Johannes Gullmunn

I dag feirer vi minnet om en av de fremste kirkefedrene, patriarken av Konstantinopel, som med rette fikk kjælenavnet 'Gullmunnen', Johannes Chrysostomos (345-407).

Han var født i Antiokia i Syria i 345, og det var meningen at han skulle bli advokat. Gud ville det annerledes. Heldigvis. Etter å ha blitt døpt 23 år gammel bryter Johannes over tvert og forlater en lysende karriere som advokat, til en tjeneste for Herren Jesus som skulle vare livet ut og velsigne Hans kirke på jord.

Han er bare 18 år da han får smaken på det monastiske og djupere livet med Gud. På midten av 370-tallet klatrer 18 åringen opp i fjellene rundt den syriske byen Antiokia. Her i fjellene møter han eremiter, og fra dem får han sin første undervisning i sant åndelig liv. Det skulle gå to år før han vender tilbake til Antiokia. Da vigsles han til diakon og får samtidig ansvaret for å preke i byens hovedkirke. Dette er innledningen på en forkynnergjerning som skulle vare ved i 12 år, og som gir Johannes tilnavnet 'Gullmunnen'. Denne tjenesten avbrytes når han ganske så motvillig utnevnes til patriark av Konstantinopel. Det skjer i 397.

I en nye rollen som patriark gir han seg i kast med å ta et kraftig og tydelig oppgjør med datidens korrupsjon - både i Kirke og det keiserlige hoff. Verdenshovedstaden fikk i Johannes Chrysostomos en brysom prest. Og gikk som det måtte gå når man reiser seg mot makten. Misnøyen med den nye patriarken blir så stor at det vokser til rent hat.

Påskenatt i år 404, mens Johannes Chrysostomos forretter dåp i et av badehusene i Konstantinopel avbrytes gudstjenesten av soldater som stormer inn. De som er kommet sammen for å overvære dåpshøytideligheten blir arrestert, og dåpsvannet farges av blod.

9. juni samme år, som er fem dager etter pinse dette året, blir patriarken forvist fra Konstantinopel. Han sendes først til Armenia, men når myndighetene oppdager at store folkemengder søker ham opp der, så fordrives han enda lenger unna, til ødemarkene øst for Svartehavet.

Reisen var tøff. I iskaldt regn og kulde gikk Johannes på beina den lange veien, bevoktet av soldater til hest. Han er utmattet, vandringen tar hans siste krefter. 14. september dør han.