Hl.Colman av Lindisfarne

I dag har vi feiret minnet om hellige Colman av Lindisfarne (ca 605, død 18. februar 675). Hellige Colman var biskop av Lindisfarne i årene 661-664.

Colman var født i den vestlige delen av Irland og mottok sin utdannelse på Iona. Han etterfulgte Hl.Aidan og Hl.Finian som biskop av Lindisfarne, men valgte å trekke seg tilbake etter den nå så berømte synoden i Whitby. Colman holdt nemlig på kelternes datofesting av påsken, ikke Romerkirkens. I årene 665-667 skal Colman ha grunnlagt flere menigheter i Skottland, før han vendte tilbake til Iona. Fra Iona dro han tilbake til Irland, hvor han slo seg ned i Inishbofin, og grunnla et kloster der. Her døde han 18. februar 675.

Eadfrith - skriveren

Det er vakkert! Dette er en illustrasjon fra Evangeliet etter Matteus, hentet fra de berømte 'Lindisfarne-evangeliene'.

I dag feirer vi minnedagen til Eadfrith (død i 721). I kolofonen som er lagt til det berømte Lindisfarne-evangeliet, står det at Eadfrith var den skriftlærde og ansvarlig for arbeidet. Lindisfarne-evangeliene er en særdeles nydelig illustrert og evangeliebok laget omlag år 700 i klosteret på den hellige øya Lindisfarne. Til venstre ser du et eksempel på hvor vakker den er. Det sies at den endelige utførelsen av denne helt unike evangelieboken ble utført for å ære minnet om hellige Eadfrith.

Det er ikke mye vi vet om ham. Han var biskop av Lindisfarne, sannsynligvis fra år 698 og frem til sin død. Eadfrith sørget for at det ble skrevet en beretning om Hellige Cuthbert. Den ble utgitt mellom år 699 og 705, og ble senere revidert av historikeren Bede.

Eadfrith hadde også tilsyn med eneboerstedet på Indre Farne, en øy langs kysten av Northumberland. Her restaurerte han oratoriet. På denne eneboerstedet hadde hellige Cuthbert bodd ved ulike anledninger.

Når vikingene angrep Lindisfarne ble levningene av Eadfrith sammen med levningene av Cuthbert tatt hånd om og ført i sikkerhet. I 995 ble disse levningene skrinlagt i katedralen i Durham.

Sammen med våre venner i Northumbria Community, ber vi:

Hvilket vidunderlig arbeid, Herre, det er å kopiere evangeliene,
og hvor vakre er ikke disse sidene,
med hvilken kjærlighet 
og tjeneste for Jesus vår Frelser.
Vi takker Deg for alle
som har gjort og gjør Ditt ord
tilgjengelig for verden.
Hjelp meg til å spille min rolle,
ved Helligåndens ledelse,
til Ditt navns ære.
Amen.

Advent og pilegrimsvandring på Lindisfarne

Skulle så gjerne vært på Lindisfarne førstkommende tirsdag, for å delta i 'Antiphon walk'. I mange år nå har man lagt til rette for denne pilegrimsvandringen til den hellige øya. Vandringen markerer at det er syv dager igjen til julaften.

Syv ganger underveis ut til øya, mens tidevannet blottlegger veien ut dit, stanser man for å be. Det synges advent- og julesalmer.

Initiativtaker er Andy Reine, danseren og retreatlederen, som jeg møtte på en bønnekonferanse på Shetland for noen år siden. Kona Anna har laget hjemmelaget suppe, så pilegrimene har noe å varme seg på. Ekteparet Raine bor på Lindisfarne, som ligger på nordøstkysten av England. Øya har vært og er et viktig senter i kristenheten, og har vært bosted for mange av de keltiske hellige, som: Aidan, Cuthbert, Eadfrith og Eadberht. Slottet du ser på bildet ble bygget i 1550.

Hl.Tuda - biskop av Lindisfarne

Den keltiske kirken hadde det ikke lett etter vedtakene som ble gjort på den nå så berømte synoden i Whitby, hvor den ble påtvunget Romerkirkens skikker.

Etter at biskop Colman hadde trukket seg tilbake som biskop på den hellige øya Lindisfarne (bildet), ble en mann fra det sørlige Skottland valgt. Hans navn var Tuda. I dag feirer vi hans minne sammen med våre keltiske venner.

Bede skriver i sin kirkehistorie: 'Etter at Colman hadde reist tilbake til sitt eget land, ble Tuda, en Kristi tjener valgt til biskop av Northumberland i hans sted. Han hadde fått sin opplæring og blitt ordinert biskop blant de sørlige skotter ... Han var en god og religiøs mann ... som både gjennom ord og handling lærte de ting som troen og sannheten tilsier'. (St.Bede: Ecclesiastical History, III 26)

Hl.Tuda forsøkte å gjøre sitt for å forsone de stridende partene, men hans tid som biskop skulle ikke vare lenge. Ikke mer enn et år. Da tok pesten ham. Han døde i år 664.

Boisil - abbeden med profetisk gave

Sammen med våre keltiske venner kunne vi i går feire minnet om Hl.Boisil, en av de første generasjoners munker i Skottland, født på den hellige øya Lindisfarne og død i 661.

Det er ikke så mye vi vet om ham, og alt vi vet, kommer fra en kilde: kirkehistorikeren Bede. Han fikk sin informasjon fra Sigfrid, en munk fra Jarrow, som igjen hadde fått sin opplæring av nettopp Boisil, da denne var prior i klosteret i Melrose. Boisils ry kommer fra det forhold at den legendariske Cuthbert var hans elev.

Det var en hellige Eata, som hadde fått sin monastiske opplæring av Hl.Aidan, som var abbed i Melrose mens Boisil var der. Det er interessant å se hvordan de keltiske kristne hentet sin inspirasjon fra ordningen med disipler eller lærlinger. Man ble opplært av en som hadde gjort seg erfaringer på troens vei, og igjen lærte man andre. I den keltisk monastiske tradisjonen opplever vi kontinuiteten i disippelskapet. Her har vi utvilsomt mye å lære.

Det var den synlige helligheten i livet til Boisil som dro den unge Cuthbert til Melrose Abbey, i stedet for til det da mer kjente monastiske samfunnet på Lindisfarne. Cuthbert kom hit i år 651. Nå forholdt det seg slik at Boisil sto i klosterporten når den unge mannen ankom klosteret. Cuthbert gikk rett til klosterkirken for å be. Bede skriver at Boisil intuitivt kjente på seg at denne unge mannen kom til oppnå en høy grad av hellighet senere i livet. Til de som sto rundt ham, sa han: 'Se, Herrens tjener'. Eata, abbeden gav tillatelse til at Cuthbert kunne tre inn i den monastiske kommuniteten i Melrose. I år 659 skulle Boisil overta som abbed for klosteret etter Eata.

Det var fra Boisil at Cuthbert lærte å kjenne Den Hellige Skrift, elev og lærer ble gode venner. Begge reiste rundt i landsbyene som omgav Melrose og forkynte Guds ord. De syke ble brakt til Boisil for at han skulle be for dem, eller lege dem med sine urter. Boisil hadde profetisk gave, noe mange av hans samtidige snakket om og var imponert over. Han forutså blant annet den store pesten i år 664 og at han selv skulle dø av den. Hvilket også skjedde. Men før dette profeterte han at Cuthbert kom til å bli utnevnt til biskop med stor innflytelse over kirken. Hvilket også skjedde.

Maleriet viser Hl.Boisil som tar imot den unge Cuthbert.

Eadfrith og Lindisfarne-evangeliene

I dag feirer vi minnet om Hl.Eadfrith av Lindisfarne (død 721). I kolofonen som er lagt til det berømte Lindisfarne-evangeliet, står det at Eadfrith var den skriftlærde og ansvarlig for arbeidet. Lindisfarne-evangeliet er en særdeles nydlig illustrert og evangeliebok laget omlag år 700 i klosteret på den hellige øya Lindisfarne. Til venstre ser du et eksempel på hvor vakker den er. Det sies at den endelige utførelsen av denne helt unike evangelieboken ble utført for å ære minnet om hellige Eadfrith.

Det er ikke mye vi vet om ham. Han var biskop av Lindisfarne, sannsynligvis fra år 698 og frem til sin død. Eadfrith sørget for at det ble skrevet en beretning om Hellige Cuthbert. Den ble utgitt mellom år 699 og 705, og ble senere revidert av historikeren Bede.

Eadfrith hadde også tilsyn med eneboerstedet på Indre Farne, en øy langs kysten av Northumberland. På denne eneboerstedet hadde hellige Cuthbert bodd ved ulike anledninger.

Ethilwald kjempet med Gud i bønn på øya Indre Farne

Etter at Hl.Cuthbert var død, flyttet en annen munk, Ethilwald, inn i munkecellen hvor Cuthbert hadde bodd på øya Inner Farne. Det skjedde i år 687.

Øya er kjent som et sted som har fostret hellige menn. Kelterne sammenlignet den med de egyptiske og syriske ørkenområdene, som så mange kristne søkte for å finne rom for stillhet og bønn.

Bølgene var Ethilwald hovedfiende. De truet med å fordrive ham fra plassen han bodde på. Kaldt var det også. Men Ethilwald ble der i 12 år, helt frem til hans død. Mange oppsøkte ham for å få del i hans åndelige veiledning, og bli bedt for. Tre munker fra Lindisfarne var blant dem. De fikk hans velsignelse, men på vei hjem ble de overrasket av en forferdelig storm. De kjempet mot vinden og bølgene for en lang stund, da de så seg tilbake for å se om det var en mulighet til å vende tilbake til Farne.

Da så de Ethilward som hadde kommet ut av munkecellen sin for å se hvordan de klarte seg i stormen. Når Ethilward oppdaget dem i den opprørte sjøen, falt han ned på kne og ropte ut i stor nød om at Jesus måtte gi dem sin trygghet og redde dem. Når han var ferdig med å be, roet sjøen seg fullstendig, og de tre munkene kunne fortsette seilasen til var kommet seg trygt i land. Med det samme de hadde dratt båten i land, blåste det opp på nytt og stormen raste videre hele dagen. De takket Gud for at Han hadde hørt Ethilwalds bønner.

Når Ethilward døde, flyttet en annen munk inn i munkecellen: Munken Feldgild.

Og slik fortsatte bønnearbeidet på Indre Farne.

Stridbar abbed og biskop

Hellige Wilfrid (633-709), som vi feirer i dag, var en adelsmann, født i Northumbria. 14 år gammel kom han til Lindisfarne, hvor han gikk på skole for lærte å lese, skrive, latin og viktigst av at: grunnsannhetene i den kristne troen. Aidan, kalt Northumbrias apostel, og grunnleggeren av klosteret på denne hellige øya, levde fremdeles da Wilfrid kom til Lindisfarne. Han levde ytterligere to år.

Fra Lindisfarne dro Wilfrid til Rom og ble helt betatt av byens skjønnhet. Han kom tilbake til Northumbria rundt år 660. Han ble abbed for klosteret i Ripon, som nettopp var grunnlagt. Ved den ulykksalige synoden i Whitby (år 664) hvor motsetningene som da hersket mellom romerske og keltiske skikker ble 'løst' ved å tvangsinnføre romerske regler, som foreksempel dateringen av påsken, støttet Wilfrid dette. Innflytelsen han hadde fått i Rom styrket ham i hans overbevisning. De som hadde gitt ham undervisning og støttet ham mens han oppholdt seg på Lindisfarne følte seg sveket, og var veldig skuffet.

I denne perioden opptrådte Wilfrid svært uforsonlig. Han talte om keltiske kristnes uvitenhet, han talte nedsettende om Columba, den store galliske misjonæren, en av de såkalte 12 irske apostlene. Ja, han rakket ned på hele den keltiske tradisjonen.

Et resultat av dette var at misjonærene fra Iona trakk seg tilbake fra England, og tok mange engelske misjonærer med seg. Mye av det Aidan og Oswald hadde bygget opp ble nå revet ned, og mange ledende skikkelser i det kirkelige liv i Northumbria kom nå i opposisjon til Wilfrid.

Døpte store mengder mennesker
Ved flere anledninger ble Wilfrid avsatt som biskop, han ble sendt i eksil og fengslet. Ved flere av disse tilfellene skyldes det at han rotet det til for seg selv. Det er på langt nær noen fullkommen mann vi feirer minnet om i dag! En gang led han skibbrudd i Frisia, som nå er den nordlige delen av Nederland. Her vant han lokalbefolkningens kjærlighet ved å vise dem sine kunnskaper i fiske, noe han hadde lært på Lindisfarne. Mange kom til tro, og han døpte et stort antall mennesker.

Wilfrid døde i år 709. Noen mener det var i 710.

Tid brukt på ens indre liv er aldri bortkastet tid

Flere kirker feirer i dag minnedagen til hellige Edbert, en munk fra Lindisfarne, som etterfulgte Hl.Cuthbert som biskop for dette bispedømmet i år 687. Han var biskop i syv år, og var kjent for sin generøsitet overfor de fattige.

Men Edbert er også kjent for noe annet. Han satte av 40 dager hvert år i den tiden han var biskop, for å trekke seg tilbake i bønn, og levde da som eneboer.

Her har vi noe å lære. Alle burde sette av tid i kalenderen hvert år til å reise på retreat. Enten det nå er til et av de mange gode retreatstedene vi har her i Norge, eller utenlands, eller man bruker en hytte eller campingvogn. Hovedsaken er å bruke tid alene med Gud. Tid brukt på vårt åndelige liv er aldri bortkastet tid!

Gjør som hellige Edbert! Sett av tid i kalenderen. Det burde være like naturlig å gjøre det som å planlegge ferie.