Hele Nordens 'lille-Luther'

I dag minnes vi hele Nordens vekkelsesevangelist og sjelesørger Carl Olof Rosenius, eller 'lille-Luther', som han også ble kalt. Vi snakker gjerne om den 'rosenianske arven' og det er virkelig en gedigen arv. Gjennom sitt forfatterskap berørte han ikke bare Sverige, med hele Norden - og han gjør det fremdeles.                                                                    

Selv husker jeg med glede min første skolelagsleir hvor jeg ble introdusert til 'En klar og usvikelig veiledning til fred'. I bokens første opplag kunne N.J Laache skrive: 'Rosenius havde i fortrinlig Grad faaet Gave af Herren til at lede vakte søgende Sjæle til Jesum, hjælpe saadanne til Lys og Klarhed over Naadens Vei og føre dem ud av Lovens Trældom og Evangeliets salige Erkjennelse og Aandens Frihed'.

Slik ble det også for en ung tenåringsgutt på skolelagsleir på Sagavoll folkehøgskole. En annen bok, denne gangen romanen Steingrunnen, skulle få avgjørende betydning for meg. Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen min.

Olav Valen-Sendstad har skrevet dette om Rosenius: 'Norsk kristendom kjenner seg i stor, åndelig takknemlighetsgjeld til Sverige, for hva vi har fått gjennom Sveriges profet, Carl Olof Rosenius. Rosenius vil være kjær, og bety noe åndelig her i Norge, så lenge her overhode finnes levende kristendom'.

Rosenius ble født, 3.februar 1816, i Nysätra i Västerbotten. Han kom fra presteslekt både på fars- og morssiden. Faren, Andreas Rosenius, var prest. Hans mor, Sara Margaretha, var datter til presten Olof Norenius. Faren deltok i Nyläsarna, som var en vekkelsesbevegelse. Denne bevegelsen skulle komme til å prege Rosenius for hele livet. På godt og på vondt. 15 år gammel har han sitt eget åndelige gjennombrudd.

I 1838 begynner Rosenius på teologistudiet i Uppsala, men allerede ett år senere avbryter han studiene på grunn av usikker helse og økonomi. Han begynte å arbeide på en gård i nærheten av Stockholm, og her kom han i stor anfektelse. Hjelpen skulle komme fra et noe uventet hold. Ikke fra en luthersk sammenheng, men fra metodistene, fra metodistpredikanten George Scott i Stockholm. Det førte til at Rosenius oppgav sine tanker om å bli prest. I stedet ble han assistenten til Scott og dennes evangeliseringsarbeide. En annen sterk påvirkningskilde var herrnhuterne.

Når Scott blir tvunget til å forlate Sverige, overtok Rosenius virksomheten og møtene de to hadde hatt i Den engelske kirken. Det skjedde i 1842. Da Den Evangeliska Forsterlandsstiftelsen (EFS) ble dannet i 1856 var Rosenius en av stifterne. Allerede året etter dannet EFS en stiftelse som kjøpte Den engelske kirkens lokaler, som fikk navnet Betlehemskyrkan. Herfra skulle mye av virksomheten til Rosenius foregå. Han arbeidet også med tidsskiftet Pietisten, som han startet sammen med Scott i 1842, og som han gav ut helt frem til sin død. Med tiden skulle dette tidsskriftet få et opplag på hele 10.000 eksemplarer, hvilken på den tiden var svært høyt.

Rosenius skrev en rekke bøker. I de siste årene av sitt liv arbeidet han på en utførlig kommentar til Romerbrevet.

1.pinsedag 1867 stod han på talerstolen i Johanneskyrkan i Göteborg da han fikk slag og 24. februar 1868 døde han.