Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellge Silouan, del 1

I går feiret vi minnet om staretsen Silouan (bildet). I dag kan bloggen Monastisk by på en aldri så liten godbit: Et foredrag av biskop Kallistos Ware, som han holdt på en konferanse i Bose-klosteret i Italia i 1998 i anledning 60 års dagen for Hl.Silouan's død. Jeg har forsøkt å oversette det til norsk. Siden det er såpass langt har jeg delt det opp i mindre lesestykker:

Tradisjon og personlig erfaring
I Paris, på slutten av 1940 årene, da arkimandrit Sofrony var vendt tilbake til Athos, viste han den russiske teologen Vladimir Lossky noen manuskripter skrevet av sin læremester, Hl. Silouan. Fader Sofrony hadde utvilsomt det håp at Lossey ville hjelpe ham med å få staretsens skrifter utgitt, og at Lossey selv ville bidra med en introduksjon eller kommentar. Men fader Sofrony ble skuffet. Lossey returnerte manuskriptene med følgende kommentar: 'Jeg kan ikke se noe dogmatisk syn i dette her'. Lossey betvilte verken staretsens inderlighet eller personlige hellighet; men han kunne ikke finne i Hl. Silouans skrifter noen orginalitet eller noe nytt og markant teologisk synspunkt. Fader Sofrony måtte derfor gi avkall på Losskys hjelp og fortsette arbeidet på egen hånd.

Ved første øyekast forekommer Losskys avgjørelse svært overraskende. Ikke minst når en tenker på den enorme innflytelse, Hl.Silouans skrifter har fått når det første gangen utkom i 1952, og på, hvordan Silouan har talt direkte og skjellsettende til hjertet hos menn og kvinner i den siste halvdelen av det 20 århundre; på hvilken bemerkelsesverdige måte han har markert seg som en hellig i vår tid, en helgen uten grenser!

Men fra en annen synsvinkel er Losseys oppfatning forståelig: Mange av Hl. Silouans avgjørende, intuitive innsikter er blitt utviklet metodisk av hans disippel, fader Sofrony, for selv var staretsen på ingen måte en systematisk tenker. Han hadde ingen ambisjoner om å være 'original' i betydningen av å kunne si noe nytt eller overraskende. Han utgav seg ikke for å kunne tilby et eget 'dogmatisk syn'. Han prøvde rett og slett å vitne sannferdig om den levende bønnetradisjonen, som hadde formet ham selv i de 46 år, han levde på det hellige fjellet.

(fortsettes)

Fader Silouan - en trygg åndelig veileder i en utrygg tid

Lørdag kan vi feire en av vår samtids lysende åndelige skikkelser, fader Silouan (bildet). Om denne fader Silouan, har prioren (forstanderen) for det økumeniske klosteret Bose i Italia, Enzo Bianchi, skrevet følgende: "En hellig uten grenser". Og det er sant: Fader Silouan leses i dag av såvel protestanter, romersk-katolske, som ortodokse. Dette ikke minst takket være fader Sofrony som skrev en kort biografi og samlet det fader Silouan hadde skrevet og utgav det i en bok, som også er oversatt til svensk. Denne universelle siden av fader Silouan er også blitt fremmet av patriarkatetet i Konstantinopel som helligkåret ham 26. november 1987, ikke alene som hellig i Den ortodokse kirke, men for alle kristne. Som et eksempel på dette kan nevnes at den økumeniske kommuniteten i Bose arrangerte i 1998 et internasjonalt seminar om fader Silouan. Dette inngikk i en serie med navn som Sergej af Radonesj, Nil Sorskij og Hl. Serafim av Sarov. Fader Silouan inngår dermed i rekken av store, russiske hellige. Til å forelese under seminaret medvirket en rekke fremtredende, ortodokse teologer: Metropolit Johannes (Zizioulas), biskop Kallistos (Ware), Olivier Clement og Antoine-Emile Tachiaos.

Det hele er ganske så underlig!

For han som skulle bli fader Silouan, var en fattig russisk bonde, og som sådan levde han fram til vernepliktsalderen. Simeon Ivanovitj Antonov, som var hans borgerlige navn, var født i Tombov len, i Lebedinsk distriktet, i byen Shovsk i Russland. I 1892 kom han til munkeøya Athos, hvor han i 1896 avla sitt første klosterløfte. Hans arbeidsoppgave var å arbeide ved kjernen i klosteret i Gamle Rossikon og i klosterforvaltningen. Han døde 24 september i 1938.

Hva var det som gjorde at fader Silouan skulle komme til å bety så mmye for så mange menneskers åndelige liv? For nok en gang å sitere Enzo Bianchi, som "en hellig, som er forbløffenende moderne", "en mystiker, som tilhører den evige og universelle Kirke"? Hva er det med ham, som berører mennesker så djupt og gjør ham til en av vår tids store åndelige skikkelser, en veileder i vår søken etter Gud, en ledsager i troen, en støtte i lidelsen?

Jeg tror det handler om tre ting:

1. Hans bakgrunn

Fader Silouan var et enkelt menneske. Som allerede nevnt kom han fra en russisk bondefamilie. Han var ikke lærd, og i klostreret arbeidet han med praktiske gjøremål, som klosterforvalter. Det er lettere for oss å sammenligne oss med slike, enn intellektuelle hvis kunnskaper langt overstiger normalen.

2. Hans djupe erfaring av Gud

Det andre som fascinerer oss er hans djupe Guds-erfaring. Vel var hans ytre liv ganske så ordinært, mens hans indre liv var ekstraordninært. Det var fra begynnelsen av preget av en dynamikk, som i følge ham selv var kjernen i all åndelig vekst og bevegelse.

Gjennem anger, stadig omvendelse, bønn og faste, overholdelse af Kristi bud; og ved å lære hva ydmykhet er; "Kristus-lignende" ydmykhet gitt oss som en Helligåndens gave og den personlige tilegnelsen av denne.

"Dén, som kjenner Helligånden og har lært ydmykhet av Ham, han er blitt sin Herre lik, Jesus Kristus, Guds Sønn", skriver Hl. Silouan. Og han skriver videre: "Hvis bare verden forstod, hvilken kraft, som er i Kristi ord, ‘lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet’."

3. Hans enkle og sanne vitnesbyrd

Fader Silouan vakte oppsikt også blant felles munker på Athos. De undret seg over at så mange lærde oppsøkte ham. "Han leser jo ikke bøker," sa de. Til dette svarte fader Methodios: "Han leser ikke noe, men gjør alt, mens andre leser mye, men gjør ingen ting." Som biskop Kallistos Ware understreker, forsøkte ikke fader Silouan å være "original" ved å tenke ut en ny og spesiell teologisk visjon; "han prøvde rett og slett å være et trofast vitne om den levende bønnetradisjonen, som formet ham gjennem de 46 årene, han oppholdt seg på Athos."

I denne tradisjonen hører Jesusbønnen hjemme.

Her finner du også en artikkel om fader Silouan:

http://ekumeniskakommuniteten.se/synaxarium/

Den er publisert 24.september 2011.

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.