Gregorios - Thaumatourgòs - undergjøreren

Fredag feiret vi minnet om Gregorios undergjøreren (213-270).

Gregorios var biskop i Neocaesarea i Pontos, og fikk tilnavnet Thaumatourgós - undergjøreren, på grunn av under Gud gjorde gjennom hans tjeneste.

En av Hl. Gregorios' samtidige var en annen Gregorios, Gregorios av Nyssa. Denne Gregorios skrev en biografi om biskopen i Neocaesarea, og er hovedkilden til det vi vet om ham. Det er også bevart noe av det han selv skrev. 14 år gammel reiser han til Det hellige land, sammen med sin bror. Reisen foretas rett etter hans far var død. Foreldrene, som var velstående, var ikke kristne. I Cæsarea møtte de Origines, og Origines ble deres lærer. Gjennom hans liv og veiledning tok de et standpunkt for å følge Herren.

Om sin åndelige far og veileder, skrev Gregorios:

"Han brant av en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente hos alle som lyttet til ham."

Det er omkring år 238 at Gregorios vender tilbake tilbake til sitt hjemsted og etter kort tid ble han vigslet til biskop i den lokale kirken. På denne tiden fantes det bare 17 troende i byen. I 30 år var Gregorios biskop i Neocaesarea, og i løpet av de årene fikk han være med på en vekkelse som førte til at nesten alle innbyggerne kom til tro. En av de tingene som vakte interesse for evangeliet var minnedagene for martyrene. Disse dagene ble gode plattformer for å kunne tale om det som hører Guds rike til.

Gregorios skrev en viktig bok om Treenigheten, samt en trosbekjennelse.

Nytt ikon av Hl.Sunniva

Dagens bloggartikkel er skrevet av Øystein Lid, medlem av Den nordisk-katolske kirke i Bergen. Artikkelen er gjengitt med velvillig tillatelse av forfatteren. Den er skrevet i forbindelse med at biskop Roald Nikolai Flemestad innviet et ikon av den kjente ikonkunstneren Solrunn Nes. Jeg synes artikkelen var så interessant at flere burde få del i den:

"Sunniva er for ein stor del gløymd i den byen som tidlegare æra henner som eigen vernehelgen," skriv middelalderhistorikar Alf Tore Hommedal i boka "Sankta Sunniva og det heilage skrinet". Men nesten 500 år etter at overivrige reformatorar fjerna mykje av kunsten som framstilte distriktets viktigaste helgen, er i alle fall ei kyrkje i Bergen igjen pryda av Sta. Sunniva sitt helgenbilde.

Sundag 4. september innvigde biskop Flemestad ikonet som er laga av den kjende ikonkunstnaren Solrunn Nes.

- Eg har tilbrakt ein del timar saman med henne, og det var eit interessant bekjentskap, seier Solrun til kyrkjebladet om ikonet.

Delvis på grunn av ein broten ankel, delvis på grunn av at det å måla eit ikon er ein omstendeleg prosess, har det teke fleire månader å få det ferdig. Kvart ikon blir nesten som ein danningsreise, fortel Solrun. Det fyrste ho måtte gjera var å saumfara eksisterande bilete og figurar av Sta. Sunniva.

- Ikkje alt vart øydelagt under reformasjonen. Ein del kyrkjekunst blei gløymt unna på gardar og avsidesliggjande plasser. Skulpturar og tavler av Sunniva finst i dag på musea, seier Solrun.

Då ho såg på figurane og bileta var det mange av dei hadde til felles. Sunniva ber på ein tung stein i eine handa.

- I vestleg ikonkunst blir martyrar gjerne fremstilde med avrettingsvåpnet, og sidan Sta. Sunniva døydde under eit steinras, er ho framstilt med ein stein, fortel kunstnaren.

På det nye ikonet ser ein også ein dronningkrune ved føtene til Sunniva.

- Sunniva valde bort å bli dronning over Irland, og det har eg symbolisert med kruna på bakken. Det er ein djup kristen tanke å gi avkall på det som kan byggja opp sjølvlivet, seier Solrunn.

Skipet i bakgrunnen, der masta er forma som ein kross, oppfordrar oss til å gjera som Sunniva og fylgjet hennar - overgi oss til Jesus Kristus og lita på at han styrer skuta. Ellers fylgjer framstillinga av helgenen historiske forelegg. Drakta tilsvarer moten blant kvinner på 800-talet. Lange fletter som ender i eit futeral laga av kostbart materiale er også historisk riktig for perioden.

- Kvifor er ikonar viktige for oss?

- Det finst det fleire svar på. Eitt som ofte blir teke fram er at ikona er ein vindauge til det himmelske. Det minnar oss på eit heilagt nærvær. Ikonane er også ein liturgisk kunst. I Austkyrkja finn ein at ord og bilete er likestilte som formidlarar av den kristne trua, seier Solrunn. Ho har også skreve ein bok om emnet, med tittelen Mysteriets formspråk.

Til sist spør med kunstnaren korleis me i Den nordisk-katolske kyrkja bær nærma oss ikonet, siden me ikkje har særleg lang erfaring med å bruka dei:

- Ortodokse kristne kyssar ikona - bør me gjera det same? Eller skal dei berre henga høgt oppe på veggen slik praksisen er i ein del romersk-katolske kyrkjer?

- Det heilage biletet kan henga på veggen eller vera plassert på ein pult, tilgjengeleg for venerasjon. Det viktigaste er at ikonet vert handsama med respekt, som eit sakralt objekt. Korleis dette skjer reint praktisk avheng av kva som er naturleg for den aktuelle kyrkja sin arv og tradisjon, avsluttar Solrunn Nes.

Gregorios Palamas og den hesykhastiske bønnetradisjonen

Jesusbønnen og den hesykhastiske tradisjonen er uløselig knyttet til Hl.Gregorios Palamas (1296-1359) - den store teolog, mystiker og forkynner, hvis minnedag det er i dag. Han ble født i 1296 i Konstantinopel, hvor han vokste opp i en innflytelsesrik familie ved keiserens hoff. Han ble senere munk og eremit på Athos, for så å ende opp som erkebiskop av Thessaloniki.

Hesykhasmen hadde sitt utspring på Athos-fjellet, 'Det hellige berg', en monastisk stat, som består av tyve klostre, og som ble opprettet i 963. Ordet 'hesykhasme' er avledet av det greske ordet 'hesykhia' som betyr fred, ro. Det dreier seg om den indre fred som inntrer når interessemotsetninger har opphørt, når lidenskapene slutter å opprøre mennesket, og den gode vilje gjenreises. Dette er forutsetningen for den fullstendige enhet med Gud, når menneskets hjerte er renset for alt uvedkommende og mennesket kan skue Gud ansikt til ansikt. Dette er målet for den asektiske øvelsen, men 'hoi hesykhontes' betyr også konkret: de som lever i stillhet, taushet, kun konsentrert om indre bønn. Hesykhastene tilbringer sitt liv i kontinuerlig åndelig konsentrasjon og arbeide, i årvåkenhet og i bønn.

Hl.Gregorios Palamas er den største av de senere bysantinske teologene, og har fått stor innflytelse på den kirkelige utvikling i ettertiden. Hans navn er uløselig knyttet til både den hesykhastiske og den monastiske tradisjonen.

Det er Hl.Gregorios Palamas som formulerte det teologiske grunnlaget for den åndelige erfaringen mange gjorde: nemlig et direkte fellesskap med Gud gjennom å fylles med det åndelige lys som ble åpenbart for dem i bønn og kontemplasjon. Denne enhet med den levende, treenige Gud skjer konkret og direkte, og innebærer hele menneskets helligelse. Både ånd, sjel og kropp.

Hl. Gregorios forsvarte så denne erfaringen som mange av Athos-munkene gjorde. Og han forsvarte den med å henvise til inkarnasjonen, og Helligånden som formidleren av åndelig liv. I forlengelsen av dette kom så formuleringen av frelsen som guddommeliggjørelse (theosis). Det har sin bakgrunn i 2.Pet 1,4:

"Slik har vi fått de største og mest dyrebare løfter. Ved dem skulle dere få del i guddommelig natur..."

Hl.Gregorios Palamas skrev en rekke avhandlinger om disse emnene, og dette ble grunnlaget for Kirkens dogmatiske godkjennelse av hesykhasmen som en del av sin gamle tradisjon. Han etterlot seg også en rekke homilier knyttet til kirkeåret.

Theodoros Studiten - en åndelig fornyer

Theodoros Studiten (759-826), hvis minnedag det er i dag, hører med blant Kirkens varmeste forsvarere av de hellige bildene. Så fikk han da også stå i en het strid med både sin samtids keiser og patriarken av Konstantinopel.

Hva forsvaret av ikonene angår er han av samme slekt som Johannes av Damaskus, som var en av de som kjempet mest ivrig for bruken av ikonene.

Theodoros hørte med blant de ledende slektene i Konstantinopel. Det var flere i hans familie som var grepet av den monastiske vekkelsen. I 794 ble han ordinert til prest og ble prior for et kloster som ble etablert på familiens eiendom. Men etter en tid ble denne klosterkommuniteten angrepet av keiserens menn. Keiseren hadde giftet seg på nytt med kusine av Thedoros, og de to var kommet i konflikt med hverandre. Angrepet på klosteret førte til at munkene der måtte flykte. Noen år senere - da keiseren var avsatt - vendte så munkene tilbake og livet ved klosteret kunne gjenopptas. Keiserinnen tilbød Theodoros å kunne overta ledelsen av det berømte Studionklosteret i Konstantinopel. Med Theodoros som prior - eller abbed - ble dette klosteret et åndelig sentrum i mange år framover.

I 815 brøt det ut en ny konflikt vedrørende ikonenes betydning. Under denne ikonoklasmen var det Theodor som tok ledelsen for å forsvare dem. 25. mars samme år oppmuntret han munkene ved klosteret til å vandre bærende med ikonene ut i klosterets vingård, slik at at bildene kunne sees over klostermurene.

Dette var en virkelig provokasjon overfor keiseren. Theodoros ble sendt i eksil. Men fra sin celle fortsatte han å utøve sin innflytelse, frem for alt gjennom sin store korrespondanse. Theodoros ble mishandlet i fengslet, men da keiser Leo VI ble myrdet i 821 ble han satt fri og kunne vende tilbake til Konstantinopel.

Men årene i eksil og hardt arbeide hadde gjort at han hadde fått en svak helse. Mot slutten av sitt liv forfattet han en åndelig veiledning for de som skulle etterfølge ham som ledere av Studionklosteret. Han døde 11. november år 826 mens han feiret liturgien i et kloster i Bithynia.

Soldaten som ikke lenger ville bære våpen

I dag feirer amerikanerne Veterans Day, mens Kirken feirer Hl. Martin av Tours. Det i seg selv burde kalle på vår oppmerksomhet og ettertanke. For Martin av Tours er historien om en soldat som ikke lenger kunne forbli det, og samtidig være en Kristi etterfølger.

Martin av Tours ble født i 316 i det nåværende Ungarn. Allerede som ganske liten ble han bevisst sin lengsel etter Gud. Han var bare 10 år gammel da han oppsøkte den lokale kirken, og ba om å få dåpsundervisning. Foreldrene hans mislikte dette sterkt, og da Martin var 15 år, sørget hans far for å sende ham til den romerske hæren. Han ble kavalerist i Frankrike.

Det var som soldat i Frankrike at hans liv skulle bli snudd opp ned. En dag befinner han seg ved byporten i Tours. Der sitter det en fattig stakkar. Han ba om almisser. Resolutt tok Martin av seg soldatkappen. Tar frem sverdet. Deler den i to, og svøper den ene delen rundt den forfrosne tiggeren. Samme natt har han en drøm. Han ser Jesus svøpt den den delen av soldatkappen han hadde gitt tiggeren. Og Herren sier til sine engler: "Her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg". Når Martin våkner er kappen like hel.

Kort tid etter blir Martin døpt. 20 år gammel, i 336, inntreffer en krise i den unge mannens liv. Gallerne angriper og Martins armeavdeling får beskjed om å iføre seg våpen og gå til motangrep.

Men Martin søker Herrens vilje. Etter å ha tilbrakt en tid i bønn, bestemmer han seg for at han aldri kan bære våpen lenger. Han sa:

"Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss."

Noe slikt var uhørt. Konsekvensene av hans handling er at han blir fengslet, og ble anklaget for feighet. Martin tilbød da at han ubevæpnet kunne gå mot fiendehæren. Dette ville anklageren ikke høre på, og Martin ble løslatt og fritatt flere oppgaver i hæren.

Martin dro så hjem, og der ledet han sin mor til tro på Jesus. I de påfølgende årene søkte han Guds ledelse for hva han skulle bli. Han reiste mye. Til slutt kom han hjem til Frankrike. Her blir han en disippel av biskop Hilarius av Poitiers.

År 371 ville man så gjøre ham til biskop. Det ville ikke Martin. Han forsøkte å gjemme seg, og søkte ly blant noen gjess. Men gjessene avslørte ham. Dette skal ha skjedd 11. november. Martin ble innsatt som biskop, og ble en høyt elsket Herrens tjener, ikke minst for sin store barmhjertighet mot de fattige.

8. november 397 dør han, og tre dager senere, den 11. november, begraves han i Tours.

Profeten som forutsa den store utøselsen av Helligånden

Han er profeten som forutsier Åndens utøselse "over alle mennesker", over slaver og slavekvinner, over unge og gamle og som apostelen Peter tyr til for å forklare det forunderlige som skjer på pinsefestens dag i Jerusalem:

"Pluselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og tyden fylte hele huset der de satt. Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt med Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk ..." (Apg 2,2-4a)

Det var uhørt. Fram til nå hadde Den Hellige Ånd bare falt over konger og profeter. Nå falt Ånden over vanlige mennesker, og Peter fant at dette var en oppfyllelse av Joels forunderlige profeti.

For oss som følger synaxariumet til Den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby, så feirer vi minnet om profeten Joel i dag.

Nå betyr navnet Joel bokstavelig "Herren er Gud". Det var et ganske alminnelig navn i Israel. Han presenteres som Petunels sønn, og det er alt vi vet. Han holdt antagelig til i Juda og profeterte i Jerusalem. Profeten Joel profeterte i en tid med store ødeleggelser av hele Judas land. En fryktelig gresshoppeplage hadde rensket landet for all vegetasjon, ødelagt beitemarkene for småfe og storfe og til og med flådd barken av fikentrærne. I løpet av noen få timer var hele landskapet lagt øde. Det som skjedde dengang skjedde i en målestokk man ikke hadde sett før. Alle avlinger gikk tapt, og til og med såkornet til neste avling gikk tapt. Hele landet led under hungersnød og tørke, og både folk og dyr døde.

Det er dette som er selve bakgrunnen for den mektige Joel profetien, som forutsier ødeleggelsene og som ser disse i et profetisk lys som en beskrivelse av landets åndelige situasjon og nød. Og deretter utøses Ånden.

Joelprofetien gikk i oppfyllelse på pinsefestens dag, da ble Ånden utøst "over alt kjød", symbolisert ved de 120 som ble "ikledd kraft fra det høye", slik Jesus gav løfte om. Men Ånden blir fortsatt utøst, slik vi ser det gjennom hele Apostlenes gjerninger og gjennom hele Kirkens historie. Vi lever tross at i menighetens og Åndens tidsalder.

Profeten Joel, etter et maleri av James Tissot (1836-1902)

Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord

Jeg lar meg stadig utfordre av disse ordene til Frans av Assisi:

"Forkynn alltid, om nødvendig anvend ord".

Innholdet av dem er radikalt. Vi vitner om Jesus gjennom levd liv. Det er ikke bare ordene vi bruker som gjør det, men like mye - kanskje mer - gjennom det liv vi lever. Og leves dette i strid med det som Det nye testamente beskriver, så oppfattes det budskapet vi forkynner som falskt og motstridende.

Historien om Frans av Assisi (1182-1226) er historien om rikmannssønnen som får et så radikalt møte med Jesus, at det endrer alt. Resultatet ble et liv i tjeneste for de spedalske og fattige, og med sitt liv ble han en skrikende protest mot forfallet i Den romersk-katolske kirke, som på sin side veltet seg i luksus.

Frans søkte seg til et liv i adskillelse og bønn. Etter hvert sluttet en liten gruppe brødre seg sammen med ham. En regel vokste frem hvis særpreg var hjertets fattigdom og med en livsstil uten fokus på det materielle, i en radikal etterfølgelse av Jesus.

Tiden var moden for det budskapet Frans kom med. Behovet for et vitnesbyrd som kunne føre de kristne i Vesten tilbake til en sann etterfølgelse av Jesus, var desperat. I løpet av noen få år ble de brødre som sluttet seg til Frans regnet i tusener. Nødvendigheten av en regel for dem alle vokste frem, og Fransiskanerne så dagens lys.

Den kompromissløse og svært radikale etterfølgelsen av Jesus, hans kjærlighet til alt det skapte, og den freden han fant i tilliten til Guds uendelige barmhjertighet, har gjort ham til et utfordrende tegn i kirken gjennom århundrene. Og det ikke bare i Den romersk-katolske kirke, men i alle kirketradisjoner. Frans av Assisi er på mange måter blitt felleseie.

Frans av Assisi, døde på kvelden, 3. oktober 1226, bare 44 år gammel.