Bare i lys av inkarnasjonen kan vi forstå vår identitet og bli sant menneskelige

Det er en lærd mann hvis minne vi feirer i dag. Men ikke bare boklig lærd. Dumitru Staniloae (1903-1993) var en beder vel kjent med Guds forunderlige veier i menneskesinnet så vel som i det synlige.

Han ble født 16.november 1903 i byen Vladeni i Transylvania vest i Romania. Der vokste han også opp, i enkle kår. Foreldrene var bønder. Så skulle da også denne nærheten til det rumenske landskapet, til skogene, elvene og fjellene, prege hans teologiske visjon: forvandlingen av hele kosmos gjennom Kristus.

Den store livsforvandlende hendelsen fant sted når Dumitru som tiåring fant en Bibel hjemme hos farfaren sin. I timevis kunne man sitte med lyset fra kjøkkenvinduet å lese. Han var så fengslet av innholdet. Hans mor forstod at gutten hennes var kalt av Gud, og oppmuntret ham til å bli prest og det ble han. I årene 1922-1927 studerte han ved det teologiske seminaret i Cernauti. Men det skulle vise seg å bli vanskelige år. Her stiftet Dumitru bekjentskap med den akademiske teologien, sterkt påvirket fra Vesten. Dette reagerte han sterkt på. Det var et hverdagslige, og den praktiske anvendelsen av Guds ord han Dumitru var mest opptatt av.

I årene som fulgte studerte han teologi i Athen, München, Paris og Berlin. I denne tiden oversatte han også tekster av Gregorios av Palamas. Denne skulle han senere skrive flere bøker om. Han fordjupet seg også i arven etter de greske fedrene. Hans oversettelse av Filokalia til rumensk er kanskje hans største bragd. Det tok han 45 år og resulterte i 10 bind med kommentarer. Tilsammen 4650 sider!

Fra 1947 til 1973 var Dumitru professor ved det teologiske fakultetet i Bucuresti. I 1958 ble han arrestert og tilbrakte fem år i fengsel og konsentrasjonsleir for sin tro. Når han endelig ble satt fri kunne han fortelle om fem år hvor han uavbrutt ba Jesusbønnen!

"Det er normalt for en kristen å bære sitt kors," kunne han si. Det var ikke noe å snakke om.

90 år gammel sovnet den stillferdige, kloke presten inn.

Dumitru Staniloae minnes vi blant annet for dette: Kristus er nøkkelen til den menneskelige personens mysterium. Det er bare i lys av inkarnasjonen vi kan forstå vår identitet og bli sant menneskelige.

Det monastiske liv

"Monastisk liv er et pågående liv som springer ut av deg selv, fra din forening med Gud, uten kjedsomhet, hvor du utsletter deg selv i Ham."

Jihad Mar Musa (bildet). Norsk oversettese (C) Bjørn Olav Hansen

Vær Jesus

'Vær Jesus for de som ikke har Jesus i sine liv'.

Ørkenfedrene

Bønn om Herrens veiledning i dag

'Å, Herre, jeg setter min lit til Din kloke og komplekse forsørgelse. Bli i alle mine 'tilfeldige' opplevelser, tanker og møtepunkter i dag.

Jeg ber om at jeg må veiledet av Deg og bli en mulighet for Deg til at Din forvandlende nåde kan flyte gjennom meg. Det ber jeg om. Amen.

Professor emeritus Howard Snyder. Metodist. Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen.

Om å utstråle Kristus

Selv 17 år etter sin død, 5. september 1997 i Calcutta, India, er mor Teresa i manges øyne det fremste eksemplet på kristen nestekjærlighet, ja, på hvem som er en sann kristen.

Få, om noen, har kroppsliggjort evangeliet som henne. Hun forkynte med ord - ofte minneverdige, ikke minst radikale og utfordrende ord - men først og fremst forkynte hun med sitt liv. Et liv levd for og med de fattigste av de fattige, et liv for det ufødte liv, så vel for de dødende, spedalske og utstøtte, som ingen ville ha med å gjøre. Den lille, vevre albanske nonnen satte djupe spor etter seg.

I dag takker vi Gud for hennes liv, når vi sammen med kristne over hele verden minnes henne.

Vi minnes henne når hun satte sine bein på norsk jord - uten strømper, i sandaler, mottok Nobels fredspris i 1979. Få hadde fortjent den mer enn henne.

Egentlig het hun Agnes Gonxhe Bojaxhiu, og var født 26.august 1910 i Skopje i dagens Makedonia, den gangen Det ottomanske riket. Hennes far, Nikolla Bojaxhiu som opprinnelig er fra Kosova (Gjakova) var en vellykket forretningsmann. Hennes mor var fra Albania og Teresa var den yngste av tre søsken.

Hun er ikke mer enn 12 år gammel når hun kjenner kallet til å hjelpe de fattige, og bestemmer seg for å bli misjonær i India.  Navnet hennes betyr 'liten blomst' på albansk, og passer i grunnen veldig godt på hennes livsgjerning. Hun ble lærerinne i India, og møtet med de fattige av de fattigste, de døende, skulle forandre hennes liv fullstendig. I en intensiv periode opplevde hun at Jesus kom til henne, ja søkte henne opp, for å be henne trøste og styrke de som ingenting er i denne verden.

Til sin skriftefar skriver hun:

'Jeg har aldri søkt åndelige opplevelser, men Han er hos meg, rører ved meg, taler til meg dag etter dag ... Han spør: Du vil vel ikke svikte meg? Han sier: Jeg tørster.'

10.september 1946 opplever Mor Teresa det hun senere beskriver som 'et kall i kallet' mens du reiser med toget fra Calcutta til en retreat i Darjeeling. Heretter skulle hun tjene de fattige. Kallet kom fra Jesus selv. Arbeidet startet opp to år senere, i 1948, under navnet 'Barmhjertighetens søstre', og består i dag av over 4500 søstre i 133 land. De har ansvaret for hjem for døende og folk med HIV/AIDS, spedalskhet og tuberkulose. De driver suppekjøkken, barnehjem og skoler, samt rådgivningsprogram for barn og familier.

Mor Teresa sa det slik ved en anledning:

'Jeg ser Gud i hvert menneske. Når jeg vasker sårene til en spedalsk, kjenner jeg det som om jeg tar hånd om Herren selv. Det er en vidunderlig opplevelse'.

 John Esseff, Mor Teresas tidligere skriftefar, fortalte i 2012, en svært gripende historie om Mor Teresa:

'Mor Teresa skulle møte paven i forbindelse med at så etter en mulighet for å etablere et hjem i Vatikanet for de fattigste av de fattige', forteller den nå 84 år gamle presten, som nå befinner seg i Australia for å lede en retreat for søstre fra den orden som Mor Teresa grunnla, The Missionaries of Charity Sisters.

'Mens vi kjørte nedover gatene som leder frem til Vatikanet, oppdaget hun en døende mann som lå der. Hun ba sjåføren om å stanse. Mor Teresa kom seg ut av bilen, går mot mannen, bøyer seg ned, holder ham i sine hender og stryker varsomt hendene over hans ansikt. Søsteren som kjørte bilen begynte å blit litt nervøs, da Mor Teresa hadde samtalt med mannen og bedt for ham en halv time. Hun sa: - Du kommer for sent til avtalen med paven og vil miste anledningen til å treffe ham. Da svarte Mor Teresa:

- Du kan ta plassen min. Jeg er sammen med Jesus. Si til paven at jeg er lei meg, men jeg er sammen med Jesus!

Mor Teresa så Jesus i de fattigeste av de fattige'.

 John Esseff forteller også om da Mor Teresa traff Daniel Ortega, kommunistlederen i Nicaragua. Hun var kommet til landet i forbindelse med et jordskjelv, for å se på hva hun og søstrene kunne gjøre for å hjelpe til. Daniel Ortega la ut om sin politikk, og fortalte at han hatet Ronald Reagan.

'Mor Teresa sto og hørte på. Så sier hun til Ortega: 'President Reagan trenger virkelig våre bønner, gjør han ikke?' Ortega svarer: 'Ja, det skal sannelig være visst!' Da svarer Mor Teresa: 'Og det gjør du også! Jeg snakket med kona di, og du er katolikk, er du ikke?' 'Ja', svarer Ortega. Da sier Mor Teresa: 'Men jeg forstår at du ikke har døpt barna dine. Du kan ikke lede et land når du ikke kan lede ditt hjem. La oss nå se å få døpt barna dine så skal jeg være deres gudmor og vi skal sørge for å få gjort det nå!'

Å utstråle Kristus:
Denne bønnen av kardinal John Henry Newman, ble brukt som daglig bønn av mor Teresa og søstrene i hennes orden:

Hjelp meg, Herre Jesus Kristus, å spre Ditt lys hvor jeg enn går. Oppfyll min sjel med Din Ånd og Ditt liv. Gjennomtreng meg og ta hele meg så fullkomment i Din besittelse at mitt liv kun blir en utstråling av Ditt.

Lys gjennom meg og vær i meg så fullkomment at hvert menneske jeg møter kan kjenne Ditt nærvær i min sjel. La dem løfte sitt blikk og ikke lenger se meg, men bare Kristus.

Bli hos meg, så jeg begynner å lyse som Du lyser, lyse så jeg blir et lys for andre, med et lys som bare kommer fra Deg, Herre Jesus, og ikke fra meg. Herre, lys Du for menneskene gjennom meg!

La meg lovprise Deg slik Du vil, ved å utstråle Deg for dem som omgir meg. La meg forkynne Deg uten å forkynne, ikke ved ord men i gjerning, ved den overbevisende kraften i den medfølende, kjærlige handling som springer ut av hjertets fulle hengivenhet til Deg.

La oss be den be den med hele vårt hjerte!

Å leve med i livets rytme

Å leve med i kirkeårets rytme, er en stor velsignelse. For meg blir denne rytmen viktigere og viktigere med årene.

Når vi nå har lagt bak oss festdagen for Gudfødersken, jomfru Marias innsovning, og de to ukene med faste som utgjorde forberedelsene til denne minnedagen, følger en lang periode helt frem til advent, hvor det ikke er noen spesiell fastetid.

Bortsett fra ukens to fastedager: onsdag og fredag. Helt siden kirkens første tid har dette vært dager hvor de hellige har fastet.

Det gir oss to velsignede dager hver eneste uke, hvor en kan forenkle livet, være seg bevisst at troen også er forbundet med forsakelsen. Det er ikke adskilte størrelser, men hører sammen i en kristens liv: 'Så sa han til alle: Om noen vil følge etter meg, må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg'. (Luk 9,23)

Dette radikale Jesus-ordet er så betydningsfullt at Lukas også gjengir en annen lignende uttalelse av Jesus, hvor Lukas beskriver de store folkeskarene som fulgte med Jesus, og Han vender seg til dem og sier: 'Om noen kommer til meg og ikke setter dette høyere enn far og mor, kone og barn, brødre og søstre, ja høyere enn sitt eget liv, kan han ikke være min disippel. Den som ikke bærer sitt kors og følger etter meg, kan ikke være min disippel'. (Luk 14,25-27)

Forsakelse, askese og kors hører til disippellivet.

Men nå er det ikke bare kirkeåret som har sin rytme, hvor vi lever med i inkarnasjonen, påsken, pinsen og himmelfarten, så har også selve livet.

Vi lever med i en rytme. Også i vårt åndelige liv finnes det en vår, en sommer, en høst og en vinter. Det gjelder å leve med i den fasen hvor man nå måtte befinne seg.

For noens vedkommende er det en åndelig vår, for andre en sommer, for andre en høst eller vinter. Alle disse fasene er viktige i ens liv. De har alle noe å lære et Guds barn. Gud arbeider, på ulike måter, i de ulike fasene av ens liv.

Det viktigste er å overgi seg selv til Gud i den fasen av livet hvor en måtte befinne seg. Å be om den nåde å få være fullstendig åpen.

Jeg pleier å sette meg ned og åpne mine hender - vise åpne håndflater - til Gud, som en bønn, om at jeg ønsker med hele meg å være helt åpen for det Gud vil i den fasen av livet hvor jeg befinner meg akkurat nå.

For meg er dette en utfordrende tid med alvorlig sykdom.
Jeg har ikke så mange ord å be.
Men jeg åpner mine hender.
Og ber om å få være radikalt åpen.
For at Gud kan tale inn i mitt liv.
For at Den Hellige Ånd kan forandre meg.

Juniper - en av Guds hellige dårer

Shane Claiborne forteller en historie i dag om en av Frans av Assisis samtidige: Bror Juniper. Han blir omtalt som en av Guds hellige dårer.

Jeg synes det jeg leste om Bror Juniper var så interessant, og utfordrende for oss som lever i dag, at jeg har valgt å oversette deler av Claiborne's artikkel. Denne bror Juniper var viden kjent for at han konstant gav bort det han fikk mellom hendene. En gang fikk han uttrykkelig beskjed av sin overordnede om at han ikke fikk gi bort ytterklærne sine til tiggerne mer. Men det varte ikke lenge før han møtte en som trengte klær, og som spurte om han kunne få noen klær av bror Juniper, som svarte: 'Min overordnede har sagt at jeg ikke får lov til å gi bort noen klær, og jeg har gitt mitt løfte på det, men om tar tak i jakka mi og drar den av meg, kommer jeg ikke til å motsette meg det.

Her er en annen av mine favoritthistorier om bror Juniper:

En dag fikk Juniper ansvaret for en katedral, mens den som var ansvarlig for den, var borte. Noen tiggere dukket opp. De spurte etter mat og noen penger. Juniper hadde lite å tilby, men han nevnte at det fantes noen sølvbjeller inne i katedralen, som de kunne få, siden dette var Guds hus! Så han hjalp den med å finne sølvbjellene.

Når hans overordnede, biskopen, hørte om dette ble han rasende. Legenden forteller at han var så sint at han mistet stemmen. Bror Juniper føte et visst samvittighetsnag på grunn av dette, så han ville lage en bolle med grøt som han kunne gi til biskopen til kveldsmat. I skinnet fra et brennende stearinlys bar han bollen med grøt til biskopens hjem.

Når denne kom ut var han fremdeles rasende, og det gjorde det ikke bedre at bror Juniper dukket opp så sent. Biskopen som allerede hadde lagt seg for kvelden ville ikke ha noe gjøre med bollen med grøt som bror Juniper tilbød ham.

Troskyldig som et lite barn sa bror Juniper til biskopen: 'Kan du være snill å holde lyset, så jeg kan spise grøten, før den blir for kald?'

Biskopen ble helt satt ut, av Junipers spørsmål. Biskopen begynte å le over den absurde situasjonen som hadde oppstått, og der i lyset av stearinlyset, spiste de to opp grøten og ble gode venner.

Hl.Kallinikos - bederen som ble klosterforstander, del 2

Det var særdeles vanskelige tider i Romania når Hl.Kallinikos var hegumen i klosteret i Cernica. Tyrkerne angrep landet, og mange søkte ly i dette klosteret.

15. mai 1821 hadde tyrkerne kommet så langt som til byen Catsela, som lå ganske nært klosteret. Så kom da også tyrkerne og omkringet klosteranlegget. De stilte opp kanoner overalt med den hensikt å rasere klosteret.

Da Kallinikos fikk høre om faren, samlet han munkene og de andre som skjulte seg i klosteret i kirken for å oppmuntre dem. De ba hele natten om at klosteret skulle bli spart. Neste dag sendte han en munk til pasjaen i Catsela for å forsikre ham om at de som var i klosteret, ikke var opprørere, men enkle menn og kvinner fra Bucuresti. Pasjaen trodde på munken, og angrepet mot klosteret ble avverget. Men så begynte matforsyningen til klosteret å svikte. Det var mange munner som skulle mettes. Igjen gikk Kallinikos og munkene i bønn, og Gud sørget for dem. De var ikke ferdige med å be før fem vogner fulle av brød ble trukket gjennom klosterporten av to okser. Gang på gang opplevde de at Herren sørget for dem på overnaturlig vis, når alt menneskelig håp var ute.

14.september 1850 ble Kallinikos valgt til biskop av Ramnicu Valcea, en by i Valakia ved Olt, femten mil nordvest for Bucaresti.  Han ble bispeviet i metropolittkatedralen i Bucaresti 26.oktober samme år. Hans dør var alltid åpen for de fattige og undertrykte, og han ble en høyt elsket biskop. Flere opplevde også å bli helbredet når han ba for dem. Det finnes en rekke eksempler på dette.

Like før sin 80 års dag kjente Kallinikos at Herren kalte på ham, det var tid for hans oppbrudd her på jorden. Da hadde han trofast tjent Herren i 62 år, og var nå sterkt svekket av alt arbeidet han hadde utført i Kirkens tjeneste. Han bestemte seg for å trekke seg tilbake fra sine plikter som biskop, og dro til klosteret i Cernica. Her gikk han inn i sin celle, som han så ikke forlot.

På den strålende dagen for Kristi oppstandelse ba han en av prestene om å hente ham så han fikk del i eukaristien. Klokken fem om morgenen denne dagen ba Kallinikos sin disippel, Germanos, om å gi ham en ren hvit skjorte. Han ba også om at et kors skulle legges i hans hånd. Han kysset det og sa: 'Hellige kors, hjelp meg'. Så la han sitt hode i fanget til Germanos, sukket tre ganger og oppga sin sjel til Gud.  Da hadde han levd i nesten 81 år.

Hl.Kallinikos - bederen som ble klosterforstander, del 1

I går kunne vi feire en av Romanias bedere: Hl.Kallinikos av Ramnicu Valcea (1787-1868). Vi som er en del av det gudstjenestefeirende fellesskapet i Kristi himmelfartskapellet føler oss særlig knyttet til Romania, siden en av de som sto for oppføringen og sluttføringen av kapellet vårt, Victor Otet, tilhører Herrens Arme, som er en del av Den rumensk-ortodokse kirke.

Den hellige Kallinikos ble født den 7.oktober 1784 nær kirken Hl.Bessarion i en av forstadene til Bucuresti, Santul Visarion. Her vokste han opp i en familie som var svært hengitte kristne. Hans foreldre, Antonius og Flora Antonescu, gav sønnen navnet Konstantin. Det var moren som lærte ham å be, og tok ham tidlig med til kirken.

Når Konstantin var gammel nok, ble han sendt til den gresk-rumenske skolen i Bucaresti, hvor han lærte gresk, noe som han skulle få stor nytte av senere i livet. Etter farens død, ble hans mor nonne i klosteret i Pasarea, hvor hun tok navnet Philothea. Hennes eldste sønn ble prest, senere munk, og tok navnet Acacius. At Konstantin følte seg dratt mot det monastiske livet er derfor kanskje ikke så underlig.

På kirkens festdager elsket han å besøke det berømte klosteret i Cernica. På denne tiden var det Georg som var hegumen (abbed) her. Han var igjen disippel av den hellige Paisius Velitsjkovskij, en av Romanias mest elskede hellige og betydelige åndelige skikkelser. Klosteret var derfor bærer av en rik åndelig arv. Klosteret fulgte da også Paisius' regel.

Det derfor slik at når Konstantin var ferdig med sine studier 20 år gammel, trådte han inn i klosteret i Cernica. I klosteret fikk han opplæring av fader Pimen, som var en av de åndelige fedrene i klosteret og en mestertreskjærer. Her skulle han så utmerke seg for sin kjærlighet til bønnen, sin ydmyke livsholdning og asketiske liv. På mange måter er ordene fra 2.Kor 6,4 og v.6 beskrivende for den unge mannens liv:

'I alt viser vi oss som Guds tjenere ... i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den Hellige Ånd, i oppriktig kjærlighet ...'

Konstantin utmerket seg på en slik måte at fader Pimen bestemte seg for ikke å vente på hele den monastiske treårige prøvetiden for Konstantin, så 9.november 1808, ble han med velsignelse fra hegumen   Timotheos opptatt som munk og fikk sitt nye monastiske navn, Kallinikos. Allerede i desember samme år ble han vigslet til diakon. På denne tiden fikk han også muligheten til å besøke de store moldaviske klostrene, noe som skulle få stor betydning for ham.

Prest og åndelig far
Klosteret i Cernica rammet av en stor tragedie da mange av prestene og munkene dør av et kolerautbrudd. Det blir dermed mangel på prester, og det er en av grunnene til at Konstantin, eller Kallinikos, som han nå heter, blir presteviet 26 år gammel. Han var da yngre enn de fleste andre munkene. Men Kallinikos viser en åndelig modenhet - til tross for sin unge alder - som blir lagt merke til. Snart begynner både prester og lekmenn å søke hans åndelige veiledning og sjelesorg. I Kallinikos fant de en mann etter Guds hjerte. 20.september 1815 utnevner derfor metropolitt Nektarios av Ungro-Valakia ham til klosterets åndelige far.

Nå begynner folk å strømme til klosteret for å få del i den åndelige veiledningen som Kallinikos gir. De kommer fra alle samfunnslag, ja til og med fra utlandet, og metropolitten selv benytter Kallinikos som sin skriftefar. De fant alle i ham Guds trøst og ømhet.

Hegumen Timotheos døde 3.mars 1816. Han hadde bygd en stor kirke på øya Hl.Nikolas, men arbeidet med å male ikonene i kirken var bare halvferdig. Kallinikos bestemte seg for å fullføre dette arbeidet. Sammen med sin åndelige far, Pimen, dro Kallinikos til Moldova for å søke hjelp der. Da de kom tilbake bestemte fader Pimen seg for å reise til Athos, for der å søke en djupere ro og stillhet enn han kunne finne i klosteret i Cernica.

Fader Dorotheos ble valgt til ny hegumen etter fader Timotheos, men etter som Dorotheos var en gammel mann, falt mange av klosterets arbeidsoppgaver på Kallinikos.

Til Athos
Men lederskapet til Dorotheos skulle ikke vare lenge. Allerede året etter han var valgt følte han at tiden nærmet seg for at han skulle dø. Han sendte derfor Kallinikos og munken Dionysios til Athos for å hente fader Pimen hjem, slik at han kunne erstatte Dorotheos og bli ny hegumen for klosteret.

Det var med stor glede de to kunne legge ut på denne reisen. Vel fremme på Athos fjellet besøkte de de mange klostrene der, og lærte mye ved å være sammen med munkene som levde på den hellige øya.

Sammen med fader Pimen kom de tilbake året etter, og fant da at Dorotheos fremdeles var i live. Han ba fader Pimen om å ta over for ham, men det skulle vise seg at Herren hadde andre planer.

Når Dorotheos dør, 13.desember 1818. Dagen etter velger munkene i Cernica fader Kallinikos til ny hegumen. Han er nå 30 år gammel, og har vært i klosteret i elleve år. På mindre enn to år har han også fullført arbeidet med kirken på Hl.Nikolas.

Tillot ikke sladder
Fader Kallinikos var en mild mann, men han kunne også være streng, særlig om noen for med sladder. Sladder kalte han for 'sjelens død'.

(fortsettes)

En av mine heltinner!

I år faller minnedagen for Moder Maria Skobtsova sammen med dagen vi feirer til minne om Kristi oppstandelse. Det er dagen da døden døde! Og det kunne ikke vært et bedre 'sammentreff'!

Maria Skobtsova er en av mine helter. Hun er kvinnen som, med stor fare for eget liv, skjulte jødiske barn og ble arrestert av Gestapo i februar 1943. Noen få måneder før krigens slutt ble hun henrettet i gasskammeret i konsentrasjonsleiren Ravensbrück. Langfredagen i 1945 hadde hun tilbudt seg å ta en jødisk medfanges plass.

Hun het egentlig Elizaveta Jur'evna Pilenko, og hennes liv er som et eventyr. Hennes åndelige reise tar henne fra revolusjonære sosialistkretser i Russland, til et monastisk liv i Paris. Hun blir født i Litauen i 1891. Som ung flyttet hun til St.Petersburg, der hun som student blir engasjert i livlige diskusjoner som føres i politiske og intellektuelle kretser i Russland tidlig på 1900-tallet. En av hennes venner fra denne tiden var poeten Marina Cvetaeva. Elizaveta sluttet seg så til den revolusjonære bevegelsen i Russland.

I 1923 emigrerte hun til Paris sammen med sin andre mann. Han var offiser i Den hvite armeen. I Paris møtte hun et særdeles spennende miljø. Ikke bare den russiske intelligensiaen som var gått i eksil, men også de ledende skikkelsene innen Den russisk-ortodokse kirke i eksil: Bulgakov, Florovskij, Berdjajev, Fedotov og metropolitten Evlogy.

Elizaveta gikk nå inn i en djup åndelig krise. Hun ba om skilsmisse, og fikk denne innvilget. I 1932 avga hun så monastiske løfter i nærvær av metropolitt Evlogy, og sammen med Lev Gillet, som går under pseudonymet 'En munk fra Østkirken', gav hun seg helt til arbeidet med å hjelpe de mest nødlidende og marginaliserte i Paris.

Et annerledes kommunitetsliv
Det er fra nå av Elizaveta blir kalt Moder Maria. Hun grunnlegger i sin samtid en svært så annerledes kommunitet, i 77 Rue de Lourmel i Paris. Her formet hun et monastisk liv som skulle være 'åpent mot verden'. Lev Gillet som delte hennes visjon bodde i dette huset og var kommunitetens kapellan i flere år. Noen har kalt dette for en 'bohemisk evangelisk' kommunitet!

Her var det suppekjøkken, herberge og et åndelig sentrum hvor den ortodokse liturgien ble feiret hver eneste dag. Hit kom tidligere prostituerte, arbeidsløse, hjemløse, russiske emigranter. Her var det en møteplass for malere, lyrikere, forfattere. Hit kom også de åndelige søkerne.

Det gikk ikke ubemerket hen. Moder Maria måtte tåle kritikk for måten hun drev dette stedet på, men det tålte hun. Hun hadde et kall, og gav sitt liv - bokstavelig - for andre. Hva skulle Guds rike gjort uten slike kvinner? For meg er hennes liv til inspirasjon - og utfordring!

Kom i hu, menneske at du er støv!

I dag innledes fastetiden. Siden søndagene ikke regnes med faller Askeonsdag 40 dager før påske, det vil si 1.påskedag. Antallet dager er fastsatt til minne om de 40 dagene Jesus tilbrakte i ørkenen.

Vi vil markere dagen i forbindelse med feiringen av eukaristien i Kristi himmelfartskapellet i morgen kl.18.00. De som kommer dit vil få tegnet et kors i sin panne med aske, og hver av dem som får dette askekorset vil høre ordene: 'Kom ihu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv, gjør bot så du kan ha evig liv'.

Med askeonsdag innledes en tid hvor vi går saktere, en tid for rekfleksjon, en tid for avholdenhet og faste. Spis enklere! La ting du strengt talt ikke må gjøre bli liggende! Kanskje du finner en bok som du kan lese disse 40 dagene og fordjupe deg i den?

De 40 dagene er gitt deg til å komme nærmere Jesus! Det er en stor gave!

John Wycliffe - reformasjonens morgenstjerne - hatet og elsket

Det passer i grunnen godt at John Wycliffe (1320-1384) avslutter året her på denne bloggen. For når alt kommer til alt er det Den Hellige Skrift som er den endelige autoriteten. Det er den som er pålitelig, uforanderlig og innblåst av Guds Ånd. En lignende samling med autoritative skrifter finnes ikke.

Våre venner i Northumbria Community feirer minnet om Wycliffe i dag, og det vil vi gjerne ta del i. At nettopp denne dagen er valgt skyldes at 31. desember 1384 var dagen Wycliffe døde. Han ble ikke uten grunn kalt Reformasjonens Morgenstjerne. I det mørke som lå tungt over Europa, med frafall, forfall og vranglære, ble Wycliffe et brennende lys. Så hatet var han av Den romersk-katolske kirke at 43 år etter hans død - i 1427 - sørget katolikkene for at hans grav ble åpnet, beinrestene brent og asken spredt i elva!

At Wycliffe ble hatet hadde sin bestemte årsak.

Leste Bibelen tidlig
John Wycliffe ble født i Wycliffe, nær Barnard Castle. Han fikk sin utdannelse lokalt, ved Eggleston Abbey, og så ved Oxford. Tidlig leser han sin Bibel, og det grundige bibelstudiet fører til en særdeles sterk og ramsalt kritikk av den kirken han tilhører, Den romersk-katolske. Han finner mye som ikke stemmer overens med det han leser. I sterke ordelag kritiserte han pavemakten og oppfordret kirken til å oppgi sine eiendommer og verdslige makt. Slik blir det bråk av.

Wycliffe hevdet at Gud har all makt og at det bare er den som oppfyller Guds lov som har rett til å styre. Hans lære gikk ut på at det er Bibelen som er kirkens høyeste autoritet; han forkastet pavedømmet og avviste helgendyrkelse, valfarter, avlat og sjelemesser.

Wycliffe hadde også fått et annet nattverdsyn. Han lærte det som har fått navnet konsubstantiation. Det vil si at det konsekrerte brødet er naturlig brød og sakramentalt Kristi kropp. Det var et sjokkerende syn i Wycliffes samtid.

John Wycliffe så tidlig behovet for at andre kunne få lese Bibelen på sitt eget morsmål, og begynte å oversette den til engelsk.

Kjetter
John Wycliffe ble kjettererklært. og måtte et par år før han døde trekke seg fra professoratet ved Oxford, men han fikk beskyttelse både fra det engelske parlamentet og folket til å fortsette sitt arbeid livet ut. Mange av hans predikanter ble forfulgt, og mange av dem ble henrettet ved brenning på bål. De ble kalt lollarder.

John Wycliffe ble sammen med Jan Hus sett på som reformasjonens forløpere.

Kle deg i ydmykhet

'Kle deg i ydmykhet hele tiden, slik at du vender deg selv mot Guds hvilested'.

Ordene tilhører Hl.Johannes av Saba, og stemmer godt overens med ordene fra Salme 138,6: 'Høy er Herren, men han ser den lave og kjenner den stolte på lang avstand'.

Hl.Saba var født av gudfryktige foreldre, Johannes og Sophia, fra Kappadokia.  Hans far var en høyt rangert militær offiser. Når Hl.Saba var fem år gammel ble han satt bort til en onkel, som skulle påta seg oppdrageransvaret. Farens plikter innen det militæret krevde sitt, og han og moren måtte flytte. Dit kunne de ikke ta med barnet. Da han var åtte besøkte han et kloster i nærheten, hvor han studerte Bibelen. Da hans foreldre vendte hjem, bønnfalt de ham om å forlate klosteret og gifte seg. Men Hl.Saba nektet, og 17 år gammel ble han opptatt som monk i klosteret. 

Hl.Saba henga seg til bønnen, og Gud stadfestet hans kall ved at under og tegn begynte å skje når han ba for folk. 

Han tilbrakte 10 år i dette klosteret før han reiste til Jerusalem, hvor han ble en del av brødrefellesskapet i Hl.Euthymius den stores kloster, og så til Abba Theoctistus. Her levde han frem til han var 30 år gammel. Etter at Abba Theoctistus var død, dro Hl.Saba ut i ørkenen for å leve i en hule. Han kom tilbake til klosteret hver lørdag, for å feire gudstjeneste sammen med de andre munkene, og spise. Ellers oppholdt han seg i hulen. Etter en stund fikk han tillatelse av abbeden i klosteret til å leve som eneboer. Det gjorde han i fem år. Abbed Euthymius holdt sin hånd over ham, og slo også seg i lag med ham i ødemarkene ved Rouba.

Når Hl.Euthymius døde, flyttet Hl.Saba til en hule i nærheten av klosteret Hl.Gerasimus av Jordan. Nå begynte mange å samle seg om ham for å søke det monastiske livet og et lite kloster ble etablert. Mens Hl.Saba var ute for å gå seg en tur, ledet en ildsøyle ham til en stor grotte, som senere skulle bli klosterkirken.

Hl.Saba grunnla også flere andre klostre. Mange under skjedde gjennom hans tjeneste: En kilde vellet frem ved klosteret, etter at han hadde bedt, regn falt i en tid av tørke, og mange syke ble helbredet og plagede ble satt fri. 

Hl.Saba døde i år 532.

63 år i bønn, stillhet og arbeid

I det moderne samfunnet blir et liv målt i hvor effektivt og ikke minst hvor produktivt det er. Det handler om nytteverdien for samfunnet. Og aller helst skal man ha reist mye, og sett seg om i verden. Å bli værende på ett sted hele livet synes for enkelte å være rene dårskapen.

Etter denne standarden var livet til staretsen Josef av Vatopaidi mislykket. I 63 år levde han et monastisk liv i bønn på Athos.

Skal vi regne slik Gud regner vil denne for mange av oss helt ukjente munken, ha investert i evige verdier.

Hans biografi trenger vi ikke mange ordene på. Ytre sett er hans liv ganske fri for de store begivenhetene. Han ble født 1.juli 1921, og kom til Athos fra Kypros til Hl.Anne's Skita, hvor han ble en disippel av Josef Hesychasten, og brødrefellesskapet rundt denne staretsen.

Josef av Vatopaidi levde i munkecellen du ser på dette bildet. Den ble kalt for Bebudelsen, og tilhørte brødrefellesskapet, og tjente som kirke for dem. Brødrefellesskapet bærer navnet Døperen Johannes Forløperen.

Josef av Vatopaidi forble i denne skitaen, som er benevnelsen på det et lite kloster, etter at Josef Hesychasten var sovnet inn i 1959. Selv om han nå ble leder for dette brødrefellesskapet, så han ikke på seg selv som over de andre, men arbeidet like hardt som dem. Han ble værende i skitaen frem til 1987. Da flyttet han Vatopaidi klosteret hvor han forble til han sovnet inn 1.juni 2009.

Abbeden i Vatopaidi klosteret omtalte Josef av Vatopaidi på denne måten:

'En Guds mann hvis sinn var så oppslukt av Gud at han ikke snakket om noe som hørte denne verden til'.

Bror Charles av Jesus - et liv i bokstavelig etterfølgelse

I dag feirer vi minnet om en av mine åndelige forbilder, bror Charles av Jesus (1858-1916).

Charles de Foucauld, som var hans borgerlige navn, ble født i Strasbourg og ble i ung alder foreldreløs. Han kom derimot fra en velstående familie, som tok seg av ham. Etter en turbulent karriere i militæret, gav han seg hen til et liv i sus og dus.

Charles de Foucauld var også veldig fascinert av den arabiske verden. Han foretok flere reiser til Marokko, og lærte landets folk og kultur godt å kjenne.

28 år gammel får han et dramatisk og livsforvandlende møte med Jesus. Samtidig blir han klar over sitt livskall: 'Med det samme jeg begynte å tro at Gud finnes, forstod jeg at jeg måtte leve helt for ham', skrev han senere i livet.

Allerede fra begynnelsen av hans nye liv stod evangelienes Jesus-skikkelse i sentrum for hans interesse. Omkring Ham kretset Charles de Foucaulds tanker og han forsøkte å meisle fram hans bilde fra evangeliene, ikke av teoretisk interesse, men for å etterligne Ham. Lidelsen av å bli Kristus-lik synes å ha fylt ham helt, men det krevde sine offer.

Ligne Jesus på den nederste plassen
'Den som vil ligne Jesus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen', skrev han som skulle bli kjent som Bror Charles av Jesus. Så la han til: 'Jesus ble født, levde og døde i den djupeste fornedring og den ytterste litenhet, i og med at Han helt bevisst tok den nederste plassen, så ingen kunne komme lenger ned enn Ham. Det eneste som har verdi, er nærheten til Gud, i Jesu etterfølgelse'.

Det fantes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv.

'Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige, elendige liv som enkel arbeider i Nasaret'.

Det var ikke nok for ham å tilhøre Jesus på en indre måte og på den måte være forenet med Ham. Jesus var så levende for ham, at han også ville leve i ytre likhet, en imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse og helt frem til sin død, uansett hvordan livet gav seg uttrykk, var det denne imitatio som bestemte hvordan han handlet. Her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle. Charles de Foucauld var bestemt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaretm der Han levde som venn og bror til de fattigste av de fattige. Slik tolket Han evangeliet.

Et liv i stillhet og kjærlighet til andre
Charles søkte seg til et trappistkloster i Frankrike, hvor han etter hvert avla sine monastiske løfter. Men hans lengsel var å leve som Jesus. Han dro til Nasaret, hvor han bodde en tid blant de fattigste av de fattige. Så gikk veien videre til Sahara, hvor han dro langt ut til ørkenen.

Han ble presteviet i 1901 og begynte å leve blant Tuagerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. Hans liv i stillhet og kjærlig omsorg gjorde et djupt inntrykk på hans omgivelser.

Både når han levde i Bènì-Abbès og Tamanrasset, befridde han slaver og forkynte evangeliet, både med ord og med sitt liv, oversatte evangeliene til de lokale språkene og knyttet vennskapsbånd med sine muslimske naboer.

Martyr
Det var i Tamanrasset, i de pågående motsetningene mellom franskmenn og arabere under 1.verdenskrig at han ble drept. En ung tuareger myrdet han 1.desember 1916.

Var hans liv og offer forgjeves? Nei, på ingen måte. Etter sin død har han fått tusentalls etterfølgere, som har valgt å omfavne korset på samme måte som han. Hans etterfølgere har grunnlagt 'Jesu lille-brødre' og 'Jesu lille-søstre', som i dag finnes over hele verden.

Sjelevinneren Andreas

I dag feirer kirkene både i Øst og Vest apostelen Andreas. Han var sønnen til Jona og bror til Simeon Peter.

Andreas vokste opp langs den vakre Genesaretsjøen, i landsbyen Betsaida. Sammen med faren og broren livnærte han seg som fisker.

Han må ha båret på en sterk Gudslengsel. Da det bryter ut vekkelse rundt ørkeneremiten Johannes, begir Andreas seg ut i Judeas ødemark for å finne ham. Han lytter til hans radikale omvendelsesbudskap, og blir en av hans disipler.

Et sentralt budskap i døperens virksomhet var budskapet om Guds Lam. Det er dette Johannes forkynner. Jeg vil tro han tok utgangspunkt i profetien om den lidende Messias i Jesaja 53:

'Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som sier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn'. (v.7)

Det er gjennom det vitnesbyrdet Døperen avlegger: 'Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd!' (Joh 1,29) at Andreas får åpnet sine øyne for hvem Jesus er, og han følger etter ham for å finne ut hvor han bor:

'Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hørte det Johannes sa, og som fulgte etter Jesus'. (Joh 1,40)

Sjelevinneren
Og Jesus ønsker ham velkommen til huset hvor han bodde. Det må ha vært forunderlig for den unge Andreas å tilbringe en hel dag sammen med Jesus! 'Og de ble hos ham den dagen'. (Joh 1,39)

Begeistret gir han seg i vei fra huset til Jesus for å fortelle sin bror de gode nyhetene! 'Han funner først sin egen bror Simon og sier til ham: Vi har funnet Messias, det betyr Kristus'. (Joh 1,41)

Andreas er en sjelevinner. Han fører sin bror til Jesus.

Syria, Hellas og Svartehavet
Etter Jesu himmelfart forkynte Andreas i følge tradisjonen evangeliet i Syria, Hellas og rundt Svartehavet. Jeg vil tro at hans hovedbudskap er budskapet om Guds Lam, Han som bærer hele verdens synd.

Men slikt vekker motsigelse og forfølgelse. Budskapet er for radikalt til ikke å gjøre det. I Patras på det nordlige Peloponnesos blir han korsfestet slik som Jesus. På det X formet kors, et kors som nettopp på grunn av martyrdøden til Andreas, deretter skulle bli kalt Andreaskorset.

Mena - Amen!

Det er en av de mest elskede martyrene i Den koptisk ortodokse kirken vi feirer i dag:

Den hellige Mena (eller Mina), som levde i årene 285 til 309. Hl.Mena er også kjent som undergjøreren, på grunn av de mange under som skjedde i forbindelse med bønn for syke. Navnet sitt fikk han, etter at hans mor hadde bedt inderlig til Gud om å få en sønn. Da hørte hun en røst som sa 'Mena', som er koptisk for 'Amen', som betyr 'la det skje'.

Han ble født i byen Niceous. Hans foreldre var kristne. Faren het Eudoxios og hans mor Euphemia.

Mena er bare 14 år gammel når han mister sin far. Faren hadde før sin død hatt en ledende posisjon i hæren. Mena søkte seg også dit, og han fikk en ledende posisjon på grunn av sin fars gode rykte. Men Mena skulle ikke være der lenge. Han bar på en djup lengsel etter Gud, og ville bruke tiden sin i bønn og å leve i Guds nærvær. Han bega seg derfor ut i ørkenen for å leve der.

Etter fem år som eneboer hadde Mena et syn. Han så hvordan engler kronte martyrene med kroner på deres hoder, og en intens lengsel etter å bli lik Kristus i en død som hans begav han seg til byen for å vitne om sin tro.

I forbindelse med synet hadde han hørt en røst som sa:

'Velsignet er du, Menas, fordi du er bli kalt til et gudfryktig liv fra din barndom av. Du vil bli gitt tre evige kroner: en for ditt sølibatære liv, en for din askese og en for ditt martyrium'.

Hans frimodige vitnesbyrd inne i byen førte nettopp til det siste. Han ble martyr i år 309. Hans frimodige vitnesbyrd har gjennom alle år som fulgte gitt mot til alle som lider for Jesu navns skyld.

Behovet for en autentisk tro

Ørkenfedrene er et kjent begrep. Skogsfedre nokså nytt. Det siste er det Sigmund Bø på Lia Gård i Østerdalen, som har funnet på. Og det er i grunnen et godt ord. Han sa det slik i forbindelse med innvielsen av Hl. Fotinis kapell:

”Kirken har hatt sine ørkenfedre og ørkenmødre, kanskje det nå er tid for skogsfedre og skogsmødre?”

Kirken har en lang tradisjon for disse skogsfedrene - og skogsmødrene. Særlig den russiske. Hl.Serafim av Sarov er kanskje den mest kjente. Dette var mennesker som søkte stillheten i de store skogene, for å be. Og i likhet med sine 'kollegaer' i den egyptiske og syriske ørkenen, tiltrakk de seg en mengde mennesker som oppsøkte dem for å bli bedt for og få åndelig veiledning. Lik bien som søker nektaren.

Jeg undrer meg om vi i det hele tatt har noe å tilby andre, om vi ikke lever det selv? Jeg kjenner på en matthet i møte med de store bekjennelsene, og en tretthet av alle halleluja-ropene.

Apostelen Paulus skriver noen forunderlige ord i 1.Korinterbrev:

'Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud'. (1.Kor 2,9-10)

Jeg lengter etter tro med substans. Erfart tro. Tro som holder. Tro som varer. En tro som bærer. Jeg ber derfor med ordene til Mama Maggie:

Gjør kroppen min stille, så jeg kjenner mine ord, gjør tungen min stille, så jeg kjenner mine tanker, gjør tankene mine stille, så jeg merker hjertet slå, gjør hjertet mitt stille, så min ånd kan tre frem, gjør ånden min stille, så Din Ånd kan tale i meg'.

Ingen er glemt av Gud

Hvert år ser jeg frem til Allehelgensdagen og Allehelgens søndag. For å feire alle de som har gått foran, og som nå er hjemme hos Gud! Det er virkelig en fest verd.

Det er viktig å minnes, og hos Gud er intet liv glemt. I ortodoks sammenheng er følgende ord gjerne knyttet til dødsannonsen: 'Evig ihukommelse'. De ordene har nok sammenheng med salmistenes ord i Salme 112,6: 'Den rettferdige skal være i evig minne'.

Allehelgens dagen er dagen til minne om alle hellige man ikke kjenner navnet på. Bakgrunnen er som følger:

Under de store forfølgelsene på midten av 200-tallet fikk kirken en mengde martyrer, og almanakken ble snart full. Allehelgens dagen vokste fram som en minnedag for alle de som ikke fikk en egen dag iløpet av året. Ingen martyr skulle være glemt av kirken. Etter hvert skulle dagen bli en dag som ikke bare gjaldt martyrene, men også gjelde alle de hellige som har vært forbilder for de troende.

Jeg bruker dagen til stille ettertanke og djup takknemlighet over de som har gått foran, og som på ulike måter har fått betydning for mitt eget liv. De er mange. Jeg minnes dem, og takker Gud.

Danseren som fikk et radikalt møte med Jesus

I dag gleder vi oss over det sterke vitnesbyrdet til Hl. Pelagia, en kvinnelig danser som fikk et radikalt møte med Jesus gjennom forkynnelsen til Nonnos, biskopen av Edessa.

En dag passerte denne kvinnen, som tilhørte en dansegruppe fra Antiokia, den åpne døren til kirken hvor biskop Nonnos talte. På grunn av hennes utsvevende liv snudde menigheten seg bort fra henne, i det hun passerte. Men biskop Nonnos så henne. Når han kom tilbake til sin munkecelle ba han inderlig til Gud for denne kvinnen. Han så ikke til hennes ytre, men så hvem hun kunne bli om Kristus fikk forvandle hennes liv.

Neste dag kom Pelagia tilbake til kirken. Denne gangen gikk hun inn. Biskop Nonnos talte akkurat da om den ytterste dommen. Pelagia ble så grepet av det hun fikk høre, at det stakk henne i hjertet. Under tårer og sterkt grepet av gudsfrykt ba hun biskopen om å bli døpt. Når så biskop Nonnos så hennes anger og djupe omvendelse kunne han ikke annet enn å døpe henne.

Når natten kom viste djevelen seg for henne og forsøkte å lokke henne tilbake til sitt gamle liv. Men Pelagia ba inderlig til Gud, og i det hun tegnet seg med korsets tegn over sin panne og sitt bryst, forlot djevelen henne.

Etter at hun var døpt kom hun til biskop Nonnos med alle sine kostbare klær, og biskopen delte dem ut blant de fattige. Så reiste hun til Jerusalem hvor hun levde i avsondret oppe på Oljeberget resten av sitt liv.

Pelagia døde i år 457.