Nicolas Afanasiev: Kirken er på en og samme tid eukaristisk og karismatisk

Det skal noe til å unngå det monumentale verket til Nicolas Afanasiev (bildet): 'The Chruch and the Holy Spirit' om man vil gjøre et djupdykk i ekklesiologien. Så er da også Nicolas Afanasiev en av de mest prominente russiske teologene som emigrerte til vesten etter kommunistenes maktovertagelse i 1917.

I denne boken forankrer Afanasiev sin teologiske visjon i den tidlige kristenheten, Det nye testamente og de apostoliske fedre, særlig Ignatios av Antiokia. For ham er kirken på en og samme tid et eukaristisk og karismatisk fellesskap. Eukaristien - Herrens måltid - eller som vi ofte benevner det - nattverden, skaper kirken, fremholder Afanasiev, helt i tråd med de tidlige kirkefedrene.

Han ble født i Odessa 4.september 1883. Hans far var advokat, men døde tidlig, og Nicolas Afanasiev og hans søster vokste opp sammen med sin mor og mormor. Den unge gutten ble først interessert i medisin, og ville studere til lege, så ble det matematikk og politikk. Han opplevde den hvite armeens herjinger og ble ved kommunistenes maktovertagelse tvunget til å flykte fra sitt kjære hjemland.

I 1925 giftet han seg og tar en doktorgrad ved universitetet i Beograd før han begynner å undervise i Makedonia. Fem år senere, i 1930, finner vi han Paris. Da har han begynt som lærer i kirkerett og kirkehistorie ved det nystartede ortodokse akademiet St.Serge.

8.januar 1940 blir han så presteviet og får sitt prestekall blant russiske emigranter i det sørlige Frankrike, og senere i Tunis. Etter krigens slutt - i 1947 - vender han tilbake til Paris for å undervise.

Det er ikke bare eukaristien Afanasiev fremhevet som det som konstituerer kirken. Han holder også frem på en kraftfull måte alle døptes prestelige tjeneste. For Afanasiev finnes det bare en eneste konsekrerende handling i kirken: dåpen i vann og Ånd. Sammen med biskopen er alle døpte medceleranter når eukaristien feires, hevdet han.

En av hans disipler, den nå så kjente Aleksander Schmemann sa følgende om Nicolas Afanasiev:

'Hele hans teologiske gjerning ble båret av en indre ild, en fortærende kjærlighet til Kirken'.

På Herrens dag, søndag 4. desember 1966 sovnet han inn. Minnet om han feires i dag, 5. desember, i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Johannes av Damaskus - ikonenes forsvarer

Ikoner skaper fremdeles reaksjoner, ja, hos noen sterke reaksjoner. Det har de hellige bildene alltid gjort. Mange mener de er avgudsbilder.

I dag feires minnet om den hellige Johannes av Damaskus, ikonenes fremste forsvarer, på 700-tallet. Johannes av Damaskus forsvarte billedbruken i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem, ikke bare fra kirkerommet, men også fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte annerledes. Han påpekte og understreket at noe helt nytt inntraff i og med Inkarnasjonen: Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt.

Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn på bildene. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner, mente Johannes.

På denne måten kunne kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstand for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte blitt tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er jo ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en person som man holder av. Det er jo ikke bildet man gir sin kjærlighet, men personen som er avbildet.

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger hos kalifen av Damaskus. Johannes selv ble statssekretær i kalifens finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i statsadministrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabas-klosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabas-klosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken av Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den hellige gravs kirke. I ørkenklosteret forfattet han en rekke bøker. I bøkene: 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen' sammenfatter han Østkirkens teologi.

Den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: 'Johannes Damaskenos: Tre försvarstal mot dem som forkastar de helige bilderna' (Artos förlag).

Johannes av Damaskus døde 5. desember år 749 i Sabas-klosteret.

Broder Charles gav sitt liv for Jesus - og for muslimene

Jeg kjenner en djup takknemlighetsgjeld til Charles de Foucauld (1858-1916), eller Broder Charles av Jesus (bildet). Han er en av de som har betydd svært mye for min egen åndelige utvikling. Få har med sitt levde liv utfordret meg slik som broder Charles av Jesus til en hengiven og radikal Jesus-etterfølgelse.

Det startet med boken: 'Texter, Meditationer och Brev', som forlaget Artos ga ut i 1981. Den boken har vært en nær følgesvenn siden. Etter å ha lest den, har jeg stort sett lest alt jeg har klart å komme over av biografier og annet materiale som har fortalt historien om denne forunderlige mannen.

Broder Charles av Jesus hadde dette mottoet: 'Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans liv bar sterkt preg av dette 'imitatio': 'Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen'. 

Charles de Foucauld ble født i Strasbourg i 1858. Allerede som ung ble han foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte en turbulent periode i hæren, som ikke minst var preget av stor lettsindighet. Det er i denne perioden han begynner å fascineres av den arabiske verden. Han dras mot den. Det fører til at han reiser til Marokko mange ganger for å lære landets kultur og folk å kjenne.

Etter en dramatisk omvendelse er livet til Charles de Foucauld aldri det samme igjen. Han er fullstendig tapt for Jesus. Da er han 28 år gammel. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike der han etter hvert avlegger sine monastiske løfter. Men et 'vanlig' klosterliv passer ikke for Charles de Foucauld. Han vil etterligne Jesus med hele sitt liv. Med sin priors tillatelse forlater han klosteret. Han reiser til Israel, til Nasaret, for å dele kår med de fattigste av de fattige. Og for der å lære Jesu skjulte liv å kjenne. Jesus tilbrakte jo nærmere 30 år av sitt liv her. I hjemmet til en fattig snekker.

Her, i Nasaret, ble grunnlaget lagt for den spiritualiteten som skulle særprege Broder Charles av Jesus: et total etterfølgelse av Ham som hadde grepet hans hjerte så sterkt.

Etter perioden i Nasaret setter han kurs for Sahara, for sitt livs kall og oppdrag. Han slår seg ned langt inne i ørkenen. I 1901 prestevies han og samme år begynner han å leve sammen med tuategerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. I de årene han levde i Beni-Abbes og Tamanrasset satte han slaver fri og forkynte evangeliet. Han oversatte også evangeliene til det lokale språket og bygget vennskap med sine muslimske naboer.

Det var her - i Tamanrasset - at broder Charles av Jesus skulle lide martyrdøden, 1.desember 1916. Han ble drept av fiendtlige tuareger.

Etter sin død ble Jesu små brødre grunnlagt i 1933, og Jesu små søstre i 1939. For noen år siden fantes Jesu små søstre i Oslo, men er nå flyttet.

Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år

Jeg lar den blendende vakre salmen til salmedikteren Svein Ellingsen innlede det nye kirkeåret.

Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år, og våre sinn skal være vendt mot lyset som på jord er tent.

I mørket ved vår side står Han som steg inn i våre kår. Hvert adventslys skal minne om at Jesus, lysets Herre, kom.

Han kommer stadig til oss inn og lar oss se Guds milde sinn. Vårt ønske ved den tente krans er at vårt liv må være Hans.

Når verden og dens tid forgår, gryr evighetens kirkeår. O Herre, la oss finne vei til lys og evig liv hos Deg.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 3

Her er tredje og siste del av artikkelen om Dorothy Day:

I 1932 møtte Dorothy Day (bildet) Peter Maurin. Han var fransk emigrant og litt av en vagabond. Selv om han ikke hadde noen formell utdannelse, var en mann med et djupt intellekt og med sterke meninger. Han hadde en visjon om sosial rettferdighet og hadde Frans av Assisi som sin store inspirasjonskilde.

Men Peter Maurin hentet også inspirasjon fra kirkefedrene og fra pave Leo XIII som var svært opptatt av sosiale spørsmål. Det var Maurin som introduserte anarkisten Peter Kropotkin til Dorothy Day.

Dorothy Day ble ikke mindre radikal selv om hun ble katolikk, heller tvert om.

1.mai 1933 startet Dorothy Day sammen med Peter Mautin tidsskriftet 'Catholic Worker', og dermed fikk bevegelsen med samme navn også sin spede begynnelse. Tidsskriftet 'Catholic Worker' ble solgt for en cent pr. utgave, og har vært publisert siden. Målgruppen var de som led mest, særlig av følgene av Den store depresjonen. De som 'ikke så noe håp for framtiden'. Ingen annonser ble akseptert og ingen av de som arbeidet fikk lønn. Den største konkurrenten av kommunistavisen 'Daily Worker', men den avisen var ganske annerledes: den promoterte ateisme, fremmet klassehat og vold. Alt Dorothy Day var imot.

Etter hvert utviklet 'Catholic Worker' seg til å bli et talerør for pasifisme, og brøt dermed med den tradisjonelle 'rettferdig krig' retorikken i Den romersk-katolske kirke.

Tidlig på 1940-tallet ble Dorothy Day legkvinne blant benediktinerne. En kort tid forlot hun benediktinerne til fordel fordi hun vurderte å bli en del av Fraternity of Jesus Caritas, som hentet sin inspirasjon fra Broder Charles av Jesus. Men Day fant ikke hva hun lette etter i denne sammenhengen, og vendte tilbake til benediktinerne.

Til tross for dårlig helse dro Dorothy Day til India i 1971 hvor hun traff Moder Teresa. Hun besøkte også Sovjetunionen som en del av en fredsreise. Etter reisen skulle hun bli en varm støttespiller for Aleksander Solsjenitsyn.

Hun døde 29.november 1980.

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 2

Februarrevolusjonen i Russland i 1917 fascinerte Dorothy Day (bildet). Hun kunne godt like at den fattige arbeiderklassen fikk mer makt og innflytelse. Samme år, i november, blir hun arrestert etter å ha tatt del i en kampanje under navnet 'Silent Senteniels'. Dette var en gruppe kvinner som kjempet for kvinners stemmerett. Hun ble dømt til 30 dagers fengsel, og satt fri etter 15 dager. Da hadde hun sultestreiket i ti av dem.

Etter fengelsoppholdet tilbrakte hun flere måneder i Greenwich Village, hvor kun skulle bli kjent med forfatteren og dramatikeren Eugene O'Neill, som senere skulle få Nobelprisen i litteratur. Hun skulle senere karakterisere hans verk som 'en intensivering av en religiøs følelse som også var min'. Under oppholdet i Greenwich Village innledet hun en kjærlighetsaffære med Mike Gold, som skulle vare i flere år. Mike Gold var en radikal forfatter som senere skulle bli en prominent kommunist. Hun opprettholdt også vennskapet med prominente amerikanske kommunister som Louise Strong og Elisabeth Gurley Flynn, som ble lederen for det amerikanske kommunistpartiet.

I 1920 eller 1921, rett etter en ulykkelig kjærlighetsaffære med Lionel Moise, og etter en abort giftet hun seg borgerlig med Berkeley Tobey. Et år tilbrakte de i Europa, langt borte fra det politiske liv. Dorothy fokuserte på kunst og litteratur, og skrev en biografisk novelle: The Eleventh Virgin (1924) basert på hennes affære med Moise. Senere skulle hun kalle boken 'svært elendig'. Men inntektene av boken var nok til å kjøpe seg en liten hytte langs stranda i Staten Island, New York. Her gikk ekteskapet over styr. I strandhytta levde hun fra 1925 til 1929.

Ganske snart fant hun seg en ny elsker: Forster Batteham, en aktivist. De møttes i helgene. Day, som trodde hun var blitt steril etter abortinngrepet fant nå ut at hun var gravid. Vi skriver 1925. Batteham ønsker slett ikke å bli far. Det var under et besøk hos sin mor i Florida, at hun bestemte seg for å bryte med Forster Batteham. Dorothy Day hadde fått en ny interesse: katolisismen.

Etter at hun vendte tilbake til Staten Island intensiverte hun studiene av katekismen, og ble mer og mer fascinert av den katolske messen. Denne tiden leste hun også mye kristen litteratur.

4.mars 1926 blir så datteren, Tamar Teresa. Det blir et vendepunkt i livet til Dorothy Day. Hun får kontakt med en katolsk nonne, søster Aloysia, som underviser henne i den romersk-katolske kirkens tro. Datteren blir så døpt i juli 1927. Faren nekter å delta i dåpen, og det endelige bruddet med Batteham kommer. Selv blir hun døpt 28. desember dette året, med søster Aloysia som gudmor.

(fortsettes)

Dorothy Day - stemmen til de fattige og undertrykte, del 1

I dag feirer vi minnet om journalisten, aktivisten og stifteren av Catholic Worker bevegelsen, en pasifistisk bevegelse som kombinerer direkte støtte til fattige, hjemløse og andre utsatte grupper ved ikke-voldsmetoder som for eksempel sivil ulydighet.

Vi snakker selvsagt om Dorothy Day (bildet), født i New York City 8.november 1897 og død 29. november 1980 samme sted.

I 2001 ble hun innvotert i 'Kvinnenes æresgalleri' i USA, hvor hensikten er å hedre kvinner som har gitt viktige bidrag til kunst, idrett, næringsliv, utdanning, offentlig virksomhet, vitenskap og filantropi. Få har fortjent å få plass i dette æresgalleriet som nettopp Dorothy Day.

Hun ble født inn i en solid, patriotisk, middelklassefamilie i Brooklyn. Faren hadde skotsk-irske aner, moren engelske. De giftet seg i en episkopal kirke. I 1904 fikk faren arbeid i en avis i San Francisco, men alt falt bokstavelig i grus når byen ble rammet av et stort jordskjelv i 1906. Jordskjelvet ødela arbeidsplassen til faren, og han sto dermed uten jobb. Erfaringene familien gjorde seg i denne krisen, ble nyttig for Dorothy Day når hun senere ble fascinert av tanken om kristne kommuniteter. Familien flyttet fra San Francisco til Chicago.

Dorothy Day's foreldre var nominelle kristne. Dorothy derimot bar på en sterk Gudslengsel. Hun leste Bibelen regelmessig, og ble en del av kirkekoret i en episkopal kirke i nærheten av der familien bodde. Det var særlig liturgien og musikken som tiltrakk seg hennes oppmerksomhet. Hun studerte katekismen, og ble etter hvert døpt i Den episkopale kirke.

Politisk ble hun grepet av anarkismen, og lærte mye gjennom anarkisme og fattigdom gjennom skriftene til Peter Kropotkin.

I 1914 ble hun student ved Universitetet i Illinois, hvor hun var særlig opptatt med å studere måter kristne kunne involvere seg radikalt i samfunnet på. I stedet for å motta økonomisk støtte fra faren, arbeidet hun og kjøpte alle sine klær og sko i gjenbruksbutikker.

Dorothy Day slo seg ned på Lower East Side i Chicago hvor du arbeidet i redaksjonsstaben i flere sosialistiske aviser, blant annet The Liberator, The Masses og The Call. Overfor sine utålmodige sosialistvenner sa hun smilende at 'jeg er pasifist også med hensyn til klassekampen'.

Mange år senere fortalte Dorothy Day at hun ble dratt i så mange retninger.

'Jeg var bare 18 år gammel og ble dratt mot sosialismen, syndikalismen og anarkismen'.

Leo Tolstolj's skrifter fikk bety mye for henne denne tiden. Hun skrev lidenskapelig til støtte for kvinnenes frigjøring, fri kjærlighet og prevensjon.