Men som en sa: Det er ikke Guds fravær vi merker når vi opplever 'sjelens mørke natt', men Hans påtagelige nærvær. Hans hellige nærvær blir så sterkt at vi klarer ikke å utholde det.
Johannes av Korset har hjulpet meg til å bli kjent med den Gud 'som lar lovsanger lyde i natten', (Job 35,10). Den Gud som bærer gjennom de vanskelige dagene, det uforståelige, dagene fulle av smerte. Så fikk han da også erfare dette selv - mer enn mange andre. Nettopp derfor er han en troverdig røst å lytte til!
Og det var fra hans egne han skulle smake den største smerten. Det er underlig hvor dårlig vi kristne kan behandle hverandre.
Johannes av Korset (1542-1591) var den første karmelittmunken som sluttet seg til den reformerte grenen av denne ordenen som Teresa av Avila tok initiativet til. Selv grunnla han en liten og svært fattig kommunitet. Hans overordnede i Karmelitt-ordenen gav ham ansvaret med å utdannelsen av noviser. Hans liv ble en vandring fra den ene kommuniteten til den andre. Ofte ble han møtt av fiendtlighet, han ble ydmyket og sett ned på og sagt stygge ting om. Av sine medbrødre!
Og som om ikke dette var nok. De sørget for å få ham innesperret i en trang fengselscelle i ni måneder. Her frøs han veldig. De kalde murveggene i cellen uten noen form for varme var virkelig en svært hard prøvelse å utsette noe menneske for. Og om sommeren var det brennhet der. Ingen form for ventilasjon.
Men det var her - i denne forferdelige cellen - hvor en strime av lys falt inn på dagtid - at Johannes skulle skrive noen av de diktene som har blitt til en sjeleskatt for så mange.
Når han så lykkes med å rømme fra dette fangehullet tilbrakte han tre måneder med å komme seg igjen. Da skrev han: 'Bestigningen av fjellet Karmel', som er en kommentar til den åndelige poesi han skrev i fengselscellen.
Johannes av Korset døde natt til 14. desember 1591, bare 49 år gammel.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar