Wilfrid - strid og uforsonlighet fulgte i hans spor

Lindisfarne er for evig knyttet til Wilfrid (633-709), adelsmannen. Han kom til den hellige øya bare 14 år gammel. Her lærte han å skrive og lese, lærte latin, og troens grunnsannheter. På den tiden levde Aidan - kjent som Northumbrias apostel - fremdeles her, men døde tre år senere. Men unge Wilfrid hadde lopper i blodet. Han klarte ikke å slå seg til ro på Lindisfarne. Han ville til Roma. Storbyen lokket.

Han ble forelsket i byen. Han elsket alle mulighetene og rikdommen den bød på. Makt, prestisje og anerkjennelse var det han lengtet etter. Men bare slik at Kirken kunne tatt mer seriøst som en kraft for det gode!

Når den nå så berømte Whitby-synoden ble holdt, var Wilfrid biskop av York. Det var på denne synoden at kelterne skulle bli tvunget til å følge Romerkirkens skikker og fastsettelse av dato for feiringen av påsken. Inntil da hadde Wilfrid tilbrakt mange år i Italia og Gaul, og han sto på Romerkirkens side. Utsendingene fra Iona følte seg krenket og forbigått av Wilfrid og de som forfektet hans syn. Han blåste av det han kalte for keltiske kristnes 'uvitenhet' og 'klønethet'. Munkene på Lindisfarne som hadde sørget for ham følte seg sviktet. Wilfrid var ikke freds- og forsoningens mann. Han snakket stygt om Hl.Colomba og hele den keltiske tradisjonen. Som et resultat av dette trakk utsendingene fra Iona seg tilbake fra England. Men de var ikke alene. Mange munker fulgte dem. Mye av dem som Oswald og Aidan hadde bygget opp ble nå lagt i grus. Mange ledende menn fra kirken i Northumbria sto nå i opposisjon til Wilfrid fra nå av.

Nå og da ble han avsatt fra bispesetet sitt, men innsatt igjen. Han måtte gå i eksil og satt fengslet. For det meste var det hans egen skyld. En gang led han skibbrudd ved Frisia - nå den nordlige delen av Nederland. Han vant lokalbefolkningens kjærlighet på grunn av hans kunnskap om fiske, hvilket han hadde ervervet seg på Lindisfarne. Blant dem drev han misjonsarbeid, og mange kom til tro.

En gang - mens han var i eksil- hjalp han sør-sakserne, hvis avling hadde sviktet dem. Han lærte dem å fiske, og han døpte mange av dem. Ved Guds nåde hadde ikke det han hadde lært på Lindisfarne vært forgjeves.