Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 4

Her er fjerde del av foredraget til biskop Kallistos Ware om Hl.Silouan av Athos (bildet):

Det finnes en spesiell måte å nærme oss Frelserens person på: Kristus må elskes og etterfølges i sin kenose; i Hans avståelse fra seg selv og i sin ydmykelse. Her finner vi kanskje årsaken til, at V. Lossky ikke kunne se verdien i Hl. Siluans skrifter. I sin egen undervisning gir V. Lossky svært liten plass til erfaringen av å være forlatt av Gud, av ringhet og av nedfarten til helvete sammen med Kristus.

'Vi må heve oss over disse tilstandene', skriver Lossky, 'en fare som vi utsettes for under vandringen er tørrheten; men den er en tilfeldig overgang, den må ikke bli en permanent holdning'. (The Mysti­cal The­o­logy of the Eastern Church, Lon­don 1957). Når Silouan imidertid sa: 'Tenk uopphørlig på helvete, og fortvil ikke', så talte han så visst ikke om en 'tilfeldig overgang'. Lossky overdriver forskjellen mellom Vest og Øst, når han i samme avsnitt skriver: 'Den ene (Vesten) viser sin troskap mot Kristus i ensomheten og forlattheten i Getsemane, den andre (Østen) oppnår visshet om foreningen med Gud i lyset av Kristi forklarelse'. Disse avsnittene er de svakeste i Lossky's bok, som ut over det er et uforlignelig verk. Der, hvor Lossky tenker i 'enten/eller', der understreker Silouan og fader Sofrony nettopp det komplementære forholdet mellom Taborfjellet og Getsemane.

Når det gjelder dette tema, har Hl.Silouan utvilsomt mange forgjengere i den russiske tradisjon. Men det er lite sannsynlig, at staretsen kjente til deres verker. Hl. Silouan utledet sin kenose (å utømme seg, fornedrelse) direkte fra Evangeliet og fra sin egen erfaring med et liv i bønn. Faktisk er ikke bare hans skrifter, men hele hans liv preget av kenose. Han ble aldri presteviet, og selv om han hadde med klosterets økonomi, ble han aldri satt til å ivareta noen av fellesskapets høyere funksjoner.

'Mens han levde, forble han ukjent', skriver fader Sofrony. 'Det er underlig ... at hans liv, som var helt usedvanlig, så å si forble ukjent for de fleste mennesker, og først etter hans død ble klar over hans hellighet.' Hans liv var 'ubegripelig på grunn av dets enkelheẗ́.

(fortsettes)

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 3

Her følger tredje del av foredraget til biskop Kallistos Ware om den hellige Silouan av Athos:

På samme måte som alle troende som gjenlever tradisjonen som personlig erfaring, valgte Hl.Silouan visse teamer fra alt det, han hadde mottatt. Det er tre temaer som er særlig fremtredende i hans skrifter:

1) Bønnen for hele verden, som er knyttet til en intens bevissthet om, at vi mennesker er i 'Adam'. Det er den tanke, Hl. Silouan har konsentrert i setningen: 'Vår bror er vårt liv'.

2) Kjærligheten til fiender. Uten denne formen for kjærlighet, understreket Hl.Silouan, er det ingen nåde. 'Guds nåde er ikke i det menneske, som ikke elsker sine fiender'. Starets Silouan ga denne tanken en sentral og mer avgjørende posisjon, enn noen annen i den patristiske tradisjonen.

3) Kristuslignende ydmykhet; er et uttrykk som kommer igjen og igjen i hans skrifter. Dette innebærer Kristi nedstigning i helvete: 'Tenk uopphørlig på helvete, og fortvil ikke'.

Det er det tredje tema jeg vil konsentrere meg om.

(fortsettes)

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellige Silouan, del 2

Jeg fortsetter her med oversettelsen av foredraget til biskop Kallistos Ware om den hellige Silouan av Athos:

Hellige Silouan var i høyeste grad original, hvis man med denne betegnelse forstår en person, som relaterer seg til det opprinnelige, til de første og autentiske kilder. Han bestrebet seg rett og slett på å vitne om den Tradisjon, som han hadde mottatt, og derfor gjenopplevde denne Tradisjonen som personlig erfaring. I sine skrifter gjentok han ikke bare mekanisk, hva andre hadde lært ham, men han gjorde deres lære til sin egen.

En av de røde trådene i hans tenkning er, at han legger vekt på nødvendigheten av direkte erfaring:

'De hellige taler om dèt, de faktisk har sett, og om dèt de vet, skriver han; og dette gjelder sannelig også alt, hva han selv har skrevet (selv om han aldri har rost seg av å være hellig). Det er en side av den hellige Silouans karakter, som hans venn, fader Methodios, har notert seg. Det var en annen munk fra Panteleimon-klosteret, som i forbindelse med en samtale med fader Methodios uttrykte sin undring, over å se, hvordan kultiverte besøkende anstrengte seg for å kunne møtes med starets Silouan:

'Jeg spør meg selv om hvorfor de går til ham. Jeg har inntrykk av at han ikke leser noe'.

Til dette svarer fader Methodios:

'Han leser ikke noe, men gjør alt. Det er andre som leser mye, som ikke gjør noe'.

(fortsettes)

Kristen ydmykhet og kenose i følge den hellge Silouan, del 1

I går feiret vi minnet om staretsen Silouan (bildet). I dag kan bloggen Monastisk by på en aldri så liten godbit: Et foredrag av biskop Kallistos Ware, som han holdt på en konferanse i Bose-klosteret i Italia i 1998 i anledning 60 års dagen for Hl.Silouan's død. Jeg har forsøkt å oversette det til norsk. Siden det er såpass langt har jeg delt det opp i mindre lesestykker:

Tradisjon og personlig erfaring
I Paris, på slutten av 1940 årene, da arkimandrit Sofrony var vendt tilbake til Athos, viste han den russiske teologen Vladimir Lossky noen manuskripter skrevet av sin læremester, Hl. Silouan. Fader Sofrony hadde utvilsomt det håp at Lossey ville hjelpe ham med å få staretsens skrifter utgitt, og at Lossey selv ville bidra med en introduksjon eller kommentar. Men fader Sofrony ble skuffet. Lossey returnerte manuskriptene med følgende kommentar: 'Jeg kan ikke se noe dogmatisk syn i dette her'. Lossey betvilte verken staretsens inderlighet eller personlige hellighet; men han kunne ikke finne i Hl. Silouans skrifter noen orginalitet eller noe nytt og markant teologisk synspunkt. Fader Sofrony måtte derfor gi avkall på Losskys hjelp og fortsette arbeidet på egen hånd.

Ved første øyekast forekommer Losskys avgjørelse svært overraskende. Ikke minst når en tenker på den enorme innflytelse, Hl.Silouans skrifter har fått når det første gangen utkom i 1952, og på, hvordan Silouan har talt direkte og skjellsettende til hjertet hos menn og kvinner i den siste halvdelen av det 20 århundre; på hvilken bemerkelsesverdige måte han har markert seg som en hellig i vår tid, en helgen uten grenser!

Men fra en annen synsvinkel er Losseys oppfatning forståelig: Mange av Hl. Silouans avgjørende, intuitive innsikter er blitt utviklet metodisk av hans disippel, fader Sofrony, for selv var staretsen på ingen måte en systematisk tenker. Han hadde ingen ambisjoner om å være 'original' i betydningen av å kunne si noe nytt eller overraskende. Han utgav seg ikke for å kunne tilby et eget 'dogmatisk syn'. Han prøvde rett og slett å vitne sannferdig om den levende bønnetradisjonen, som hadde formet ham selv i de 46 år, han levde på det hellige fjellet.

(fortsettes)

Når den åndelige veilederen blir lik Kristus

På Athos bodde det en åndelig veileder som Thomas Merton i sin tid kalte "1900-tallets mest autentiske munk". Han var opprinnelig en russisk bonde. Etter avsluttet militærtjeneste høsten 1892, begav han seg til Athos, der han ble en del av det russiske Hl. Panteleimon-klosteret. Han hadde bare "to vintres byskole" bak seg. Men lange år av utrettelig, indre kamp gav ham en personlig erfaring av det kristne livet, identisk med mange av de hellige fedrenes - "kristendommen er ikke en lære, men liv."

Fader Sofrony skrev en bok om Starets Silouan. Fra denne biografien har jeg hentet følgende:

"Under Den store fasten, ved en kveldsgudstjeneste i Rossikon, lot Herren en viss munk se prestmunken Abraham forkledd som Kristus. Den verdige skriftefaderen stod iført sin prestestola og hørte på et skriftemål. Når munken nærmet seg så han at den gråhårede skriftefaderens ansikt var som ung gutts, og hele hans skikkelse var omsluttet av et lys, som Kristus. Da forsto denne munken at en skriftefar utfører sin tjeneste i Den Hellige Ånd, og at den angerfulle får tilgivelse for sine synder gjennom Den Hellige Ånd.

Om mennesker kunne se den herlighet som en prest som forretter liturgien omgis med, skulle de falle til jorden ved dette syn. Og om presten kunne se seg selv, kunne se det himmelske lys som han omgis av når han forretter, skulle han begynne å leve i streng askese slik at han på ingen måte skulle synde mot Den Hellige Ånds nåde som bor i ham.

Når jeg skriver disse linjer gleder min ånd seg over at våre hyrder er lik Herren Jesus Kristus. Men også vi, Hans hjord, er lik Herren selv om den nåde vi har fått ikke er like stor. Dette er en hemmelighet for menneskene, men Johannes Teologen sa uttrykkelig: 'Vi skal bli Ham lik,' og ikke bare etter døden, men allerede her og nå, for Herren har i sin barmhjertighet Den Hellige Ånd til jorden, og Den Hellige Ånd bor i vår Kirke. Han bor i alle dydige hyrder, Han bor i de troendes hjerter. Den Hellige Ånd lar sjelen få kjempe den gode kampen; Han gir oss kraft til å holde Herrens befalninger. Han leder oss fram til hele sannheten. Han har gjort menneskene så skjønne at de er blitt lik Herren."

Ikonet viser en bedende starets Silouan i sin klostercelle på Athos.