Hl.Xenia - kvinnen med den profetiske gaven

I dag feirer vi minnet om en av Russlands mest elskede hellige, Hl.Xenia av St.Petersburg (1720-1803). Hun levde ut Bergprekenens ord blant de fattigste av de fattige, og hadde en forunderlig profetisk gave.

Hl. Xenia var det russerne kaller 'en hellig dåre for Kristus'. Xenia, som var gift med en mann som hadde en høy stilling i den keiserlige armèen, blir enke i svært ung alder. Mannen drikker seg ihjel. Han blir bare 26 år gammel. Alt faller sammen for den unge kvinnen. Hun er barnløs, og den mann hun elsket så høyt, er plutselig tatt fra henne. Velstanden hun lever i føles med ett helt meningsløs ut. En djup lengsel, skapt av Den Hellige Ånd, fører til at hun vil velge den glede som Kristus alene kan gi, fremfor denne verdens gleder. Til sine venners store overraskelse begynner hun å gi bort sine penger og eiendeler til de fattige. Huset hun og mannen har bodd i gir hun bort til en venn av familien. Hennes aller nærmeste mente at Xenia var i ferd med å miste forstanden i sorgen etter sin manns død. De vil ha henne undersøkt hos lege. Hun gir etter for dette og resultatet av denne underøkelsen er at ingenting er galt med henne.

I hele åtte år forsvinner hun så helt fra det offentlige liv. Hun reiser bort fra St.Petersburg. Ingen vet hvor hun befinner seg, men trolig har hun tilbrakt disse åtte årene i en form for en kommunitet sammen med andre kvinner som har valgt å leve et asketisk liv.

Det er nå hun blir 'en dåre for Kristus', et begrep i russisk tradisjon. Hun kommer tilbake til St.Petersburg, kler seg i sin døde manns uniform, og lever et liv blant folk på skyggesiden. Hun hjelper de fattigste av de fattige, og er selv en av dem.

Folk ler av henne. Spotter og håner den underlige kvinnen i en militæruniform. Men hun svarer ikke tilbake. Hun ber for dem: 'Far, forlat dem, for de vet ikke hva de gjør'.

En profetisk tjeneste vokser frem. Hun kom med kunnskapsord til mennesker hun møtte, og forutså flere hendelser, blant annet keiserinnens død. I Xenia begynte nå folk å se en person som levde ut evangeliet til det ytterste. Evangeliet ble på sett og vis kroppsliggjort i henne.

Slik levde hun sitt liv. Helt til Kristus hentet henne hjem til seg.

Kyndelsmesse

Så er jula unnagjort for i år! Det sies nemlig at jula ikke er ferdig før vi har feiet Kyndelsmesse. Den feires 40 dager etter jul, og da havner vi på 2.januar.  Dagen feires til minne om Jesu frembærelse i Tempelet.

Nå har jeg ikke Tekstbok for Den norske kirke foran meg, når dette skrives, men jeg har hørt rykter om at denne festdagen i Kirkeåret har gjort 'come back' etter å ha vært borte i et par århundrer. Men jeg klarer ikke å finne at det er tilfelle når jeg ser på Kirkeårets tekster slik den er gjengitt i min Bibel. I dag er det 5.søndag i åpenbaringstiden, og ingen av de oppsatte tekstene gjenspeiler dette, verken denne dagen eller tekstene for den 4. eller 6.søndagen i åpenbaringstiden - men kanskje jeg tar feil? Kom gjerne med innspill om dette i kommentarfeltet eller i epost.

Det er jo trist at vi ikke markerer dagen, slik den ble markert allerede i tidlig kristen historie. Siden vi ikke feierer gudstjenester i Kristi himmelfartskapellet på søndager av hensyn til gudstjenestefeiringen i de andre kirkene - vi er jo et økumenisk bønnekapell - markerer vi dagen her hjemme i vårt eget hus. Vi feirer den sammen med den økuneniske kommuniteten i Bjärka Säby og våre venner i Northumbra Community.

Dagen i dag har gjennom hele kirkens historie vært preget av lysprosesjoner og lysvelsignelse. Lys som skulle brukes i gudstjenesteliturgien det kommende året, ble båret frem og velsignet i gudstjenesten.

En tradisjon med røtter tilbake til Jerusalem handler om menigheten på Kyndelsmesse kom sammen utenfor kirken og gikk så inn i en prosesjon med utente lys. Inne i kirken ble så lysene velsignet og deretter tent.

Dette handler ikke om å skape en vakker stemning - som om det også er det - dette handler om at lyset er en del av liturgien. Hver gang vi tenner lys mens vi ber og feirer gudstjeneste proklamerer vi at Kristus er verdens lys - Han og ingen annen!

Den historiske bakrunnen for dagen har sin bakgrunn i det gammeltestamentlige påbudet om at alt hankjønn som åpner morslivet, skal være helliget Herren. Når et barn var født, skulle moren oppsøke templet i Jerusalem 40 dager etter fødselen. Da skulle man ofre et lam. Hadde man ikke mulighet til det, og det hadde ikke alle, kunne man ofre to turtelduer eller dueunger. Det var de fattiges offer.

Fra Lukas evangeliet ser vi at Maria og Josef ikke hørte med blant de velstående i samfunnet. Legenden om at Marias foreldre var velstående, harmonerer dårlig med virkeligheten. Hadde det vært tilfelle hadde de nok sørget for et lam, men i Luk 2,24 leser vi at offeret de brakte var de fattiges offer.

Brigid av Kildare

I dag feirer vi minnet om Hl.Brigid, sammen med våre venner i Nortumbria Community og med den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby.

Her er en artikkel jeg skrev om denne i 2012:

Som kjent ble Irland kristnet gjennom klostre og asketer. I dag feirer vi minnet om Hl.Brigid av Kildare (450-523), som ved siden av Hl. Patrick er Irlands mest kjente misjonærer og hellige.

I det skotske høylandet var hun kjent som 'Mary of the Gaels', og i London er det en berømt kirke som er oppkalt etter henne, St.Bride. Hun var datter av en hedensk aristokrat, Dubthach (noen ganger skrevet Dubhthach) fra Leinster og en kristen slave ved navn Broicsech (eller Brocseach).

Allerede som barn hadde Brigid en spesiell kjærlighet om omsorg for de fattige. En gang gav hun bort hele sin mors beholdning av smør, og ved en annen anledning var hun i følge med sin far, og måtte passe på hesten og vognen. En fattig mann kom og ba om en almisse. Brigid ble fylt med medlidenhet og begynte å lete etter noe hun kunne gi mannen. Da hun i sin fortvilelse ikke fant noe, grep hun farens dyrt utsmykkede sverd og gav det til mannen. Da faren kom tilbake og oppdaget det som hadde skjedd, ble han sint. Da svarte Brigid:

'Om jeg eide all din rikdom så ville jeg gi den til de fattige, for å gi til de fattige er å gi til universets Herre!'

Ved et annet tilfelle var Brigid gjest i et hus, da noen spedalske kom for å tigge om mat. Hun fant en liten gutt og spurte ham om nøkkelen til kjøkkenet. Han visste hvor den lå, og sammen fant de mat til de fattige spedalske tiggerne.

Det er de som mener at Hl. Patrick var den som førte Brigid til tro på Herren Jesus. Hun ble tydeligvis døpt tidlig i sin barndom.

Brigid ledet en gruppe kvinner som bestemte seg for å bli nonner. Hun spurte så biskop Mel om å velsigne dette initiativet. Brigid ba ydmykt om dette, og biskop Mel så hvordan Guds Ånd kom over henne og ba henne om å komme frem til ham. I det hun kom frem, sa han:

'Jeg har ingen makt til å bestemme dette. Gud har allerede ordinert Brigid'.

Dette ble så det første kloster for kvinner i Irland, og et av de første i Europa i det hele tatt. På grunn av sin store generøsitet mot de fattige slet nonnene selv med å få endene til å møtes.

Ryktet om Brigid spredte seg, og snart vokste det opp flere slike klostre på den grønne øya. En mann fra hennes hjembygd ba henne om å komme hjem, for å grunnlegge en kommunitet der. Her fikk hun en eiendom av folket, og fikk bygget en kirke i skyggen av et stort eiketre. Det er av denne eika hennes navn kommer: Cill Dara - kirken ved eiken.

Der døde hun også - 86 år gammel, i år 523.

Antoniosdagen i Kristi himmelfartskapellet

I kveld har vi feiret Antoniosdagen i Kristi himmelfartskapellet. Det er vi ikke alene om. Våre venner i den økumeniske kommuniteten i Bjärka Säby i Sverige har gjort det samme. Vi feirer den også sammen med våre koptiske venner.

Fra synaxariet vårt har vi lest om Antonios den store, eller 'ørkenens stjerne', som han også ble kalt. Jeg kjenner fremdeles den velduftende røkelsen sitter i klærne, og jeg minnes bønnene, lovsangen, lesningen av kommende søndagens bibeltekster og eukaristien med glede.

Gudstjenestene i Kristi himmelfartskapellet blir bare rikere og rikere, og jeg gleder meg allerede nå til neste tordag!

Vi som feirer eukaristien i Kristi himmelfartskapellet, føler slektskap med den hellige Antonios. For en tid tilbake fikk jeg kontakt med munkene i Hl.Antonios-klosteret, og de sendte et velsignelseskors i gave til meg, som jeg bruker hver gang vi er i bønnekapellet vårt. Det minner oss til stadighet om å be for våre hardt prøvede venner i Egypt. I kveld ble munkene i Hl.Antonios klosteret spesielt løftet fram for Gud.

Du kan lese mer om Antonios her:

http://www.monastisk.blogspot.no/2014/01/til-minne-om-rkenens-stjerne-hlantonios.html

Isak Syreren

En dag forsinket skrives disse linjene. Gårsdagen strakk ikke til for å skrive den.

Men vi feiret likevel dagen til minne om en av de av ørkenfedrene som har betydd mest for meg: Isak Syreren.

Han er - om ikke alltid daglig - blitt min følgesvenn. I en ny bok jeg skriver - 'Lyden av skjør stillhet' - som jeg håper skal komme ut i år, vil du møte ham i flere av kapitlene. Stadig finner jeg noe nytt i de skrifter han har etterlatt seg.

Vi må tilbake til 700-tallet. Til Ninive, til områdene av den persiske bukta hvor det nåværende Qatar ligger.

Her er hva jeg skrev om Isak Syreren i 2011:

"Isak er en mann det står respekt av. Han klarte ikke mer enn fem måneder med kirkelige stridigheter, før han trakk seg som biskop for den østsyriske kirken - den såkalt nestorianske - i Ninive, det som er dagens Mosul i det nordlige Irak. Nå la han ut på pilegrimsveien, og vandret hjemover både i bokstavelig og i åndelig betydning og slo seg til slutt ned i Khuzistan, et ørkenlignende område mellom utløpet av Tigris i Den persiske bukt og Zagrosfjellene langt ned i det sørvestre Iran. Selv kom han fra den andre siden av bukten, fra Qatar.

Isak Syreren var en økumen i en svært vidstrakt betydning. Hans morsmål var sannsynligvis arabisk, men han skrev på syrisk, de kristnes skriftspråk. Han beveget seg i et område der de østromerske, persiske og arabiske armeene dro fram. Han tilhørte den østlige kirken som på grunn av krigen ble tvunget til å bryte med hele Romerrikets kristenhet. Hans åndelige undervisning kjente ingen grenser. Det er interessant å merke seg at etter et par århundrer gjenfinnes hans tekster i de mest anti-nestorianske greske og koptiske kirkene.

Hans tekster oversettes til gresk på 900-tallet i Mar Sabas kloster utenfor Jerusalem og noe senere til arabisk i de egyptiske ørkenklostrene. Noen av disse tekstene blir med i Filokalia som skulle bli så sentral i den russiske åndeligheten. Andre tekster ble i arabisk oversettelse den viktigste åndelige føden ved siden av Bibelen for Matta al-Miskin, eller Matteus den fattige, den store fornyeren av den monastiske bevegelsen i Egypt.

Skulle du få lyst til å lese noen av disse tekstene finner du dem i boken: Isak Syriern. Landet där tankarna funnit ro. Silentium".

Helbredelser førte til gjennombrudd for evangeliet i Georgia

Georgia - med sine grenser til Russland i nord, Aserbajdsjan i sørøst, Armenia i sør og Svartehavet i vest - er blitt kalt 'alle helgeners mor'. I dag skal vi feire en av dem: Hl.Nino. Det er hun som får æren for å ha kristnet kaukasisk Iberia, det nåværende Georgia. Hun blir derfor av Den ortodokse kirke kalt 'apostellik' og 'Georgias opplyser'.

Det er noe usikkert hvor hun kom fra. I følge èn kilde kom hun fra gresk-talende romersk familie som var bosatt i Kolastra i Kappadokia, og kom til Georgia via Konstantinopel. Andre kilder hevder hun var fra Rom, Jerusalem eller Gaul, det moderne Frankrike.

I følge østlig ortodoks tradisjon var hun det eneste barnet av en berømt familie. Hennes far var den romerske generalen Zabulon og hennes mor Sosana. På farssiden var Nino i slekt med Hl.Georg, og på morssiden med Houbnal I, patriarken av Jerusalem.

Hl.Nino vokste opp hos en slektning, Sarah Betlehemlianka, som var nonne. Hun dro til Rom og det var her hun fikk visjonen om å reise til Georgia. I et syn så hun jomfru Maria vende seg til henne med et kors laget av en vinranke. Dette korset er senere blitt kjent som det georgiske korset. Det sees på ikonet av Hl.Nino.

Dette er hva Guds mor skal ha sagt til Hl.Nino:

'Reis til Iberia og del med folket der De gode nyhetene om Jesus Kristus, og du vil bli gjenstand for Guds velbehag, og jeg vil være som et skjold for deg mot alle synlige og usynlige fiender. Ved korsets styrke vil du i dette landet reise troens banner til min Elskede Sønn og Herre'.

Hl.Nino krysset grensen til Det iberiske kongedømmet via Armenia rundt år 320. Det første hun gjorde var å sette opp et kristent kors i den lille byen Akhalkalaki, og stedet ble brukt som en base for forkynnelsen av evangeliet. Hl.Nino nådde etter hvert hovedstaden, Mtskheta, hovedstaden i Iberia.

Helbredelser baner veien for evangeliet i Georgia:

Dronning Nana, led av en hard sykdom. Hun hadde et visst kjennskap til den kristne tro. Hl.Nino ba for dronningen, som ble frisk. Noen av dronningens nærmeste tjenere ble kristne, og dronningen selv bestemte seg for å følge Jesus. Hun ble døpt av Hl.Nino.

Kongen - Miran - likte ikke dette. Han ville skilles fra sin kone. En dag han var ute og red i skogen, mistet han med ett synet. Han ble redd, og bestemte seg for å rope på den Gud som Nino trodde på. Med det samme fikk han synet tilbake.

Dette var begynnelsen på kristningen av Georgia.

Hl.Nino døde i år 340. Hun er begravet i Bodbi hvor en kirke er bygget til hennes minne.

'Du skal være til for meg!'

Meg bekjent finnes det ikke noe bilde av henne. Hennes biografi er kort. Hun hørte med blant 'de stille i landet'.

Men det lille vi vet om Linnea Hofgren (1868-1921), forteller oss at denne bederen var en bemerkelsesverdig kvinne.

Hun fikk et livskall: bønn.

Ved et tilfelle spurte hun Gud: 'Herre, hva vil du at jeg skal gjøre? Vis meg din vilje'. Da er det at Gud svarer: 'Men vet du det ikke? Du er kalt til bønn. Bry deg ikke om å søke det som synes framover mennesker. Du skal være til for meg, leve for meg i indre bønn'.

Linnea Hofgren var en del av del av den økumeniske Flodberg-kretsen som oppsto i Gamla stan i Stockholm på begynnelsen av 1900-tallet. Her kom en liten gruppe sammen for å ta til seg næring fra de kristne mystikerne. Navnet fikk de etter navnet på lederen av gruppen, lyktetenneren Carl Flodberg. De øvrige medlemmene var skomakeren Hjalmar Ekström, tolleren Henrik Schager, Oscar Junge og Linnea Hofgren. Det fantes sikkert også andre, men det er disse vi har navnene på.

Linnea Hofgren ble nok misforstått av mange i sin samtid. De forstod rett og slett ikke hennes livskall. Hun skrev flere sanger, som fremdeles synges i Sverige. En av de mest kjente er: Hur ljuvligt att få vara en ton frå himmelen.

26. januar 1921 dør Linnea Hofgren. En av dem som bar hennes kiste var Carl August Flodberg. Når han løftet den kjentes den så lett. 'Da fòr en visshet gjennom meg', forteller han: 'Hun reiste langt inn'.