Om synden og omvendelsen

"Det finnes to ting: synd og omvendelse. Synd er et sår, omvendelse er medisinen. På samme måte som det er sår på kroppen, og det er medisin for disse, så har sjelen sår og det finnes medisin for disse. 

Med synden følger skam, og med omvendelsesprosessen mot."

Johannes Chrysostomos i boken: Om synd og almisser. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Kristus og den fattige

"Hvis du ikke finne Kristus i tiggeren utenfor kirkedøren, finner du Ham heller ikke i nattverdbegeret."

- Hl.Johannes Chrysostomos

"Da løftet han blikket, så på disiplene sine og sa: Salige er dere fattige, Guds rike er deres. Salige er dere som nå sulter, dere skal mettes. Salige er dere som nå gråter, dere skal le...

Men ve dere rike, dere har alt fått deres trøst. Ve dere som nå er mette, dere skal sulte. Ve dere som nå ler, dere skal sørge og gråte..." (Luk 6,20-21 og v.24-25

Kjærlighet

'Kjærlighet er passet ved hvilket et menneske går gjennom alle himmelens dører uten hindringer'.

Hl.Johannes Chrysostomis

Johannes Cassian - en åndelig veileder

I dag feirer vi sammen med våre keltiske venner, Hl.Johannes Cassian (360-435). Han var munk i Betlehem og Egypt før han slo seg ned i Marseilles hvor han grunnla to klostre, et for kvinner og ett for menn. Hans forfatterskap har betydd svært mye for det monastiske livet, og har hatt enorm innflytelse. Benedikt av Nursia lærte av Cassian når han skrev sine berømte regler.

Hl.Johannes Cassian ble født Danube deltaet eller nåværende Dobrogea i Romania, omlag år 360 e.Kr. I år 382 trådte han inn i et kloster i Betlehem, og etter å ha vært der i flere år fikk han tillatelse til å forlate klosteret og reise sammen med sin venn, Hl.Germanus av Dobrogea, for å besøke ørkenfedrene i Egypt.

Han forble i Egypt frem til år 399, bortsett fra en kort periode hvor han var tilbake i Betlehem, for å bli løst fra sine forpliktelser der. Fra Egypt dro han sammen med Hl.Germanus til Konstantinopel, hvor de møtte Hl.Johannes Chrysostomos, som ordinerte Hl.Cassian til diakon. Johannes Cassian forlot Konstantinopel i år 403 etter at Chrysostomos var gått i eksil, og satte seil for Marseilles, hvor han ble ordinert som prest og grunnla de to klostrene jeg allerede har nevnt.

Johannes Cassian er kjent for sine bøker, som på svensk har fått titlene: Det rene hjärtat, Det vidgade hjärat, Hjärtats ro: http://www.artos.se/?s=Cassian

Johannes Cassian advarte mot overdrivelsene hos Augustin med hensyn til Pelagianismen uten å referere direkte til hans navn.

Han døde fredfullt i år 435.

Johannes Gullmunn

I dag feirer vi minnet om en av de fremste kirkefedrene, patriarken av Konstantinopel, som med rette fikk kjælenavnet 'Gullmunnen', Johannes Chrysostomos (345-407).

Han var født i Antiokia i Syria i 345, og det var meningen at han skulle bli advokat. Gud ville det annerledes. Heldigvis. Etter å ha blitt døpt 23 år gammel bryter Johannes over tvert og forlater en lysende karriere som advokat, til en tjeneste for Herren Jesus som skulle vare livet ut og velsigne Hans kirke på jord.

Han er bare 18 år da han får smaken på det monastiske og djupere livet med Gud. På midten av 370-tallet klatrer 18 åringen opp i fjellene rundt den syriske byen Antiokia. Her i fjellene møter han eremiter, og fra dem får han sin første undervisning i sant åndelig liv. Det skulle gå to år før han vender tilbake til Antiokia. Da vigsles han til diakon og får samtidig ansvaret for å preke i byens hovedkirke. Dette er innledningen på en forkynnergjerning som skulle vare ved i 12 år, og som gir Johannes tilnavnet 'Gullmunnen'. Denne tjenesten avbrytes når han ganske så motvillig utnevnes til patriark av Konstantinopel. Det skjer i 397.

I en nye rollen som patriark gir han seg i kast med å ta et kraftig og tydelig oppgjør med datidens korrupsjon - både i Kirke og det keiserlige hoff. Verdenshovedstaden fikk i Johannes Chrysostomos en brysom prest. Og gikk som det måtte gå når man reiser seg mot makten. Misnøyen med den nye patriarken blir så stor at det vokser til rent hat.

Påskenatt i år 404, mens Johannes Chrysostomos forretter dåp i et av badehusene i Konstantinopel avbrytes gudstjenesten av soldater som stormer inn. De som er kommet sammen for å overvære dåpshøytideligheten blir arrestert, og dåpsvannet farges av blod.

9. juni samme år, som er fem dager etter pinse dette året, blir patriarken forvist fra Konstantinopel. Han sendes først til Armenia, men når myndighetene oppdager at store folkemengder søker ham opp der, så fordrives han enda lenger unna, til ødemarkene øst for Svartehavet.

Reisen var tøff. I iskaldt regn og kulde gikk Johannes på beina den lange veien, bevoktet av soldater til hest. Han er utmattet, vandringen tar hans siste krefter. 14. september dør han.

Skatten rommer mer enn du har funnet

Jeg synes det er så berikende å kunne minnes, eller for å bruke det gammelmodige ordet, ihukomme, de som har gått foran og som i sin samtid satte så djupe spor etter seg, at de i dag fremdeles påvirker oss og hjelper oss i vandringen med Jesus. For meg er Efraim Syreren en av disse hellige. Det er hans minnedag i dag, og dagen i dag vil jeg bruke til å minnes ham. Og det er en god anvendelse av tiden.

Og jeg er slett ikke alene om dette! Efraim Syrerens poetiske teologi har inspirert og utfordret kristne i 1700 år og gjort ham til den mest elskede åndelige veilederen i den syrisk kristne tradisjonen. Men før jeg skriver mer om hans liv, la meg dele med leseren noe av det han har skrevet om bibellesningen. Jeg tror du vil bli velsignet av dette:

"Hvem kan gjennomskue et eneste av dine ord, Herre? Vi må etterlate oss mer enn det vi får med oss, på samme måte som en tørstende som drikker fra sin kilde. For det er mange sider ved Guds ord og de svarer til fatteevnen hos dem som lærer seg Ordet. Herren har prydet sitt ord med mange farger, slik at enhver kan lære seg å se det som synes er vakkert. Han har skjult skatter i sitt ord, slik at alle som fordjuper seg i Ordet, kan bli rike. Guds ord er livets tre. I alle deler gir det deg en velsignet frukt, som den klippe som åpnet seg i ørkenen og gav alle åndelig drikke. Dersom noen får del i denne skatten, skal han ikke tro at skatten rommer bare det han har funnet, for han har bare funnet noen av alle dens rikdommer. Og fordi kun dette er blitt ham til del, skal han ikke si at Ordet gir ubetydelig frukt og så forakte det. I stedet skal han takke for at Ordet rommer så store rikdommer at han selv ikke kan romme dem. Gled deg over at du er blitt beseiret; sørg ikke over at Gud har overvunnet deg. Den som tørster, gleder seg når han drikker og han sørger ikke over at han ikke kan tømme kilden. Kilden bør overvinne din tørst - ikke din tørst kilden."

Efraim Syreren ble født på midten av 300-tallet i Mesapotamia. I sin ungdom ble han en disippel av biskop Jakob av Nisibis, som var velkjent for sitt hengivne kristne liv. Byen Nisibis var på den tiden Romerrikets utpost i øst. Jakob av Nisibis skulle bli viktig for Efraim. Det var gjennom ham at han skulle lære den Herre Jesus bedre å kjenne, og fordjupe sitt liv sammen med Ham. Samtidig som Efraim levde et monastisk liv var han også diakon i menigheten i Nisibis, og når kirkemøtet i Efesos blir holdt i 325 er han å finne der, sammen med biskop Jakob.

Bibelkommentarer
I år 363 skjer det en radikal kursendring i Efraims liv. På grunn av den persiske invasjonen må han gjøre oppbrudd fra Nisibis og flytter til Edessa. I utkanten av denne byen slår han seg i lag med noen som lever et asketisk liv i fjellene. Han veksler med å leve sammen med dem, og undervise ved den teologiske skolen i byen. Her skriver han sine kommentarer til både Det gamle- og Det nye testamente. Og ikke minst sine etterhvert så berømte hymner. 

På grunn av disse har Efraim Syreren fått mange navn. Johannes Chrysostomos kalte ham ingen ringere enn 'Den hellige ånds harpe' og 'syrernes sol', andre kalte ham 'den gode kilden' eller 'syrernes profet', bare for å nevne noen av disse benevnelsene.

Basileios av Caesarea
Tradisjonen vet å fortelle at Efraim en dag skulle vigsles til eller prest etter ønske fra selveste Basileios av Caesarea, men når diakonene til Basileios kom for å hente ham, spilte Efraim dum. Han anså seg nemlig ikke verdig til et slikt embede, og forble diakon i kirken.

Når Edessa mot slutten av Efraims levetid opplevde stor nød, bestemte Efraim seg for å forlate sitt bosted i fjellene og bosette seg i selve byen. Her bygget han opp et sykehus, og særlig de døende viste han stor omsorg. Så blir Efraim selv syk og dør den 9.juni 373.

'Vår Elia er død, og det finnes ingen Elisja til å ta opp hans kappe'

Denne søndagen er det festdagen for den hellige Meletios av Antiokia. Han var opprinnelig armener, var født i år 330, og lever altså under det stormfulle 300-tallet da Kirkens enhet trues av Arius og hans medsammensvorne.

Meletios vies til biskop i Sebaste i 357, men blir avsatt i sitt embete av arianerne. Han begir seg dermed i vei til Berøa, våre dagers Aleppo i Syria.

Kirkemøtet i Nikea tar et kraftig oppgjør med Arius og hans lære. Arianismen var troen på at Sønnen er et skapt vesen og ikke av samme vesen som Faderen. Men til tross for den tydelige avvisningen av denne heresien hadde tilhengerne til den lære som Arius forfektet fortsatt mange tilhengere. Når så biskopen i Antiokia dør, er det flere av tilhengerne til Arius som er bosatt i denne byen, som gjerne så det slik at det var en av deres tilhengere som ble kirkeleder i byen. Ved valget av ny biskop skjer det noe veldig interessant.

Meletios var en godt likt prest. Siden tilhengerne av Arius mente å vite at han sympatiserte med dem, støttet de hans kandidatur til biskop av Antiokia.

Men det varte ikke lenge før biskop Meletios frimodig begynte å forkynne Jesus som 'Gud av Gud, Lys av Lys'. Da fortelles det at en erkediakon, som var arianer, gikk bort til den nye biskopen og holdt hånden sin foran munnen hans, slik at han ikke fikk tale. Han holder biskop Meletios opp den ene hånden og viser forsamlingen tre fingre. Så tar han den ned igjen, og denne gangen viser han bare en finger. Dermed får han sagt at han tror på treenigheten og enhet.

Rett etter denne hendelsen blir biskop Meletios avsatt av keiser Constatnius, som sympatiserte med arianerne. Biskop Meletios ble innsatt som biskop igjen like etterpå, men ble så avsatt for andre gang. Denne gangen av keiser Valens.

Det var biskop Meletios som viet Johannes Chrysostomos til diakon i Antiokia. Biskop Meletios var en mann som stor tillit i Kirken, det viser blant annet at han blir valgt til ordfører for kirkemøtet i Konstantinopel i 381. Men han fikk aldri deltatt ordentlig i dette. Kort tid etter at det hadde begynt blir Meletios syk, og dør.

Den som holder talen i begravelsen er ingen ringere enn Gregorios av Nyssa. I en gripende tale sier han: 'Vår Elia er blitt tatt fra oss, og det finnes ingen Elisja som kan ta opp hans kappe'.

Meletios dør i år 381.

En åndelig veileder med profetiens nådegave

Hl.Nilos av Ankara, eller Nilos asketen, er ikke særlig kjent for dagens kristenhet. Det er derfor flere gode grunner til å skrive om ham, på denne hans minnedag. Han var en av disiplene til Johannes Chrysostomos, Konstatinopels pakriark, på tidlig 400-tall. Før Johannes Chrysostomos ble sendt i eksil (398-403), veiledet han Nilos til å studere Skriften. Studiene av Bibelen skapte en djup lengsel hos Nilos etter å leve i en radikal etterfølgelse av Jesus. Under en reise til Sinai-fjellet, bestemte han seg for å bli munk. Biskopen av Eleusa vigslet ham senere til prest.

Nilos trakk seg tilbake til ørkenen utenfor dagens Ankara. Der ble han abbed for et kloster. Etter hvert ble han en åndelig veileder for både biskoper og prester, arbeidere og kristne kommuniteter.

Hl. Nilos ble en av de ledende asketiske forfattere i det 5. århundre. I hans skrifter finnes det blant annet et lengre avsnitt om forholdet mellom en åndelig veileder og dennes disippel. Han retter skarp kritikk mot selvutnevnte ledere som har "tatt på seg rollen som åndelige ledere, ikke for andres beste, men for å tilfredstille sitt ego".

Den hellige Nilos er den tidligste forfatteren vi kjenner til som ber Jesusbønnen, i sin sjelesorg og sin veiledning. Han anbefaler denne bønnen som et sikkert våpen mot det onde. I et brev som inneholder Jesusbønnen legger Nilos vekt på at det ikke er prestasjonen som gir åndelig modenhet - det er Kristus som virkeliggjør modenheten.

Hl. Nilos av Ankara var også kjent for å ha profetiens nådegave.