Be og arbeid

En pastorkollega av meg, med samme kirkesamfunnsbakgrunn som min egen, Jonathan Wilson-Hartgrove, som er en av de mest kjente representantene for den såkalte nymonastiske bevegelsen, gav i fjor ut en modernisert utgave av Benedikts regel.

For Benedikt av Nursia (480-543) er for alle! For ortodokse, katolikker og protestanter. Han er ikke bare forfatter av klosterregelen, men med rette må han kunne si at han er også den vestlige klosterbevegelsens far. Vi sier heller ikke for mye når vi sier at Benedikts regel - som er en samling av regler i 73 kapitler som omhandler både åndelig og praktisk veiledning til et liv i Kristi etterfølgelse - har vært med på å forme det Europa vi kjenner. Ingen annen bok har gjort det.

Benedikt var født i den lille byen Nursia i det sentrale Italia. Mot slutten av 400-tallet sendes han av sine foreldre til Rom for å studere der. Det mektige romerske imperiet var ikke mer, og kirken sto det heller ikke så bra til med. Den var sekularisert og troen var for mange bare noe utvendig. Det indre livet manglet vitalitet. I Rom går Benedikt rundt og kjenner seg fremmed. Han bærer på en djup lengsel etter Gud. Han forlater byen.

Og begir seg opp i fjellene for å be. For å søke Gud. Der treffer han på en eldre munk, Romanus, som blir hans skriftefar og åndelige veileder et par års tid. I villmarken rundt Subiaco gjør han en grotte til sitt hjem. I ørkenfedrenes ånd fostres han der til rikt liv med Gud hvor Kristus vinner mer og mer skikkelse i ham.

Han hører om et kloster i nærheten som er forfalt. Klosterbrødrene der sender bud på ham og spør om ikke han kan bli deres leder. Det innebærer slutten på et liv i stillhet for Benedikt. Men han blir ikke lenge her. Når Benedikt, som ennå ikke var fylt 30 år, innledet sin reform i klosteret, ble det for mye for brødrene, som hadde vært vant til et nokså bedagelig liv. De angret på at de hadde ansatt den nidkjære eneboeren.

Den ene konflikten avløste den andre. Benedikt velger å forlate dem med ordene: 'Søk en abbed som passer dere. Selv kan jeg ikke gjøre mer for dere'. Det er ingen tvil om hvem som tapte på dette!

Benedikt vender tilbake til grotten i Subiaco. Nå begynner ikke minst stadig flere unge å søke ham opp for å få del i hans åndelige veiledning. Snart ble disse så mange at han begynte å dele dem inn i ulike kommuniteter, og valgte så noen av dem til å lede disse. For sin egen del tok han hånd om novisene ved siden av å ha det overordentlige ansvaret for alle disse kommunitetene.

Dette er utgangspunktet for det som skulle bli til Benediktinerne. Denne ordenen ble ikke grunnlagt av Benedikt selv. Det var benediktinermunker som fulgte med Hl.Sunniva til Selja, så her har vi en spennende link til vår kristne arv i Norge.

Stabilitet og kontinuitet ble nøkkelord som skulle prege denne bevegelsen. Ord som vi trenger å hente frem igjen i vår rotløse tilværelse.

Ora et labora - bønn og arbeid - er et uttrykk som ofte forbindes med benediktinerne. Men man leter forgjeves for å finne akkurat de ordene i klosterregelen. Likevel sammenfatter de veldig godt den livsholdning Benedikt gjorde til sin.

Det er en forbindelse via skriftene til Johannes Cassianus som igjen var inspirert av ørkenfederene til Benedikt av Nursia. Det er vel derfor de er så slitesterke ordene i hans regel.