Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellge Silouan, del 1

I går feiret vi minnet om staretsen Silouan (bildet). I dag kan bloggen Monastisk by på en aldri så liten godbit: Et foredrag av biskop Kallistos Ware, som han holdt på en konferanse i Bose-klosteret i Italia i 1998 i anledning 60 års dagen for Hl.Silouan's død. Jeg har forsøkt å oversette det til norsk. Siden det er såpass langt har jeg delt det opp i mindre lesestykker:

Tradisjon og personlig erfaring
I Paris, på slutten av 1940 årene, da arkimandrit Sofrony var vendt tilbake til Athos, viste han den russiske teologen Vladimir Lossky noen manuskripter skrevet av sin læremester, Hl. Silouan. Fader Sofrony hadde utvilsomt det håp at Lossey ville hjelpe ham med å få staretsens skrifter utgitt, og at Lossey selv ville bidra med en introduksjon eller kommentar. Men fader Sofrony ble skuffet. Lossey returnerte manuskriptene med følgende kommentar: 'Jeg kan ikke se noe dogmatisk syn i dette her'. Lossey betvilte verken staretsens inderlighet eller personlige hellighet; men han kunne ikke finne i Hl. Silouans skrifter noen orginalitet eller noe nytt og markant teologisk synspunkt. Fader Sofrony måtte derfor gi avkall på Losskys hjelp og fortsette arbeidet på egen hånd.

Ved første øyekast forekommer Losskys avgjørelse svært overraskende. Ikke minst når en tenker på den enorme innflytelse, Hl.Silouans skrifter har fått når det første gangen utkom i 1952, og på, hvordan Silouan har talt direkte og skjellsettende til hjertet hos menn og kvinner i den siste halvdelen av det 20 århundre; på hvilken bemerkelsesverdige måte han har markert seg som en hellig i vår tid, en helgen uten grenser!

Men fra en annen synsvinkel er Losseys oppfatning forståelig: Mange av Hl. Silouans avgjørende, intuitive innsikter er blitt utviklet metodisk av hans disippel, fader Sofrony, for selv var staretsen på ingen måte en systematisk tenker. Han hadde ingen ambisjoner om å være 'original' i betydningen av å kunne si noe nytt eller overraskende. Han utgav seg ikke for å kunne tilby et eget 'dogmatisk syn'. Han prøvde rett og slett å vitne sannferdig om den levende bønnetradisjonen, som hadde formet ham selv i de 46 år, han levde på det hellige fjellet.

(fortsettes)

En lærer i mystikk og tro

I dag minnes vi en av det 20 århundres mest anerkjente og innflytelsesrike ortodokse teologer, Vladimir Lossky (bildet). Her i Norge er han kanskje mest kjent for sin banebrytende bok: Østkirkens mystiske teologi. Han hører med til intelligensiaen blant eksilrusserne etter revolusjonen. Lossky er kanskje mest kjent for sin vektlegging av 'theosis', som hovedprinsippet i ortodoks teologi. Forenklet handler dette om Guds nådes forvandlende effekt i et menneskes liv.

Vladimir Nikolaievitsj Lossky, som var hans fulle navn, var født i 1903 i Gottingen i Tyskland. Hans far, Nikolaj Lossky, var professor i filosofi i St. Petersburg. Lossky levde sammen med sin familie i Petrograd, som St.Petersburg het fra 1914-1924 da byen fikk navnet Leningrad. Hans far og resten av familien ble sendt i eksil i 1922. Selv studerte han ved kunst-akademiet ved Universitetet i Petrograd, og fortsatte sine studier i Praha og ble så uteksaminert ved Sorbonne i Paris med spesialfelt i Middelaldersk filosofi. Etter et opphold i Praha, flyttet han til Paris hvor han forble til sin død i 1958. Her arbeidet han som den første dekanus ved St.Dionysus Institute hvor han underviste i dogmatisk teologi.

For professor Lossky var kristen mystikk og dogmatisk teologi en og samme ting. I følge Lossky er mystikken Ortodoks dogma par excellence. Det kristne livet med bønn og tilbedelse er selve fundamentet for dogmatisk teologi, og Kirkens dogmer hjelper den kristne i helliggjørelsen. Uten dogmene vil fremtidens generasjoner miste sin spesifike ortodoksi - i betydningen rette tanker - og sin ortopraksis - sin pratiske anvendelsen av den rette læren.