Samlinger og seminarer i Kristi himmelfartskapellet

Vi ønsker alle velkommen til våre bønnegudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på Eina i Vestre Toten kommune. Vi møtes fast hver torsdag kl.1800 året rundt, det betyr at det også vi feirer nattverden sammen også den 19 og 26 desember og 2.januar.

Våren 2014 ønsker vi også velkommen til kursdager i kapellet. Disse kursdagene vil ha sitt eget tema:

* Lørdag 15.februar: Jesusbønnen - bønnen som hjelper oss inn i Guds nærvær

* Lørdag 15.mars: Salmene - den originale soulmusikken. Om kirkens bønneskatt

* Lørdag 26 april: Et liv levd i oppstandelsens lys

Det er begrenset plass i kapellet, så vi er glad om du gir oss beskjed noen dager i forkant av disse kursdagene om du vil være med. Ta med matpakke. Vi serverer te. Ingen kursavgift. Kursdagen begynner kl.11.00 og avsluttes med nattverdfeiring kl.13.00-14.00 tiden. Undervisningen gis av Bjørn Olav Hansen.

Hyrdebrev fra den nye eksark for Den økumeniske patriarken

Som tidligere nevnt her på bloggen er det valgt ny eksark for Den økumeniske patriarken etter erkebiskop Gabriels død. Den nye eksarken er erkebiskop Job (bildet). Jeg gjengir her hans første offisielle hilsen:

Job
Ved Guds miskunn Erkebiskop av Telmessos
Eksark for den Økumeniske Patriark

HYRDEBREV

Til presteskap, klosterfolk og lekfolket i
Erkestiftet for Ortodokse Kirker av russisk tradition i Vesteuropa

Kjære Fedre, elskede Brødre og Søstre i Kristus

Det er med stor bevegelse jeg henvender meg til dere her på høytidsdagen for den hellige Apostel Andreas, den Førstkalte, samtidig med at jeg mottar episkopatets nåde fra Hans Hellighet den Økumeniske Patriark og de biskoper som konselebrte med ham, slik som det fordum skjedde for metropolitter i Russlands Kirke. Når jeg nå fra Moderkirken har mottatt denne tjeneste med stort ansvar, som av meg krever mye arbeide, stor innsats og store evner, så håber jeg på å få den nødvendige støtte og hjelp fra dere alle. Derfor befaler jeg meg til deres bønner, slik at jeg kan bli en verdig arvtager til mine forgjengere i salig ihukommelse, metropolittene Eulogij og Vladimir og ærkebiskopene Georgij, Georg, Sergij og Gabriel.

Fra og med nå passer det seg ifølge de hellige kanoniske forskrifter, å ihukomme mitt navn ved alle liturgiske feiringer i alle kirkene i vårt eksarkat. Om noen dager skal jeg introniseres i Alexander Nevskij Katedralen i Paris, hvor jeg har haft den glede at tjene som diakon gjennom 7 år under avdøde Erkebiskop Sergij, innen jeg ble presteviet av avdøde Erkebiskop Gabriel. Alle disse år i vårt erkestifts tjeneste har gjort det muligt for meg å lære en stor del av presteskapet og lekfolket å kjenne personlig, og jeg ser med glede frem til, ved mine kommende pastorale besøk, å gjense mange av dere og stifte bekendtskap med dem jeg ennå ikke kjenner.

Tidligere har vårt eksarkat hatt en viktig rolle blant de ortodokse som er spredt ut over Vesteuropa. Det ble først organisert for å tjene den russiske emigrationen, men det har fra begynnelsen av, inspirert af Metropolitt Eulogij i salig ihukommelse, maktet å vitne om Ortodoksien i Vesteuropa og å være åpent overfor andre kristne kirker i en sannhetens dialog. Vår plikt i dag er å forbli tro mot denne arven og fortsette å tjene den ortodokse diasporas enhet. Da vi befinder oss i det Økumeniske Patriarkats jurisdiktion, bør vi i denne tjeneste arbejde tett sammen andre ortodokse bispedømmer, som er til stede i Vesteuropa, innenfor rammene av bisperådene og i ånden fra den IV Førkonsiliære Panortodokse Konferense. Men for å kunne tjene enheten i Den Ortodokse Kirke, må vi selv, internt, være forenet og utføre Herrens vilje, som den uttrykkes i hans bønn: at de alle må være ét, likesom Du, Fader i meg og jeg i Deg, at de også må være ett i oss, for at verden skal tro, at Du har utsendt meg (Joh. 17,21).

Først og fremst er jeg opptatt av å ta vare på den flokk som er meg betrodd, og å våke over flokkens åndelige utvikling. Ifølge vår Frelser, er én menneskesjels frelse mere dyrebar enn å vinde den hele verden (jfr Matt 16,26). Faktisk er Kirken og dens hyrders første plikt å se til, at menneskesjelenes åndelige liv bærer frukt ved å styrke dem i Kristi urokkelige sannhet. Det er grunnen til at vi særlig må våke over våre menigheders liv, hvor menn og kvinner av forskellig herkomst og med forskellige meninger gjennem det liturgiske og sakramentale liv omkring Alteret blir forenet i Kristus og utgjør étt Legeme gennem den felles tro og den felles bønn, slik som den hellige Apostelen Paulus lærer oss det: Her er det ikke jøde eller greker, her er ikke trell eller fri, her er ikke mann eller kvinne, for dere er alle én i Kristus Jesus (Ga. 3,28) Til det formål er det nødvendig med et tett samarbeide mellem biskopen, presteskapet, klosterfolkene og lekfolket for bedst muligt å kunne følge opp vårt kall og overvinne den nåværende verdens utfordringer.

Vår Herre Jesu Kristi nåde, Gud Faders kjærlighet og Helligåndens samfunn være med dere alle! (2. Kor. 13,13)

Sign:
+ Job, Erkebiskop av Telmessos, Eksark for den Økumeniske Patriark
Phanar , den 30. november 2013

Fra nettsiden til Den ortodokse kirke i Norge, Hl.Nikolai menighet.

Marias utvelgelse

I dag feirer mange kirker 'Marias utvelgelse'. Det er ikke vanskelig å bli med på en slik feiring. For den skyldes ene og alene Guds forunderlige nåde.

Og det forunderlige er jo at Gud velger ut ei helt alminnelig jødisk tenåringsjente til å bli mor til Verdens Frelser. Om det var slik - som enkelte vil ha det til - at Maria ble født uten synd, ja da var jo Maria et like stort under, som Han som hun bar under kjolelivet. Men underet er jo ikke Maria, men Underets Gud som fødes julenatt.

Lett kunne det ikke ha vært å bli gravid uten å være gift. Ikke på den tiden. Heller ikke i dag er det lett å være en enslig mor. Ikke var det ufarlig heller. Det fantes de som ville steine slike.

I noen kirker og klostre - blant annet i Monastero di Bose i Italia - et økumenisk kloster som mange nordmenn også har besøkt de senere årene - har dagen i dag blitt til 'festen for Sions datter. Det passer i grunnen godt. Dermed gis denne Mariafesten en tolkning på Skriftens grunn, samtidig som den settes inn i adventstidens eskatologiske ramme.

Det er gjennom sin storslåtte lovsang - den vi kaller Magnificat - at tenåringsjenta fra Nasaret blir stående som et symbol på Israels fattige - den rest Gud har latt bli igjen i Israel - for å gi frelse til alle verdens folk.

Det vakre maleriet av Maria med Jesusbarnet er laget av Taruna Rettinger fra Tärnsjö i Sverige.

Ambrosios - politikeren som ble en elsket biskop

Byen Milano skulle endre livet til politikeren Ambrosios. Hit kom han fra Rom, men han ble født i Trier, som den gang var keiserlig residensby, ikke langt fra grensen til Luxemburg.

Ambrosios ble født inn i en kristen familie i 339. Faren er en betydelig politiker i sin samtid. På oppdrag fra keiseren er han satt til å styre over Galilea. Det er under disse forholdene at Ambrosios vokser opp. Men det skulle ikke vare så lenge. Faren dør tidlig, og familien velger å flytte til Rom, hvor han gjennomgår den beste utdannelsen som det er mulig å få. Med farens bakgrunn er familien sikret høy sosial status.

Så er han da også snaut 30 år da han utnevnes til statholder for flere distrikter i den nordlige delen av Italia.

Vi er kommet til år 374. Den ariske striden, med utgangspunkt i Alexsandria, har rast i 50 år. Den har skapt djupe kløfter mellom troende. Kontroversen begynte i år 318 under en uformell diskusjon om treenigheten som biskop Alexsander førte med sine presbytere (eldste). En av disse, Arius, anklaget i diskusjonen biskopen for 'sabellianisme' - en lære hvor en ser Gud som en person som manifesterer seg på tre forskjellige måter. Arius derimot mente at det 'var en tid hvor Jesus ikke var' og 'ut av intet er han skapt'. I følge arianismen er Jesus et skapt vesen, den første og høyeste av alle skapte vesener, men ikke guddommelig. Faderen har skapt Sønnen av intet, og senere enn ved tidenes morgen. På samme måte er Den Hellige Ånd Faderens nest mest fullkomne skaperverk.

En av biskopens unge diakoner, Athanasios, som i 328 etterfulgte Alexsander som patriark av Alexandria, talte senere energisk mot denne vranglæren. For ham dreide det seg ikke om teologiske og filosofiske spissfindigheter, men intet mindre enn om frelsen. Jesus, verdens og alle menneskenes frelser, kunne ikke selv være en skapning som trengte frelse. Når Arius anså Jesus som skapt, berøvet han menneskeheten for Frelseren.

Når så Ambrosios kommer til Milano kommer han til en by som er et av de aller sterkeste festene for arianismen i hele Italia. Når den arianske biskopen, Auxentius, dør i 374 blir det opprør i byen. Ambrosios må gripe inn for å hindre kaos. Mens han er inne i en av kirkene i byen, begynner plutselig et barn å rope: 'Biskop Ambrosios!' Det blir helt stille. Ambrosios forsøker å fortsette sin tale. Som en bølge brer det seg blant de tilstedeværende: De vil ha Ambrosios som sin nye biskop!

Ambrosios er ikke en gang døpt!

Og dette er interessant. Han er altså vokst opp i en kristen familie, men foreldre har ikke døpt ham.

Ambrosios lar seg så døpe, og en uke senere blir han vigslet til ny biskop av Milano. Det hele er en underlig foreteelse. Ambrosios er altså en politiker, som i løpet av et nu blir biskop! Riktignok kom han fra en kristen familie, men det er også det hele.

Men Ambrosios tar sin nye oppgave på ramme alvor. Han bruker tid på å fordjupe seg i sin kristne tro. Ikke minst betyr de østlige kirkefedrene mye for ham. Han leser og grunner på Guds ord, og utvikler seg til å bli en av den tidlige kirkens mest innflytelsesrike åndelige ledere og lærere. Det gjelder ikke minst hans tjeneste som Ordets forkynner. Det var under prekestolen til Ambrosios at Augustin fikk hjelp til å nærme seg den kristne troen. Ambrosios ble også en fornyer av lovsangen i gudstjenestelivet.

Han var en elsket biskop frem til sin død i 397.

Nikolaus Undergjøreren

Mens kjøpesentrene gjenlyder av 'jingle-bell' og 'White Christmas' med Bing Crosby, er det godt å trekke seg tilbake i sitt hjem, mens vinden uler rundt husveggene og minnes Hellige Nikolaus av Myra (ca 270-343).

Og det gjør jeg ikke alene. Dagen feires av kristne både i Øst og Vest. Nikolaus ble født i Patara i Lykia i det nåværende Tyrkia omkring år 270. Han ble biskop i Myra i Midtre-Asia. Denne Nikolaus, som mest sannsynlig deltok på det første økumeniske kirkemøtet i Nikea i 325, går også under navnet Nicolaus Undergjøreren. Det navnet fikk han på grunn av alle de under og tegn som fulgte hans tjeneste.

Men han minnes i dag først og fremst på grunn av sin store gavmildhet, ikke minst mot barn og fattige.

Det fortelles mange historier om ham. En dag skal han ha kastet en gullmynt gjennom døren til en fattig familie. Han skal også ha reddet tre små barn fra den visse død. De hadde falt oppi en tønne med saltlake. Ved en anledning reddet han også en gruppe prostituerte kvinner ved å kjøpe dem fri.

Det finnes en forbindelseslinje mellom Hellige Nikolaus og den nordiske julenissen. Det har seg slik: Hollandske emigranter til USA begynte med en tradisjon om å gi gaver til hverandre kvelden før hans dødsdag, 6.desember. Der ble St.Nikolaus til Santa Claus, som delvis også har gitt inspirasjon til den nordiske julenissen.

Hellige Nikolaus er forbundet til Russland på en spesiell måte: russerne regner ham som sin vernehelgen.

Hellige Porphyrios av Athos

Gårsdagen var en spesiell dag for alle oss som har hatt gleden av den åndelige veiledningen til fader Porphyrios av Athos (bildet). Hans livshistorie finnes beskrevet i boken 'Hjertesprog, utgitt på dansk av forlaget Alfa. En bok som har betydd mye for meg personlig.

Nylig ble det nemlig kjent at Den hellige synoden tilhørende Det økumeniske patriarkatet i Konstantinopel har kanonisert fader Porphyrios, og i går kunne Den ortodokse kirke feire at den har fått en ny helgen. 2. desember blir heretter festdag for Hl.Porphyrios.

Fader Porphyrios var en beder, som elsket våkenettene på Athos. Han skriver: 'Bønn pleide å få hele stedet (Athos), ja hele den åndelige verden til å skjelve. Se, det er, hva kjærlighet til Kristus er'. Og han elsket Bibelen: 'Med henblikk på å rense mitt sinn begynte jeg å lære Den Hellige Skrift utenat. Jeg startet fra begynnelsen, med Matteusevangeliet'. De som hadde gleden av å møte ham fortalte om en 'gjennomskinnelig' skikkelse, hvis liv var preget av Kristus. Han var vel kjent med sykdom, men Gud brukte ham til å formidle helbredelse til mange mennesker. Han var kjent for sine profetiske gaver.

Metropolitten av Nafpaktos og Agiou Vlasiou, Hierotheos, forteller om flere møter med fader Porphyrios. Blant annet fortalte han om hvilken velsignelse det var for ham å møte fader Sophrony Sakarov, selv om det bare var en gang i livet. De to - hvis liv lignet så mye på hverandre - oppleve en samhørighet som få andre. Fader Porphyrios opplevde at fader Sophrony's ord var som ild, og det førte til en djup omvendelse for fader Porphyrios.

Jeg kommer tilbake med mer fra denne åndelige veilederens liv senere.

Martyr for de fattige og sørgende

Sammen med våre keltiske venner i Northumbria Community minnes vi i dag Jean Donovan (bildet), en kvinnelig legmisjonær, som ble voldtatt og drept sammen med tre andre misjonærer av en militær dødsskvadron mens de drev med frivillig barmhjertighetsarbeid i El Salvador.

De grufulle drapene fant sted 2 desember 1980. Hadde Jean Donovan fått leve hadde hun vært 60 år i dag.

Jean Donovan vokste opp i en rik middelklassefamilie i Westport, Connecticut, USA. Et opphold i Irland skulle fordjupe hennes kristne tro. Det skjedde ikke minst takket være en katolsk prest som hadde vært misjonær i Peru.

Hun fullførte en master i økonomi, og ble forlovet med en lege. Jean Donovan følte seg dratt i to retninger: den ene handlet om å bli mor, den andre handlet om misjon. I Cleveland sluttet hun seg til en kristen organisasjon som drev arbeid blant fattige, og senere til et misjonsprosjekt i El Salvador. Hun forteller fra denne tiden:

'Jeg sitter her og snakker med Gud, og sier til Ham: Hvorfor gjør du dette mot meg? Hvorfor kan jeg ikke bare få være en ganske alminnelig forstadskone'.

Jean Donovan dro til El Salvador i juli 1977, til La Libertad. Sammen med en annen kvinne, Dorothy Kazel, arbeidet hun med å hjelpe flyktninger fra borgerkrigen som raste i landet, og for de fattige. De skaffet husrom, mat, og transport til lege, og de begravde de døde som var etterlatt av dødsskvadronene.

Jean Donovan var en disippel av den nå så berømte martyren, erkebiskop Oscar Romero. Hun gikk ofte til katedralen i San Salvador, for å høre ham preke. Etter drapet på ham, 24.mars 1980, omlag åtte måneder før hun selv skulle bli drept, sto hun og søster Dorothy Kazel ved siden av hans kiste gjennom nattevaken etter hans død.

I ukene før sin død skrev Jean Donovan:

'Fredskorpset dro i dag, og hjertet mitt sank til bunns. Faren er overhengende og de gjorde rett i å dra. Nå må jeg vurdere min egen stilling. Jeg er ikke her for å begå selvmord. Flere ganger har jeg bestemt meg for å forlate El Salvador. Jeg har vært på nippet til å gjøre det, men hvem skal ta seg av barna, de fattige, de som bærer sår... Hvem sine hjerter kunne være så harde i deres hav av tårer og ensomhet. Ikke mitt, kjære venner, ikke mitt'.

Senere skrev hun:

'Jeg er aldri sikker på om jeg har nok til å dele med andre. Da er det at jeg forstår at det er Gud som hjelper oss, Han bærer oss, for jeg kan virkelig ikke gjøre dette av meg selv'.

To uker etter at hun skrev dette kjørte hun og tre nonner fra flyplassen i San Salvador da en bil med seks menn dukket opp i et bakholdsangrep, De seks mennene som alle var soldater, voldtok kvinnene og drepte dem etterpå.

La oss minnes deres offer og be for alle de misjonærene som i dag arbeider på svært utsatte plasser rundt om på vår jord.