Minnet om en betydelig teolog i det 20 århundre

I dag minnes vi Aleksander Schmemann, en av det 20 århundres mest kjente teologer. To av hans bøker om eukaristien, har hatt avgjørende betydning, for mitt eget åndelige liv.

Han var født i Tallinn i Estland i en russisk aristokratfamilie, 13.september 1921. Familien flyttet til Frankrike, hvor Schmemann fikk sin universitetsutdannelse. I 1943 giftet han seg med Juliana Osorguine, rett før han fullførte sine teologiske studier ved det ortodoks teologiske seminaret, St. Sergius i Paris. Her studerte han under den meget anerkjente russiske teologen, fader Sergeij Bulgakov. I 1946 ble Aleksander Schmemann ordinert til prest. Fra 1946-1951 underviste han i kirkehistorie for studentene ved St. Sergius, før han ble invitert til å bli en del av fakultetet ved St. Vladimir Theological Seminary, som den gangen holdt til i New York City. Han underviste her fra 1951 og utover. Når dette teologiske seminaret flyttet til sin nåværende lokalitet, Crestwood New York, i 1962, ble fader Schmemann rektor, en stilling han hadde helt frem til sin død. Han hadde også stillinger som professor ved Columbia University, New York University, Union Theological Seminary og General Theological Seminary.

Aleksander Schmemann var en av de fremste kjennerne av kirkens liturgiske arv, og det var særlig dette emne han underviste i. Han fikk tittelen protopresbyter, som er den ære en gift prest i Den ortodokse kirke kan få.

I 30 år ble hans prekener kringkastet på russisk over Radio Liberty. En av hans ivrigste lyttere var den russiske forfattergiganten, Aleksandr Solsjenitsyn.

For den økumeniske bevegelsen fikk fader Schmemann bety mye, ikke minst innenfor den liturgiske fornyelsen. Han døde i sitt hjem, 13. desember 1983, etter å ha kjempet en kamp mot kreft en periode.

Johannes av Damaskus - forsvareren av ikonene

I dag feires minnedagen til Johannes av Damaskus over hele verden. På 700-tallet ble han den viktigste forsvareren av ikonene - de hellige bildene. Og det i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem fra kirkerommet og fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte med at noe helt nytt inntraff ved inkarnasjonen. Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt. Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner. På denne måten kunne Kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstad for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en som man holder av. Det er jo ikke bildet man man gir sin kjærlighet, men personen på bildet!

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger som tjenestemenn hos Kalifen i Damaskus. Johannes ble selv statssekretær i kalifatets finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i administrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabasklosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabasklosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken i Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den Hellie gravs kirke. Her i ørkenklosteret forfattet en rekke bøker. I sine bøker 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen', sammenfatter han Østkirkens teologi. For den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: "Johannes Damaskenos. Tre försvarstal mot dem som förkastar de heliga bilderna". (Artos förlag)

Johannes døde den 5. desember år 749 i Sabasklosteret.

Den Hellige Ånds fløyte og den troende kirkes harpe

Det er ekstra fint å kunne minnes en av syriske kirkens mest elskede åndelige veiledere, Hl. Jakob av Sarug, eller Mar Jacob, i dag. For de syriske kristne lever i stor spenning for tiden. Bare Gud vet hva utfallet av opprøret i landet vil bli. I en slik tid er det fint å ta frem fra historien mennesker som har fått bety noe særskilt. Mar Jacob ble født i 451 i byen Qurtum ved floden Eufrat, en landsby vest for Harran. Han fikk sannsynligvis sin utdannelse i Edessa, ved en berømt teologisk skole. 21 år gammel blir han munk og kort tid deretter begynner han å tonsette sine meditasjoner over Bibelen. Resultatet ble de skjønne åndelige hymnene som han er blitt så kjent for.

En av hans biografer kalte Hl. Jakob av Sarug for 'Den Hellige Ånds fløyte, og den troende kirkes harpe'. Etter sin presteordinasjon, fikk Jakob tilsyn med den lokale kirken i Hawra. 68 år gammel ble han vigslet til biskop av Batnan.

Av Jakobs 763 hymner og dikt er en tredjedel bevart. Grunnfestet i hans djupe kjærlighet til Bibelen synger han lovsanger til Guds frelsesverk gjennom historien.

Her er et av hans dikt:

Var barmhärtig mot mig som mot tillindrivaren

så skall jag leva av din nåd!
Du Guds Son, förlåt mig mina synder
som du gjorde med äktenskapsbryterskan!
Rädda mig från vågorna som du gjorde med Petrus!
Förbarma dig över min ringhet
som du gjorde med den gode rövaren och tänk på mig!
Herre, kom och sök efter mig som efter det förlorade fåret
så skall du finna mig.
Bär mig, Herre, bär mig på dina axlar
till din Faders hus!

Ny blogg: Her finner du oppskifter til bruk under kirkeårets fastetider

Det er nå opprettet en egen blogg, som skal gi praktisk hjelp til alle som vil følge kirkeårets fastetider. Her vil du finne oppskrifter på fastemat, praktiske fastetips og bakgrunnsartikler for de ulike fastene i kirkeåret.

Bloggen "Kirkelig faste" finner du her:

http://www.fastebloggen.blogspot.com

Denne bloggen vil bli oppdatert jevnlig.

En åndelig veileder med profetiens nådegave

Hl.Nilos av Ankara, eller Nilos asketen, er ikke særlig kjent for dagens kristenhet. Det er derfor flere gode grunner til å skrive om ham, på denne hans minnedag. Han var en av disiplene til Johannes Chrysostomos, Konstatinopels pakriark, på tidlig 400-tall. Før Johannes Chrysostomos ble sendt i eksil (398-403), veiledet han Nilos til å studere Skriften. Studiene av Bibelen skapte en djup lengsel hos Nilos etter å leve i en radikal etterfølgelse av Jesus. Under en reise til Sinai-fjellet, bestemte han seg for å bli munk. Biskopen av Eleusa vigslet ham senere til prest.

Nilos trakk seg tilbake til ørkenen utenfor dagens Ankara. Der ble han abbed for et kloster. Etter hvert ble han en åndelig veileder for både biskoper og prester, arbeidere og kristne kommuniteter.

Hl. Nilos ble en av de ledende asketiske forfattere i det 5. århundre. I hans skrifter finnes det blant annet et lengre avsnitt om forholdet mellom en åndelig veileder og dennes disippel. Han retter skarp kritikk mot selvutnevnte ledere som har "tatt på seg rollen som åndelige ledere, ikke for andres beste, men for å tilfredstille sitt ego".

Den hellige Nilos er den tidligste forfatteren vi kjenner til som ber Jesusbønnen, i sin sjelesorg og sin veiledning. Han anbefaler denne bønnen som et sikkert våpen mot det onde. I et brev som inneholder Jesusbønnen legger Nilos vekt på at det ikke er prestasjonen som gir åndelig modenhet - det er Kristus som virkeliggjør modenheten.

Hl. Nilos av Ankara var også kjent for å ha profetiens nådegave.

Hl.Menas - den elskede martyren

I dag feirer vi minnet om en av de mest elskede martyrene i den koptiske kirken, Hl. Menas. Det er som martyr og undergjører han presenteres. Han var født i Egypt i 285 e.Kr i byen Niceous i Memphis. Hans foreldre, faren Eudoxios og moren Euphemia, var kristne. På festen for Jomfru Maria var Euphemia, som var barnløs, i bønn. Hun ba om å få bli mor. Hun ba med tårer, og hun hørte så Gud tale til henne: Herren skulle gi henne en sønn. Røsten som talte sa: 'Mena', som er det koptiske ordet for 'amen'. Når barnet ble født fikk han derfor navnet Menas.

Menas var bare 14 år gammel da hans far døde. Faren hadde da en ledende posisjon i hæren, og et år etter slutter Menas seg til hæren han også. På grunn av faren får han en fremtredende stilling. Men noe skjer. En lengsel er vakt hos den unge gutten. Lengselen er sikkert blitt vakt gjennom morens bønner. Han oppholder seg i Algerie da kallet blir for sterkt for ham. Etter tre år forlater han sin begynennde militære karriere for å gi sitt liv til Gud. Menas begir seg ut i ørkenen og levde der som eneboer.

Fem år senere har han en åpenbaring. Han så hvordan englene kronte martyrene med kroner, og en djup lengsel vekkes i ham etter å bli lik Kristus i hans død. Mens han tenker på dette, hører han en stemme som sier:

'Velsignet er du Menas, fordi du helt fra din barndom er blitt kallet til et gudfryktig liv. Du er blitt betrodd tre uforgjengelige kroner: En for ditt sølbatære liv, en for din askese og den tredje for ditt martyrium.'

Etter å ha hørt denne stemmen, begir han seg til byen for å vitne om sin tro. Hans frimodige vitnespyrd gjorde myndighetene rasende. Hans endeløse lidelse og den tortur han gjennomgikk, førte til at flere kom til tro. I år 309 dør han som martyr. Hans eksempel har gjennom århundrene ført mange mennesker til en levende tro på den Herre Jesus.

Ikonet fremstiller Menas sammen med Kristus.

Cecilia - en martyr fra 200 tallet

I dag feirer Kirken minnet om Celilia, en høyt elsket kristen martyr fra 200-tallet. Hun levde på slutten av 100-tallet, og ble henrettet av den romerske prefekten Turcius Almanachius på begynnelsen av 200-tallet.

Hun var kjent om en som elsket Gud helt fra sin tidlige barndom, og levde i en radikal overgivelse til Jesus. Hun tilhørte en formuende familie i Rom, og gav generøse gaver til Kirken. Cecilia viste stort mot ved å skjule forfulgte kristne på familieeiendommen. Både hennes ektefelle og dennes bror kom til tro på Jesus gjennom Cecilia og de led martyrdøden sammen med henne. Legenden forteller at bøddelen mislykkes med å skille hodet fra kroppen til Cecilia, og etter tre forsøk gav han opp. Hun ble så ført tilbake til fengselet og døde der etter tre dager. Hun ble begravd i Calixtuskatakomben (bildet).

På begynnelsen av 800-tallet ble levningene av henne funnet igjen. Når kisten ble åpnet i 1599 sies det at kroppen var bevart. Kunstneren Maderno laget en marmorskulptur på bakgrunn av dette funnet.