Fra Lindisfarne dro Wilfrid til Rom og ble helt betatt av byens skjønnhet. Han kom tilbake til Northumbria rundt år 660. Han ble abbed for klosteret i Ripon, som nettopp var grunnlagt. Ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette. Innflytelsen han hadde fått i Rom styrket ham i hans overbevisning. De som hadde gitt ham undervisning og støttet ham mens han oppholdt seg på Lindisfarne følte seg sveket, og var veldig skuffet.
I denne perioden opptrådte Wilfrid svært uforsonlig. Han talte om keltiske kristnes uvitenhet, han talte nedsettende om Columba, den store galliske misjonæren, en av de såkalte 12 irske apostlene. Ja, han rakket ned på hele den keltiske tradisjonen.
Et resultat av dette var at misjonærene fra Iona trakk seg tilbake fra England, og tok mange engelske misjonærer med seg. Mye av det Aidan og Oswald hadde bygget opp ble nå revet ned, og mange ledende skikkelser i det kirkelige liv i Northumbria kom nå i opposisjon til Wilfrid.
Døpte store mengder mennesker
Ved flere anledninger ble Wilfrid avsatt som biskop, han ble sendt i eksil og fengslet. Ved flere av disse tilfellene skyldes det at han rotet det til for seg selv. Det er på langt nær noen fullkommen mann vi feirer minnet om i dag! En gang led han skibbrudd i Frisia, som nå er den nordlige delen av Nederland. Her vant han lokalbefolkningens kjærlighet ved å vise dem sine kunnskaper i fiske, noe han hadde lært på Lindisfarne. Mange kom til tro, og han døpte et stort antall mennesker.
Wilfrid døde i år 709. Noen mener det var i 710.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar