Wilfrid - strid og uforsonlighet fulgte i hans spor

Lindisfarne er for evig knyttet til Wilfrid (633-709), adelsmannen. Han kom til den hellige øya bare 14 år gammel. Her lærte han å skrive og lese, lærte latin, og troens grunnsannheter. På den tiden levde Aidan - kjent som Northumbrias apostel - fremdeles her, men døde tre år senere. Men unge Wilfrid hadde lopper i blodet. Han klarte ikke å slå seg til ro på Lindisfarne. Han ville til Roma. Storbyen lokket.

Han ble forelsket i byen. Han elsket alle mulighetene og rikdommen den bød på. Makt, prestisje og anerkjennelse var det han lengtet etter. Men bare slik at Kirken kunne tatt mer seriøst som en kraft for det gode!

Når den nå så berømte Whitby-synoden ble holdt, var Wilfrid biskop av York. Det var på denne synoden at kelterne skulle bli tvunget til å følge Romerkirkens skikker og fastsettelse av dato for feiringen av påsken. Inntil da hadde Wilfrid tilbrakt mange år i Italia og Gaul, og han sto på Romerkirkens side. Utsendingene fra Iona følte seg krenket og forbigått av Wilfrid og de som forfektet hans syn. Han blåste av det han kalte for keltiske kristnes 'uvitenhet' og 'klønethet'. Munkene på Lindisfarne som hadde sørget for ham følte seg sviktet. Wilfrid var ikke freds- og forsoningens mann. Han snakket stygt om Hl.Colomba og hele den keltiske tradisjonen. Som et resultat av dette trakk utsendingene fra Iona seg tilbake fra England. Men de var ikke alene. Mange munker fulgte dem. Mye av dem som Oswald og Aidan hadde bygget opp ble nå lagt i grus. Mange ledende menn fra kirken i Northumbria sto nå i opposisjon til Wilfrid fra nå av.

Nå og da ble han avsatt fra bispesetet sitt, men innsatt igjen. Han måtte gå i eksil og satt fengslet. For det meste var det hans egen skyld. En gang led han skibbrudd ved Frisia - nå den nordlige delen av Nederland. Han vant lokalbefolkningens kjærlighet på grunn av hans kunnskap om fiske, hvilket han hadde ervervet seg på Lindisfarne. Blant dem drev han misjonsarbeid, og mange kom til tro.

En gang - mens han var i eksil- hjalp han sør-sakserne, hvis avling hadde sviktet dem. Han lærte dem å fiske, og han døpte mange av dem. Ved Guds nåde hadde ikke det han hadde lært på Lindisfarne vært forgjeves.

Stridbar abbed og biskop

Hellige Wilfrid (633-709), som vi feirer i dag, var en adelsmann, født i Northumbria. 14 år gammel kom han til Lindisfarne, hvor han gikk på skole for lærte å lese, skrive, latin og viktigst av at: grunnsannhetene i den kristne troen. Aidan, kalt Northumbrias apostel, og grunnleggeren av klosteret på denne hellige øya, levde fremdeles da Wilfrid kom til Lindisfarne. Han levde ytterligere to år.

Fra Lindisfarne dro Wilfrid til Rom og ble helt betatt av byens skjønnhet. Han kom tilbake til Northumbria rundt år 660. Han ble abbed for klosteret i Ripon, som nettopp var grunnlagt. Ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette. Innflytelsen han hadde fått i Rom styrket ham i hans overbevisning. De som hadde gitt ham undervisning og støttet ham mens han oppholdt seg på Lindisfarne følte seg sveket, og var veldig skuffet.

I denne perioden opptrådte Wilfrid svært uforsonlig. Han talte om keltiske kristnes uvitenhet, han talte nedsettende om Columba, den store galliske misjonæren, en av de såkalte 12 irske apostlene. Ja, han rakket ned på hele den keltiske tradisjonen.

Et resultat av dette var at misjonærene fra Iona trakk seg tilbake fra England, og tok mange engelske misjonærer med seg. Mye av det Aidan og Oswald hadde bygget opp ble nå revet ned, og mange ledende skikkelser i det kirkelige liv i Northumbria kom nå i opposisjon til Wilfrid.

Døpte store mengder mennesker
Ved flere anledninger ble Wilfrid avsatt som biskop, han ble sendt i eksil og fengslet. Ved flere av disse tilfellene skyldes det at han rotet det til for seg selv. Det er på langt nær noen fullkommen mann vi feirer minnet om i dag! En gang led han skibbrudd i Frisia, som nå er den nordlige delen av Nederland. Her vant han lokalbefolkningens kjærlighet ved å vise dem sine kunnskaper i fiske, noe han hadde lært på Lindisfarne. Mange kom til tro, og han døpte et stort antall mennesker.

Wilfrid døde i år 709. Noen mener det var i 710.