Måtte bringe evangeliet stadig videre

På grunn av gudstjenestefeiring og reise feirer vi minnedagen for hellige Columbanus (ca 530-615) en dag senere enn vi skulle.

Å feire minnedagene til den keltiske kirkens hellige menn og kvinner kjennes ekstra meningsfullt. Dette er jo Norges historiske kristne røtter, og vi som samles til gudstjenestfeiring i Kristi himmelfartskapellet hver torsdag føler djup takknemlighet for den arven dette representerer.

Og munken Columbanus representerer en av de mest kjente skikkelsene i en ekspansiv misjonsepoke som gjorde Irland til det fremste misjonsland i Europa. Allerede som ung opplevde han kallet til å bryte opp og forlate sitt kjære hjemland.

År 587 sendes han fra sitt kloster til Frankrike sammen med 12 disipler. De grunnlegger klosteret Luxeuil etter keltisk modell. Dette klosteret ble så et av de aller viktigste åndelige sentre i hele Europa. Tilstrømningen av noviser ble etter hvert så stor at man måtte bygge flere klostre.

Den hellige Columbanus var en svært ivrig og ikke minst kompromissløs forsvarer av evangeliet. Han røk ofte uklar med samtidens mektige menn, og dro derfor fra sted til sted. For å forkynne. Etter å ha vist kong Theodric til rette, sørget kongen for å få ham forvist fra Luxeuil.

Drivkraften - selve pasjonen - i livet til Columbanus var at alle måtte få høre evangeliet.

Mot slutten av livet grunnla han et kloster i Bobbio i Nord-Italia. Her dør han to år senere, den 23. november 615.

Columbanus bar mye frukt. 200 klostre ble bygget i Europa som er direkte relatert til denne munkens misjonsvirksomhet!

Det er mye å takke Gud for når vi minnes den hellige Columbanus.

Hellige Hilda hadde oppmuntringens gave

I dag minnes vi en av de viktigste skikkelsene i den keltiske kirken, Hl. Hilda av Whitby.

Hild eller Hilda (614-680) var en del av det kongelige hus i Northumbria. Hun ble døpt og opptatt i kirken 13 år gammel av den hellige Paulinius.

Hilda levde innen den kongelige hoffet som ugift, men som hun ble eldre vokste det frem av djup lengsel hos henne etter å leve et monastisk liv.

33 år gammel bestemmer hun seg for å bli en del av den monastiske kommuniteten i Gaul, men hellige Aidan overtalte henne til å bli værende i Northumbria. Hun ble abbedisse for et kloster for både menn og kvinner i Hartlepoole, drøyt 120 kilometer sør for den hellige øya Lindisfarne. Dette klosteret ble formet etter undervisningen til den hellige Columbanus.

Senere flyttet hun omlag 32 kilometer enda lengre sør og ble abbedisse i Whitby hvor hun etablere et nytt kloster for både menn og kvinner. Dette skulle bli en svært viktig senter for undervisning og kunnskap, ikke minst innen kunst.

Over alt hvor Hilda kom fikk hun frem gaven i andre! Hun oppmuntret dem til å bruke sine talenter i Guds tjeneste, og for andre mennesker. Hun blir spesielt husket for at det var hun som oppmuntret den hellige Caedmon til å skrive sine sanger og historier for å hjelpe folk til å lære Bibelen å kjenne. Hun disippelgjorde også minst fem menn som senere ble biskoper.

Det var hellige Hilda som var vertskap for den nå så berømte synoden i Whitby i år 664, som avgjorde forskjellene mellom den keltiske og den romerske praksis, særlig med hensyn til datofestingen av påsken. Naturlig nok støttet hun den keltiske kirken, og selv om synoden bestemte seg for å følge den romerske praksisen i hele Britannia og Irland, bestemte Hilda seg for å følge flertallet og være mellommann mellom de stridende parter på begge sider.

En febersykdom hun slet med i seks år skulle bli hennes død. Den siste morgenen hun hadde fikk hun del i eukaristien og formante sine nonner om å bevare freden for evangeliets skyld.

Kunstneren på bildet har sett for seg hellige Caedmon som er på besøk hos hellige Hilda.

40 dagers faste før jul

I dag innledes den keltiske adventstiden, 14 dager før oss. Den keltiske adventstiden er en 40 dagers fastetid, lik de 40 dagers fastetid før påske.

Mens vår adventstid synes å være den travleste tiden i hele kirkeåret, hvor det skjer så mye hele tiden, og alt skal man rekkes med: konserter, handleturer, julebord, julerengjøring etc, etc, etc, så var den keltiske adventstiden en tid hvor man bedrev indre rengjøring.

Det sies at døra inn til stallen hvor Jesusbarnet lå var så lav at man måtte knele for å komme inn.

Kanskje vi også trenger 40 dagers faste før jul for på rett måte å kunne fokusere på inkarnasjonens store under nok en gang.

Gregorios Palamas fostret i et miljø som ba Jesusbønnen

Kirken har fostret mange kvinner og menn som har satt djupe spor etter seg. Hellige Gregorios Palamas, som vi minnes i dag, er en av dem. Han er mannen bak utsagnet:

'Den som ber i ånd og sannhet er teolog og teolog er den som ber i ånd og sannhet'.

Men først og fremst er Gregorios Palamas den som løftet frem igjen Jesusbønnen, denne eldgamle bønnepraksis innen kirken.

Gregorios Palamas, født i Konstantinopel i 1296, fikk sin utdannelse i byens fremste skoler. Når han døde i sitt embete som biskop av Tessaloniki i 1359 var han en av de mest elskede munkene og åndelige lederne i den bysantinske kristenheten. Han ble fostret i et miljø, i en åndelig bevegelse, hvor Jesusbønnen spilte en sentral rolle, og det var gjennom Jesusbønnen at Gregorios fordjupet sitt åndelige liv.

Keiseren hadde planer for Gregorios. Han hadde lagt merke til denne mannen med den briljante begavelsen. Faren tjente nemlig ved det keiserlige hoff, og keiseren ville satse på sønnens utdannelse. Målet var å få ham til hengi seg til arbeid for keiseren og øvrigheten.

Men Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Han var bare så vidt fylt 20 år da han reiser til Athos. Vi skriver år 1316 da han blir novise ved Vatopediklosteret. Dette klosteret ble bygget under den andre halvdelen av det tiende århundre, og var kjent for å være et bønnens sted. Her fikk han opplæring i det monastiske livet av staretsen Nicodemos av Vatopedi. Han ble så tatt opp i munkefellesskapet, og etter at hans åndelige veileder Nicodemus var død, ble han disippel av staretsen Niceptoros og fikk sin åndelige trening av ham. Når Niceptoros var død, ble Gregorios overført til lavraen tilhørende Hl.Athanasios av Athos. Etter en tid hvor han hadde arbeidet i kjøkkenet og som kantor, trakk han seg tilbake til skitaen Glossia hvor han lærte seg å be Jesusbønnen og praktiserte denne.

Heller ikke Gregorios Palamas unngikk å bli innblandet i kirkelige stridigheter. På denne tiden fantes det en ledende teolog, Barlaam av Kalabria. Denne teologen rettet anklager mot munkene på Athos og mente at de bedrev vranglære. Årsaken til det var at munkene på Athos fremholdt muligheten for en direkte og personlig erfaring av Gud.

Da er det at Gregorios trer frem og forsvarer munkene på Athos. Han utvikler en teologi som er tro mot de hellige fedrenes undervisning og bidrar samtidig med klarhet inn i den vanskelige situasjonen som har oppstått i og med Barlaam av Kalabrias kritikk.

Gregorios av Palamas holder i sitt forsvar fast ved Guds opphøyethet, samtidig som mennesket kan komme nær Gud gjennom bønn. Gud Sønnen, Jesus, trer jo mennesket så nært i inkarnasjonen. Gud er på en og samme tid både skjult og åpenbar.

Men det hadde sin pris å gå imot Barlaam av Kalabria! For en tid ble han ekskommunisert av patriarken av Konstantinopel, ja, han ble faktisk fengslet! Det måtte en ny patriark, Isidoros, som gjenopprettet ham og senere kom til å utnevne han til biskop av Tessaloniki.

Når vi blir lik Jesus

I dag ble jeg sittende lenge å se på dette bildet. Det grep meg så sterkt. Det ånder av fred og harmoni. For meg er dette et bilde på det jeg vil kalle 'den kroppsliggjorte troen'.

Se bare selv! Denne mannen er blitt formet og dannet etter Kristi bilde. Han er bærer av Den Hellige Ånd og av himmelriket. Kallet vårt er jo å blir forvandlet etter Kristi bilde. Dette er Helligåndens gjerning i oss.                                                  
Personen som er avbildet er hieromunk Dionysios den blinde (1909-2004), en av de store åndelige veilederne på Athos. Han tilhørte Kolitsou skitaen, og kom opprinnelig fra Romania. Til Athos kom han bare 17 år gammel.

Hieromunk Dinoysios levde et asketisk liv i bønn, til Herren hentet han hjem 95 år gammel.

Det er ikke så mye mer jeg vet om hieromunk Dinoysios, men en av dem som møtte ham, presten Ioan Valentin Istrati, forteller følgende historie i en en artikkel publisert 27. november i fjor:

'Jeg husker på Athos hvordan staretsen Dinoysios hvisket til meg hvordan proto-hymne sangeren Nectarios sang. Det var som strøm av luft fløt, eller som en vind, av melodiske bysantinske harmonier, sto som en vegg foran ham, ja, den kunne sikkert ha vekket de døde på det hellige fjellet'.

Athos er et sted der det er plass for mysteriet. Jeg tror ikke helt vi har forstått hvilket rikt åndelig liv mange av munkene her lever.

Foto: Valaamo.ru

Den første kristne waliser vi kjenner

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi minnet om den hellige Illtyd. Det skal vi også markere når vi samles i Kristi himmelfartskapellet i kveld til vår ukentlige nattverdgudstjeneste.

Illtyd er sannsynligvis den første walisiske kristne vi kjenner navnet på. Det er vanskelig å finne sikre pålitelige kilder når det gjelder hans liv, men det vi vet er at han kom til å spille en avgjørende rolle i den tidlige walisiske kirkens historie.

Influert av munken Cadoc trådte Illtyd inn i det monastiske livet. Han levde som eneboer i stillhet og bønn. Etter hvert begynte en gruppe menn å samle seg rundt Illtyd. De ble hans disipler. I denne kretsen fantes David, Samson, Gildas og Paul Aurelian, som alle kom til å spille riktige roller i kirkens historie.

Det sies at Illtyd forsvant uten noen form for varsel for å kunne leve som eneboer igjen.

Bror Martin med helbredelsesgaven

I dag minnes vi Martin de Porres (1579-1639). Som den uekte sønnen av en spansk adelsmann i det 16 århundres Peru, bar han på kompleksene det var den gangen å ha en mørkhudet mor.

15 år gammel begynte han å vaske gulvene i et dominikansk kloster, men bror Martin bar på en djup Gudslengsel. Gud hadde også gitt den unge gutten åndelige gaver, blant annet helbredelsens nådegave. Dette ble lagt merke til.

Som leder av klosterets sykestue, behandlet ikke bare bror Martin klosterets brødre som ble syke, men han gikk også ut i Perus gater og hentet inn de fattige for å gi dem hjelp og lege deres sykdommer. Han gav til og med disse fattige han hentet inn sin egen seng, slik at de kunne sove godt.

Han dør 59 år gammel, og ble viden kjent for sin store kjærlighet og nåde mot alle mennesker.