Gud

'Gud, som dekker oss i alle ting, er Han som ser alle våre feil, og tier, og holder ut med oss'.

'Kontinuerlig sier jeg til hvert menneske: Du er ikke alene, og du lever ikke alene; men du lever og Gud lever med deg. Gud forlater deg ikke et eneste øyeblikk'.

Shenouda III
kopternes tidligere pave

Hl.Baldred - bederen og helbrederen

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld vil vi blant annet feire minnet om Hl. Baldred, en munk fra Northumbria, som levde i Tyningham før han flyttet for å leve som eneboer i en hule i Bass Rock (bildet), på kysten ved Edinburgh. Han levde i det 8.århundre.

Vi kjenner ikke hans fødselsår, men ulike kilder nevner samme dødsdag, 6.mars 756. Baldred blir vanligvis omtalt som Lothianernes apostel. Lothian er en region i det skotske lavlandet, som blant annet inkluderer Edinburgh. Man antar at det er Baldred som har grunnlagt klosteret i Tyninghame. Til ulike tider skal han ha trukket seg tilbake for å be i stillheten, ved Bass Rock, hvor han holdt til i en hule. Ved siden av hadde han bygget seg et bønnekapell.

Det er ikke så mye vi vet om hans liv. Men han skal ha levd på den hellige øya, Lindisfarne. Han hadde helbredelsens nådegave, og mange fikk et sterkt møte med Gud gjennom denne mannen.

Gå med Gud

Det viktigste er ikke hvor vi går,
det viktigste er hvem som går med oss,
og så lenge det er med Gud vi går,
betyr det ingenting
hvor vi går.

(Pave Shenouda III. Det er også han som er avbildet)

Jesus sa:

'Jeg er veien ....' (Joh 14,6)

Hl.Owini fikk høre englene synge

I dag feirer vi minnedagen om eneboeren Hl.Owini av Lichfield, sammen med våre venner i Northumbria Community. Han nevnes i benediktinske og mange anglikanske martyrologier.

Owini var født inn i en adelig familie i East-Anglia. Der tjente han under prinsesse Etheldreda, også kjent som Hl.Audrey, frem til Etheldreda slo seg sammen med hennes tante, Ebba, i klosteret i Coldingham. Owini, som var lei av livet blant de adelige, sluttet seg til klosteret i Lastingham, som ble ledet av Hl.Chad.

Reisen til Lastingham foretok Owini til fots. Reisen var både farefull og vanskelig. En tid senere dro han tilbake. Langs ruten plasserte han trekors som skulle tjene som markører for pilegrimer og reisende. Vel fremme i Lastingham valgte Owini hardt kroppsarbeide fremfor studier. Han ble også det faste reisefølget til Hl.Chad, og skrev dennes biografi. Han fulgte med Hl.Chad til Lastingham og ble her novise under Hl.Chads ledelse.

En dag, mens Owini arbeidet alene på markene i nærheten av der hvor Hl.Chad bodde, hugget ned trær og la opp ved, hørte han lyden av musikk eller noen som sang. Lyden synes å komme fra himmelen over oratoriet hvor Hl.Chad pleide å be.

Han stod stille og lyttet, men han kunne ikke se noen. Det var stille og rolig utendørs, munkene var innendørs og utførte hardt arbeide. Owini visste at Hl.Chad var alene på rommet sitt. Likevel - han var ganske sikker på at han hørte stemmen av en som sang hymner på en merkelig, nydelig måte. Sangen 'hang' liksom i luften, som om den kom ut fra selve himmelen. Så - om lag en times tid synes sangen å dø ut og vende tilbake til himmelen.

Han kastet øksa fra seg og skyndte seg opp til vinduet til Hl.Chads celle.

'Gå, og samle munkene sammen og ta dem med til kirken,' sa Hl.Chad til Owini, så han han til: 'Jeg må be sammen med dere, og samtale med dere mens jeg ennå har tid'.

Når munkene kom sammen i kirken, sto Hl.Chad foran dem, og oppmuntret dem til å leve gode kristne liv og fortsette å følge sin monastiske regel. Så fortalte han, at mens han holdt på med å skrive, hadde han hørt vidunderlig, vakker musikk, som kom til ham fra sør-øst. Han hadde følt, sa han, at det var en gruppe med engler, som hadde kommet og ba ham om å ta farvel og gjøre seg rede for å dø.

Når de andre munkene gikk tilbake til sine celler, gikk Owini tilbake til Hl.Chads celle, og ba ham inderlig fortelle mer om sangen han hadde hørt. Hl.Chad fortalte at han hadde hatt englebesøk, og at englene hadde sagt at de ville vende tilbake om syv dager og ta ham med hjem til himmelen. Hl.Chad hadde pålagt Owini ikke å fortelle dette før etter hans død.

Hl.Chad ble så syk og døde en uke senere, 2.mars 672.

Det sies at Hl.Owini døde kort tid etterpå i Lichfield. Ikke noe mer er kjent om ham.

80 år siden Kristus-mystikeren Henrik Schager døde

I dag er det 80 år siden den svenske Kristus-mystikeren, sangforfatteren og forkynneren Henrik Schager døde. Han tilhørte den såkalte Flodbergkretsen. Sammen med kommuniteten i Bjärka Säby feirer vi hans minne i dag.

Han var egentlig toller av yrke. I tiden 1924 til 1926 ga han ut tidsskriftet 'Det fördolda livet' sammen med Hjalmar Ekström, en annen sentral skikkelse i Flodbergkretsen. Her finnes mange av hans egne tekster publisert, og her finnes av gamle tekster fra andre Kristus-mystikere.

Schager som var en sentral forkynner i svensk frikirkelighet, særlig innen pinsebevegelsen, var i sine sanger og forkynnelse sterkt preget av hellighetsbevegelsen. Han hadde en forkjærlighet for allegorisering av Det Gamle testamente.

I sin bok om Flodbergkretsen: 'Hädanefter blir vägen väglös' skriver Peter Halldorf følgende om Henrik Schager:

"Plutselig, etter flere års ivrig søken, opplevde Henrik Schager et åndelig gjennombrudd i begynnelsen av 1892. Han var 22 år og på grensen til å gi opp etter en lang og trøsteløs indre kamp. Mens han i fortvilelse over seg selv gjentok Paulusordene: 'det gode som jeg vil gjør jeg ikke; men det onde som jeg ikke vil, det gjør jeg' og 'hvem skal frelse meg fra denne dødens kropp?' hørte han en røst inni seg som sa: 'Åpne boken og les videre.'

Han slo opp i Romerbrevets sjuende kapitel og fortsatte inn i det åttende og fant ordene: 'Så finnes det ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus'. Da brast angstbyllen. Mens han gjorde en pause for å sende ordene innover lød det igjen: 'Les videre!' Han leste: 'For livets Ånds lov ha i Kristus Jesus frigjort meg fra syndens og dødens lov'.

På denne måten kom troen til Henrik Schager. I sin livshistorie forteller han om denne hendelsen og de følger den fikk:

Dette var ordet, som jeg hadde søkt i åtte år. Kanskje jeg hadde lest det før. Men nå kom det til meg gjennom Guds munn. Jeg så, jeg hørte, jeg trodde ..."
(Peter Halldorf: Hädanefter blir vägen väglös. Pilgrim 1997, side 15-16)

Hl.Chad - ydmyk og full av mildhet

I dag - på denne fastelavenssøndag - feirer vi sammen med våre venner i Northumbria Community - Hl.Chad. Han var en yngste av fire brødre som var blant de første studentene i skolen som Hl.Aidan etablerte på Lindisfarne.

Aidan sendte ham til Irland for hans videre utdannelse. Når hans bror Cedd døde, overtok Chad som abbed for klosteret i Lastingham i North Yorkshire.

Hl.Chad var kjent for sin mildhet og ydmykhet. Senere ble han den første biskopen av Mercia, hvor han bygget katedralen og klosteret i Lichfeld. Han følte seg uverdig kallet til å bli biskop, men han aksepterte det av ren lydighet til den disiplin han var kalt til å leve ut.

Men han fortsatte å leve som en munk, og gikk alltid barfot. Erkebiskopen av Canterbury var brydd over dette, og han oppmuntret Chad til å ri. Faktum er at erkebiskopen ble så frustrert over at Chad gikk barfot, at han løftet ham opp på en hest ved en anledning, og sendte han ut på reise!

Tre år etter at Hl.Chad ble biskop døde han. Det skjedde 2. mars 672. Da hadde han nettopp gitt det råd til sin kommunitet at de alltid skulle være forberedt på døden. 'Den kan komme når som helst', hadde han sagt.

Hl.David av Wales

Sammen med våre venner i Northumbra community feirer vi i dag minnet om Hl.David av Wales. Det er blitt sagt at Davids fødsel var forutsagt av en engel tretten år før den fant sted, både til hans far, Sant, en mann av det kongelige hus, og til Hl. Patrick i Irland.

Davids mor, Non, var også av kongelig byrd, og var kjent for sin store skjønnhet.

Det fortelles at Sant oppdaget Non på en av sine reiser. Hans begjær etter henne flammet opp, og han tvang henne til å ligge med ham. Hun ble med barn, og Sant truet med å drepe barnet ved fødselen. Når den dagen nærmet seg brøt det ut en forferdelig storm, og Non flyktet for å finne ly. Det fant hun i et kapell, ved siden av en brønn. Lynene slo ned over alt, og lyste opp himmelhvelvet. Ingen turde å nærmere seg kapellet. Non og barnet var trygt der.

Barnet som ble født var David. Han ble etter hvert en munk, inspirert som han var av ørkenfedrene og ørkenmødrene. David grunnla 10 klostre, for det meste i Wales. Hans hovedkloster var i Menevia - det nåværende St.Davids i Pembrokshire. Han grunnla også abbediet i Glastonbury.

Hl.David var talsmann for en spartansk levemåte, men munkene som sluttet seg til ham omfavnet villig denne måten å leve på. Ingen fikk bli en del av dette monastiske fellesskapet, uten at de ventet uten klostermuren i 10 dager. De som ventet ble behandlet røft, men hvis kandidaten klarte å utstå dette, ble han varmt ønsket velkommen.

Munkenes mat bestod for det meste av brød, grønnsaker, salt og vann. Det er sagt at David lærte dem å dyrke purre. Lange timer ble tilbrakt i stillhet, bønn og tilbedelse, og i hardt kroppsarbeid. Brødrene ble oppmuntret til å arbeide så hardt, at det ikke var tid til annet enn å elske hverandre på fritiden!

Hl.David døde 1.mars 588 som er blitt kalt Hl. Davids dagen.