Lønnkammeret

"Men du, når du ber, da gå inn i ditt lønnkammer og lukk din dør, og be til din Far som er i lønndom. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg i det åpenbare."

- Jesus i Matt 6,6/Norsk Bibel

Billedtekst: En mukecelle på Athos. Bildet er tatt i 1961.

Ukjent for mennnesker - kjent av Gud

Ukjente for omverdenen. Kjent av Gud. Stillferdige. Ydmyke. Bedende. Av få ord. Bofaste. Fredsommelige.

Jeg tenker på denne munken på Athos, og på alle de 'stille i landet'.  De som ikke gjør så mye vesen av seg. Som gjør sitt arbeid så stille, idet de bærer mennesker fram for Guds trone i sine bønner.

De bærer Guds rike i seg og med seg.

Det er disse som bringer Guds velsignelse til andre.

Korset

'Alle har et kors å bære. Hvorfor? Siden vår tros leder utholdt korset, vil vi også utholde det. På en måte er korset så lett og lyst, på den andre kan det være så bittert og tungt. Det hele avhenger av vår vilje. 

Hvis du bærer Kristi kors med kjærlighet, da vil det være veldig lett, som en svamp eller en kork. Men om du har en negativ holdning, da blir det tungt, for tungt å løfte'.

Elder Ephraim av Katounakia (bildet), død på Athos i 1998, en moderne hesychast. Norsk oversettelse (C) Bjørn Olav Hansen

Når vi blir lik Jesus

I dag ble jeg sittende lenge å se på dette bildet. Det grep meg så sterkt. Det ånder av fred og harmoni. For meg er dette et bilde på det jeg vil kalle 'den kroppsliggjorte troen'.

Se bare selv! Denne mannen er blitt formet og dannet etter Kristi bilde. Han er bærer av Den Hellige Ånd og av himmelriket. Kallet vårt er jo å blir forvandlet etter Kristi bilde. Dette er Helligåndens gjerning i oss.                                                  
Personen som er avbildet er hieromunk Dionysios den blinde (1909-2004), en av de store åndelige veilederne på Athos. Han tilhørte Kolitsou skitaen, og kom opprinnelig fra Romania. Til Athos kom han bare 17 år gammel.

Hieromunk Dinoysios levde et asketisk liv i bønn, til Herren hentet han hjem 95 år gammel.

Det er ikke så mye mer jeg vet om hieromunk Dinoysios, men en av dem som møtte ham, presten Ioan Valentin Istrati, forteller følgende historie i en en artikkel publisert 27. november i fjor:

'Jeg husker på Athos hvordan staretsen Dinoysios hvisket til meg hvordan proto-hymne sangeren Nectarios sang. Det var som strøm av luft fløt, eller som en vind, av melodiske bysantinske harmonier, sto som en vegg foran ham, ja, den kunne sikkert ha vekket de døde på det hellige fjellet'.

Athos er et sted der det er plass for mysteriet. Jeg tror ikke helt vi har forstått hvilket rikt åndelig liv mange av munkene her lever.

Foto: Valaamo.ru

63 år i bønn, stillhet og arbeid

I det moderne samfunnet blir et liv målt i hvor effektivt og ikke minst hvor produktivt det er. Det handler om nytteverdien for samfunnet. Og aller helst skal man ha reist mye, og sett seg om i verden. Å bli værende på ett sted hele livet synes for enkelte å være rene dårskapen.

Etter denne standarden var livet til staretsen Josef av Vatopaidi mislykket. I 63 år levde han et monastisk liv i bønn på Athos.

Skal vi regne slik Gud regner vil denne for mange av oss helt ukjente munken, ha investert i evige verdier.

Hans biografi trenger vi ikke mange ordene på. Ytre sett er hans liv ganske fri for de store begivenhetene. Han ble født 1.juli 1921, og kom til Athos fra Kypros til Hl.Anne's Skita, hvor han ble en disippel av Josef Hesychasten, og brødrefellesskapet rundt denne staretsen.

Josef av Vatopaidi levde i munkecellen du ser på dette bildet. Den ble kalt for Bebudelsen, og tilhørte brødrefellesskapet, og tjente som kirke for dem. Brødrefellesskapet bærer navnet Døperen Johannes Forløperen.

Josef av Vatopaidi forble i denne skitaen, som er benevnelsen på det et lite kloster, etter at Josef Hesychasten var sovnet inn i 1959. Selv om han nå ble leder for dette brødrefellesskapet, så han ikke på seg selv som over de andre, men arbeidet like hardt som dem. Han ble værende i skitaen frem til 1987. Da flyttet han Vatopaidi klosteret hvor han forble til han sovnet inn 1.juni 2009.

Abbeden i Vatopaidi klosteret omtalte Josef av Vatopaidi på denne måten:

'En Guds mann hvis sinn var så oppslukt av Gud at han ikke snakket om noe som hørte denne verden til'.

Paisios Velchovskij - munken som skapte den slaviske utgaven av Filokalia

Paisios Velichovskij (1722-1794) er munken som skapte den slaviske versjonen av Filokalia - de gamle fedrenes lære om Hjertebønnen (Jesusbønnen), og som kom til å spres over hele den slavisk talende ortodokse verden. Det er denne utgaven som den berømte russiske pilegrimen var med seg på sine vandringer.

I dag feirer vi hans minnedag.

Han ble født i Ukraina i 1722. Hans far var prest, og etterlot seg et sterkt vitnesbyrd om eget levd liv med Gud. Sønnen søkte i samme retning. Som ung begynte han på det teologiske akademiet i Kiev. Men han ble svært skuffet over det han opplevde. Påvirket som de var av Vesten, hadde hans medstudenter blitt verdsliggjorte.

Etter fire år bryter Paisios over tvert. Han begynner å søke etter en åndelig far og et kloster der han kan leve i enkelhet.

Romania og Athos
Med tiden kommer han til Romania. Hit hadde mange russiske munker kommet etter at de hadde flyktet fra de vanskelige tiden under Peter den store. I et land som Romania, med et så rikt åndelig liv, var det ikke vanskelig å finne en god åndelig veileder.

Etter en tid i Romania valgte Paisios å reise videre til Athos. Her valgte han å leve som eneboer, og brukte dagene til studier av Bibelen, fedrenes skrifter og til bønn.

Etter fire år ble han viet til munk av en besøkende starets fra Romania. Han fikk det råd at han burde slå seg sammen med de andre munkene, for å unngå farene med for raskt å tre inn i det solitære liv.

Kommunitet
Ryktene begynte å gå om at når Athos fikk besøk fra rumenske munker, var det Paisios folk ville se. Etter hvert vokste det frem en kommunitet rundt ham. Motvillig aksepterte han å bli kommunitetens åndelige far.

I 1763 hadde kommuniteten vokst til 65 medlemmer, og man tok da beslutningen om å reise tilbake til Romania. I Romania ble de tilbudt et kloster, og her introduserte Paisios dem for Jesusbønnen.

Paisios Valichovskij sovnet stille inn i 1774, et år etter at den slaviske utgaven av Filokalia hadde kommet ut.

Fader Johannes - den eldste munken på Athos er død, 105 år gammel

Søndag 29. juli døde den eldste munken på Athos, fader Johannes av Hilandari (bildet), 105 år gammel! Han levde i det serbiske Hilandari klosteret på den hellige øya.

Fader Johannes, eller Jovan, hvis borgerlige navn var Vitomir Radojičić, var født 10.mai 1907 i en av forstedene til Beograd, Umčari.

Etter å ha fullført sine studier, åpnet han en forretning og drev med handelsvirksomhet. Han kunne fortelle såre historier om sult, smerte og død fra tiden rundt 1.verdenskrig. Han husket at han og andre gutter tilbrakte nettene i kirker for at ikke tyskerne skulle finne dem. Etter 2. verdenskrig emigrerte han til Italia, Tyskland og så til England, hvor han giftet seg. Det var rett etter at hans kone døde at han bestemte seg for å bli munk ved Hilandari klosteret, og her forble han alle sitt livs dager etter det! Ikke en eneste dag forlot han Athos.

Levde et liv i bønn og lydighet
Selv om han var serbisk patriot reiste han ikke tilbake til hjemlandet etter 2. verdenskrig. Han sa det slik: 'Det er ikke det stedet jeg husker. Det vil ikke minne meg om min barndom og det ville gjøre meg trist. Jeg ønsker å ha vakre minner om hjemlandet mitt'.

Fader Johannes levde sitt liv i bønn og lydighet. Alle disse årene på Athos arbeidet han i hagen. Mange husker denne munken som kravlet rundt på sine knær i grønnsakshagen.

Andre husker hans heroiske innsats under en katastrofal brann i 2004, hvor deler av Hilandari klostreret ble lagt i ruiner. Brannen startet 4. mars og mens flammene var i ferd med å ødelegge klosteret, kjempet fader Johannes med å redde verdifulle ikoner fra å bli flammenes rov - og han lykkes.

En ung mann ba om at han måtte bli gammel
I 2005 møtte fader Johannes en ung mann, som ble så glad i den gamle munken, at han ville at fader Johannes skulle be for ham at han ble 100 år. Da svarte fader Johannes: 'Du ønsker nok ikke dette, min bror, jeg har 99 år bak meg!'

Fader Johannes elsket serbisk poesi. Han skrev selv mange dikt og hymner. Hans første bok utkom i 2002 med tittelen: 'Lyrikk fra Hilandari'.

I 2009 gav han opp å bruke sin gamle skrivemasin, og begynte å bruke en bærbar datamaskin, som noen av brødrene i klosteret skaffet ham.

Døde som han levde
Når han la seg til å sove natt til søndag 29. juli våknet han ikke igjen. Han døde som han levde, full av fred.

Athanasios Athoniten - munken som introduserte det kenobitiske klosterlivet på Athos

Athanasios Athoniten (930-1001) kom til den Athos for å søke stillhet, og endte opp med å introdusere det såkalte kenobitiske klosterlivet på den hellige munkeøya. Athanasios skulle komme til å skape en regel for kommunitetsliv, inspirert av den regel som ble skrevet av Theodoros Studiten. Tidligere hadde klosterlivet på Athos vært dominert av eremiter som levde hver for seg i sine celler. Men med Athanasios skulle det bli et alternativ til dette: et fellesskapsliv hvor munker levde felles monastisk liv, og som en følge av dette kom en rekke ulike klostre til å bli bygget på Athos.

Han het opprinnelig Abraham, den foreldreløse gutten som skulle bli Hl.Athanasios Athoniten. Født i Trebisonda i nåværende Tyrkia. Tidlig ble han sendt til Konstantinopel, hvor han får sin utdannelse og hvor han får sitt arbeide som lærer ved det keiserlige hoff.

Athanasios var en mann med stor medlidenhet med de marginaliserte og fattige. Han opphørte aldri med å tjene de syke, selv om han hadde mye å gjøre som leder for et stort kloster. Han viste også stor tålmodighet overfor dem han var åndelig veileder for. Det gjorde også at han ble et stort forbilde for mange.

Det er to personer som mer enn noen andre fikk bygge og se at det monastiske livet fikk spirekraft og vokste på Athos. Den ene er Peter Athoniten, og den andre er Athanasios. Dette har gjort dem så høyt verdsatt og elsket blant munker.

I 1001 dør Athanasios i forbindelse med en ulykke. En kuppel i en av klosterkirkene på Athos løsner, faller ned og tar livet av hellige Athanasios.

Båret av Jesusbønnen

I dag feirer vi minnet om en av de mest betydningsfulle lekmannsteologene i den bysantinske kristenheten - Nicholas Cabasilas (ca 1322-1397). Han er forfatter til de viktige teologiske verkene: Den Hellige Liturgien og Kristi liv. Dette er imponerende åndelige veiledningsbøker, praktisk tilrettelagt for et kristenliv levd ut i hverdagene.

Han ble født i Tessaloniki og vokste opp i en middelklassefamilie. Ganske så ung kom han i kontakt med Gregorios Palamas, munk fra Athos som senere ble erkebiskop av Tessaloniki, og en fremtredende teolog for den såkalte hesykhastiske tradisjonen, hvor Jesusbønnen står i sentrum. Nicholas Cabasilas ble disippel av Gregorios Palamas, og lærte å be Jesusbønnen av ham. Dette skjedde samtidig som Cabasilas fikk en høy juridisk og litterær utdannelse ved akademiet i Konstantinopel.

Tiden Nicholas Cabasilas levde i var preget av store politiske og kirkelige  spenninger, og selv kom han til å spille en nøkkelrolle som forsoner mellom de stridende partene. Dette gjaldt ikke minst de spenningene som knyttet seg til hesykhasmen, bønnebevegelsen som oppstod på Athos.

Når Kallistos I ble valgt til patriark av Konstantinopel valgte Cabasilas å trekke seg tilbake fra offentligheten. Det var i perioden han skrev de to omtale teologiske verkene. Her fremholder han at den troende helliggjøres gjennom sakramentene og bønnen. De siste årene av sitt liv levde han i stor stillhet.

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.