september 1392 dør han.