Gregorios av Nyssa

Jeg vet ikke om noe som er så mye mer stemningsfullt en Søsterkirkene på Gran i lett snødrev, en gudstjeneste fylt av lovsang, røkelse, brødsbrytelse og så gå ut for så å oppleve at det snødekte landskapet er badet i sollys.

Slik var det på Gran på Hadeland i dag når Kirkelig Fornyelse satte hverandre stevne, og Den Nordisk Katolske kirken holdt sin messe. Men en kjenner jo samtidig på sorgen over at Guds folk møtes, men vi kan ikke bryte brødet sammen.

Jeg dro for å høre Peter Halldorf tale, og det var velgjørende, som vanlig. Halldorf hadde tema: 'Vår tro är i samklang med eukaristin, och eukaristin befäster vår tro'. Spennende, og med Halldorf blir det også så veltalende og kunnskapsrikt. Han tok utgangspunkt hos fader Leo Gillet.

I forbindelse med gudstjenesten var det også satt frem et vakkert ikon av Gregorios av Nyssa, hvis minnedag det er i dag, og det er det denne artikkelen handler om!

Her er hva jeg skrev om denne Gregorios i fjor på denne bloggen:

'Hva innebærer det å se Gud', spør den hellige Gregorios av Nyssa? Han svarer: 'Det innebærer at man aldri får sitt begjær mettet'.

I år er det ganske nøyaktig 1620 år siden han sovnet inn.

Vi forbinder begrepet 'sjelens mørke natt' med Johannes av Korset. Og det er rett. Men egentlig er det Gregorios av Nyssa som er den første som bruker 'det guddommelige mørke' om menneskets åndelige modenhet. Veien vi skal vandre går ikke - slik vi kanskje vil tro - fra klarhet til klarhet. Tvert om vandrer fra klarhet til dunkelhet. Skråsikkerheten hører det første yre tiden til som kristen. Da kan vi det meste, da forstår vi alt, og alt er selvsagt. Når vi modnes under vandringen forstår vi at Gud er den som er totalt annerledes, og lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solens. Åndelig modenhet fører ikke til at Gud blir mer forståelig. Åndelig modenhet fører til at Gud blir større, Han blir et mysterium, uutgrunnelig, mektig.

Gregorios vokste opp i litt av en familie: Han hadde åtte søsken, og ble født i år 334. Tre av guttene, ble biskoper, Gregorios var en av dem, og den eldste av søstrene, Makrina, ble en åndelig mor for mange. Broren Basileios er den mest kjente av Gregorios' sine brødre, vi kjenner han som Basileios av Cæsarea. Deres mor var datter av en martyr. Morfaren led martyrdøden bare noen få år før keiser Konstantins omvendelse.

Det er i år 371 at Gregorios utnevnes til biskop av Nyssa. Nyssa var en liten by i nærheten av storbyen Cæsarea, hvor broren Basileios var biskop. Gregorios var gift med Theosebia. Han kjente seg derimot ikke helt hjemme i rollen som biskop. Gregorios følte seg mer tiltrukket av stillheten i fjellene. Så var da også 'Gudslengselen' store livstema. Han ble aldri trett av å fremheve at livet er som mest, når det tørster etter mer.

Han kom likevel til å spille en hovedrolle i det andre økumeniske kirkemøtet i Konstantinopel i 381, hvor kampen sto om hvordan man skulle forstå Treenigheten. Her stod Gregorios frem og talte med tydelighet og klargjorte hva synet på den treenige Gud innebærer.

En åndelig mor

Hun var bare 53 år gammel da hun døde, den hellige Macrina, som i dag feires av kirkene både i Øst og Vest. Hellige Macrina var en av de mest betydningsfulle åndelige mødrene i den tidlige kristne tiden. Hun var vokste opp i en gudfryktig familie, og var den eldre søsteren til Basileios av Cæsarea, Gregorios av Nyssa og Peter av Sebaste, alle tre betydningsfulle skikkelser i den tidlige kirken.

Macrina var ikke mer enn 12 år gammel, da hun fattet den beslutningen at hun ikke skulle gifte seg. Hun ville bruke sitt liv på bønn. Broren Gregorios har skrevet en biografi om henne, hvor han forteller at hele familien ble inspirert og utfordret til å søke en djupere overlatelse til Gud, gjennom hennes livs eksempel. Etter at faren døde overtalte hun også sin mor til å tre inn i det monastiske livet.

Det var på initiativ fra Macrina at familiens eiendom i Pontons i Kappadokia ble omgjort til kloster. Etter en tid hvor man prøvde ut ulike modeller for hvordan man kunne leve et monastisk liv, valgte de å bygge et dobbelt kloster: et for kvinner og et for menn. Her skulle man leve sølibatært og i fellesskap, man skulle arbeide med sine hender og vise gjestfrihet.

'Vår Elia er død, og det finnes ingen Elisja til å ta opp hans kappe'

Denne søndagen er det festdagen for den hellige Meletios av Antiokia. Han var opprinnelig armener, var født i år 330, og lever altså under det stormfulle 300-tallet da Kirkens enhet trues av Arius og hans medsammensvorne.

Meletios vies til biskop i Sebaste i 357, men blir avsatt i sitt embete av arianerne. Han begir seg dermed i vei til Berøa, våre dagers Aleppo i Syria.

Kirkemøtet i Nikea tar et kraftig oppgjør med Arius og hans lære. Arianismen var troen på at Sønnen er et skapt vesen og ikke av samme vesen som Faderen. Men til tross for den tydelige avvisningen av denne heresien hadde tilhengerne til den lære som Arius forfektet fortsatt mange tilhengere. Når så biskopen i Antiokia dør, er det flere av tilhengerne til Arius som er bosatt i denne byen, som gjerne så det slik at det var en av deres tilhengere som ble kirkeleder i byen. Ved valget av ny biskop skjer det noe veldig interessant.

Meletios var en godt likt prest. Siden tilhengerne av Arius mente å vite at han sympatiserte med dem, støttet de hans kandidatur til biskop av Antiokia.

Men det varte ikke lenge før biskop Meletios frimodig begynte å forkynne Jesus som 'Gud av Gud, Lys av Lys'. Da fortelles det at en erkediakon, som var arianer, gikk bort til den nye biskopen og holdt hånden sin foran munnen hans, slik at han ikke fikk tale. Han holder biskop Meletios opp den ene hånden og viser forsamlingen tre fingre. Så tar han den ned igjen, og denne gangen viser han bare en finger. Dermed får han sagt at han tror på treenigheten og enhet.

Rett etter denne hendelsen blir biskop Meletios avsatt av keiser Constatnius, som sympatiserte med arianerne. Biskop Meletios ble innsatt som biskop igjen like etterpå, men ble så avsatt for andre gang. Denne gangen av keiser Valens.

Det var biskop Meletios som viet Johannes Chrysostomos til diakon i Antiokia. Biskop Meletios var en mann som stor tillit i Kirken, det viser blant annet at han blir valgt til ordfører for kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Men han fikk aldri deltatt ordentlig i dette. Kort tid etter at det hadde begynt blir Meletios syk, og dør.

Den som holder talen i begravelsen er ingen ringere enn Gregorios av Nyssa. I en gripende tale sier han: 'Vår Elia er blitt tatt fra oss, og det finnes ingen Elisja som kan ta opp hans kappe'.

Meletios dør i år 381.

Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet

Mandag 2. januar kunne vi feire Basileios av Cæsarea. I dag kan vi feire hans bror, Gregorios av Nyssa. Han ble født i år 335 i provinsen Kapadokia - som vi kan lese om i Det nye testamente - beliggende i de sentrale fjellområdene i det nåværende Tyrkia.

Selv om hans bror Basileios betydde mye for ham, var det likevel hans søster, Makrina, som skulle bli det store forbildet til Gregorios. Så mye at han skrev en biografi om hennes liv: Den hellige Makrinas liv. Boken finnes i en svensk oversettelse:

http://www.stolavbok.no/art-8.asp?id=293&iPageID=13

Nyssa, hvor Gregorios ble vigslet som biskop i år 371, var en liten ubetydelig by på den tiden. Den lå i nærheten av Cæsarea, som var en betydningsfull by. Men det var ikke byens ringe stand som var problemet for Gregorios, han trivdes ikke helt i rollen som biskop. Så er det da også som åndelig veileder og lærer at han er blitt så høyt elsket og verdsatt som en av Kirkefedrene.

Ved Kirkemøtet i Konstantinopel i 381 kom Gregorios av Nyssa til å spille en hovedrolle. Det var på dette Kirkemøtet at kampen om Treenigheten stod, og det var Gregorios som trådte frem blant biskopene som var samlet der, og klargjorde Guds enhet og treenighet, uten sammenbladning eller forveksling.

Mage forbinder uttrykket 'sjelens mørke natt' til Johannes av Korset, og det er rett. Men det er Gregorios av Nyssa som først taler om 'det guddommelige mørket', som er en del av den åndelige modenheten hos en kristen. Det er ikke slik at man på den åndelige veien går fra klarhet til klarhet, men fra klarhet til dunkelhet. Ikke slik å forstå at Gud blir vàg, men fordi vi går djupere. Lyset fra den guddommelige virkeligheten er tusen ganger sterkere enn solen, og i møtet med Den Hellige, blir vi små. Ingen kan se Gud, og leve. Denne undervisningen legger Gregorios av Nyssa ut i bøkene han skrev om Moses og Høysangen.

Boken om Moses finner du her:

http://www.artos.se/tidiga-kyrkan/mose-liv

Men det var lengselen etter Gud som var Gregorios av Nyssa sitt store livsemne. Han ble aldri trett av å holde fram at når livet er på det beste er det alltid tørst etter mer. Han sa:

'Dette er hva det innebærer å se Gud: at en aldri får sitt begjær mettet'.

Han dør 395.

Gregorios - Thaumatourgòs - undergjøreren

Fredag feiret vi minnet om Gregorios undergjøreren (213-270).

Gregorios var biskop i Neocaesarea i Pontos, og fikk tilnavnet Thaumatourgós - undergjøreren, på grunn av under Gud gjorde gjennom hans tjeneste.

En av Hl. Gregorios' samtidige var en annen Gregorios, Gregorios av Nyssa. Denne Gregorios skrev en biografi om biskopen i Neocaesarea, og er hovedkilden til det vi vet om ham. Det er også bevart noe av det han selv skrev. 14 år gammel reiser han til Det hellige land, sammen med sin bror. Reisen foretas rett etter hans far var død. Foreldrene, som var velstående, var ikke kristne. I Cæsarea møtte de Origines, og Origines ble deres lærer. Gjennom hans liv og veiledning tok de et standpunkt for å følge Herren.

Om sin åndelige far og veileder, skrev Gregorios:

"Han brant av en flammende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente hos alle som lyttet til ham."

Det er omkring år 238 at Gregorios vender tilbake tilbake til sitt hjemsted og etter kort tid ble han vigslet til biskop i den lokale kirken. På denne tiden fantes det bare 17 troende i byen. I 30 år var Gregorios biskop i Neocaesarea, og i løpet av de årene fikk han være med på en vekkelse som førte til at nesten alle innbyggerne kom til tro. En av de tingene som vakte interesse for evangeliet var minnedagene for martyrene. Disse dagene ble gode plattformer for å kunne tale om det som hører Guds rike til.

Gregorios skrev en viktig bok om Treenigheten, samt en trosbekjennelse.

Makrina den yngre kom fra en gudfryktig familie med fire andre søsken som ble helgener

Familien til den hellige Makrina den yngre var litt av en familie! Hennes foreldre var Basilios den eldre og Emmelia. Basilios den eldre var sønn av Makrina den eldre. Lite er kjent om henne, men hun levde i årene før 270 til ca 340. Det vi vet er at hun bodde i Neocæserea i Pontus, og under forfølgelsen av de kristne under den romerske keiseren Galerius, har hun sannsynligvis flyktet sammen med sin mann til områdene rundt Svartehavet. Ved siden av å være mor til Basilios den eldre, var hun bestemor til Basilios den store, den hellige Gregor av Nyssa, den hellige Peter av Sebaste og altså Makrina den yngre!

Far til den hellige Makrina giftet seg inn i en velstående familie. Sammen med sin kone Emmelia slo han seg ned i Cæsarea. Der, med hjelp av sin kone og mor, oppdro de noen barn som skulle få kolossal innflytelse innen kristenheten. Av deres ni barn er fem av dem betraktet som helgener! Ved siden av Basilios den store, den hellige Gregor av Nyssa, den hellige Peter av Sebaste og Makrina den yngre, hvis minnedag det er i dag, gjelder det også den hellige Naucratius.

Gudsfrykten må ha vært stor i dette hjem!

Hennes far arrangerte et giftemål for Makarina, men den utvalgte døde rett før bryllupet. Dette førte til at Makrina innviet seg for Herren, og ville leve som nonne. Gjennom levd liv fikk hun være til hjelp for mange andre kvinner som ønsket å leve radikalt for Jesus. Hennes bror - Gregor av Nyssa - skrev en bok om hennes sterke innflytelse både på ham selv, hans brødre, og de mange som fikk stifte bekjentskap med henne.

I Østkirken blir Makrina hyllet som en av de mest fremtredende nonnene i Kirkens historie. I 379 eller 380 døde hun i familiens bolig, som hun ved hjelp av broren Peter hadde gjort om til et kloster.