'Liturgien er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Ordene tilhører Aleksander Schmemann (1921-1983), hvis minnedag det er i dag. Her sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og Schmemanns kone, Juliana.

Få har betydd så mye som nettopp Aleksander Schmemann hva angår den økumenisk liturgiske fornyelsen på 1900-tallet.

Russeren Aleksander Schmemann ble født i Tallinn i Estland 13.september 1921. Hans familie var en av mange russere som flyktet fra Russland etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1917, og som med så mange andre ble han en del av det voksende russiske miljøet i Paris. Schmemann vokste opp i et eksilmiljø som fostret en lang rekke med betydningsfulle teologer. Sentrum for det hele var det teologiske seminaret St.Serge.

Midt under krigen, i 1943, giftet han seg med Juliana Ossorguine og sammen med henne fikk han tre barn. Ved krigens slutt i 1945 ble han så presteviet og han underviste ved St.Serge i årene 1946 til 1951. Deretter flyttet hans familie til Amerika, nærmere bestemt til New York, hvor han underviste ved det svært anerkjente ortodokse seminaret St.Vladimir. På denne tiden ble dette seminaret ledet av den av 1900-tallets ledende ortodokse teologer, George Florovskij.

Ved dette seminaret skulle Aleksander Schmemann bli resten av sitt liv. Etter hvert ble han også dekanus. Han underviser i liturgisk teologi og kirkehistorie. Med årene skulle han bli mer kritisk til den akademiske teologien. Det var liturgien som var hans store pasjon, hans glede. Ved en anledning sa han:

'Den (altså liturgien) er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'.

Hans bøker er blitt oversatt til mange språk. Dessverre ikke til norsk, men på svensk finnes: 'För världens liv', utgitt Bokförlaget Pro Veritate i 1976 og 'Eukaristin - kärlekens sakrament', utgitt av forlaget Artos i 1997. Begge bøkene har hatt stor betydning for min egen trosvandring. Bøkene er sannsynligvis ikke i salg lenger, men kan sikkert skaffes via et bibliotek. Den første boken leste jeg samme år den kom ut, og var nok en viktig faktor for min interesse for Den ortodokse kirke og dens tro og livsutfoldelse. Denne boken, samt Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, resulterte i mitt første besøk i et ortodoks kloster høsten 1988.

Det var fremfor alt visjonen om Guds rike som formet og dannet Aleksander Schmemann.

Han døde i sitt hjem etter å ha kjempet en lang kamp mot kreft.

Den virkelige Lucia - martyren

13. desember er en av kirkens martyrdager. Den er til minne om en av kirkens tidlige martyrer, hellige Lucia. Navnet betyr 'lys'.

Lucia var fra Sirakusa på Sicilia. Det er ikke så mye vi vet om henne, men legendematerialet er stort. Det vi vet er at hun ble martyr under de harde forfølgelsene som rammet kirken under keiser Diocletianus på begynnelsen av 300-tallet. Uansett sannhetsgehalten i legendematerialet, så kan vi slå fast at dette var en kvinne med et stort mot. Hennes tro var klippefast, hun sviktet ikke når det gjaldt, men ville heller dø for sin tro, enn å svikte sin Frelser og Herre.

Dagen for feiringen av Lucia faller tidsmessig alltid i adventstiden. I følge den julianske kalenderen er 13 desember den lengste natta i året. Da den kristne tro kom til Norden ble Lucia-dagen en merkedag på primstaven.

Lucia-dagen er blitt barnas dag, med Lucia-opptog. Flere protestantiske kirker markerer dette med egne lysmesser.

Måtte det lys Lucia bar i sitt indre, og som fremstår fra hennes sterke vitnesbyrd, veilede også oss på vår ferd gjennom livet. Måtte også vi være tro mot Kristus til livets slutt.

Hun led martyrdøden i år 304.

Hengt og brent på grunn av Guds ord

I dag markerer vi minnedagen for William Tyndale's martyrium. Tyndale ble pågrepet og arrestert i 1535 anklaget for vranglære. Da hadde han i skarpe ordelag fordømt kong Henrik den åttendes skilsmisse, og pådro seg dermed kongens vrede. 6.oktober 1536 ble han først hengt, deretter brent på staken.

Vi har mye å takke William Tyndale for. Ikke minst for at vi i dag kan lese Bibelen på vårt eget morsmål. Tyndale, som ble født i Dursley, England, på slutten av 1400-tallet, var en svært begavet mann. Han fikk sin utdannelse i Oxford, og foruten sitt morsmål talte han flytende fransk, gresk, hebraisk, tysk, italiensk, latin og spansk!

Den store kunnskapen vil han bruke til en ting: Han vil gi Guds ord til folket. La dem lese Bibelen selv. Slike tanker var farlige tanker på denne tiden. Den katolske kirke ville ikke vite noe av at vanlige mennesker skulle kunne lese Bibelen selv. Det ville kunne føre til at de ville stille spørsmål ved mye av denne kirkens tro og praksis. Bibelen måtte derfor holdes vekk fra folket. Det de hørte opplest under gudstjenesten måtte tolkes av presten.

Det er under en samtale med en prest han uttaler de nå så berømte ordene:

'Om Gud lar meg leve mange år til så skal jeg se til at en liten gutt som går bak plogen vet mer om Skriften enn du gjør!'

William Tyndale ville oversette Bibelen til engelsk. Legger inn en søknad, men får avslag. Da forlater han England, og reiser til kontinentet for å arbeide med sin oversettelse. Tyndales oversettelse var den første engelske oversettelse som tok direkte utgangspunkt i grunnspråkene hebraisk og gresk.

Tyndales oversettelse møtes med fordømmelse av Den romersk-katolske kirke, men med tiden kom den til å danne utgangspunktet for den nå så berømte King James Bibelen, og kom til å prege hele det engelske språket.

William Tyndale gav også uttrykk for tanker som var uforenelig med romersk-katolsk lære. Ikke minst gjaldt det synet på nattverden, mer på linje med de tankene reformasjonen førte med seg.

Til minne om Diuma

Sammen med våre venner i Northumbria Community feirer vi i dag minnet om Diuma, den første biskopen av det anglo-saksiske kongedømmet Mercia, i tidlig middelalder.

Sammen med Cedd, Betti og Adda ble han sendt ut som misjonær til Mercia av Hl.Finian av Lindisfarne. Det skjedde i år 653. De fire misjonærene kom til Mercia etter ønske fra Peada, sønn av kongen av Mercia. Han hadde nemlig blitt en kristen når han giftet seg med Alhflaed, datteren til Oswiu, kongen av Northumbria. Det var Hl.Cedd som var leder for de fire.

Diuma ble senere vigslet til biskop av Hl.Finian. Han etablerte et bispesete i Repton. Det skjedde en gang etter år 655. Ikke lenge etter døde han. Eksakt årstall vet vi ikke. Men det må ha vært før 658, for da ble hans etterfølger, Trumhere, vigslet til ny biskop. Kirkehistorikeren Bede beskriver biskopgjerningen til Diuma som kort, men svært fruktbærende.

Sammen med vennene i Northumbria Community ber vi:

'Lær meg å gå dit Du sender meg, Herre, og gi meg mot og visdom til å gjøre Ditt arbeid på hvert et sted jeg befinner meg. Måtte jeg så bli et redskap i Din hånd for å spre kjærlighet, glede og fred. Amen'.

Nicolas Afanasiev: Kirken er på en og samme tid eukaristisk og karismatisk

Det skal noe til å unngå det monumentale verket til Nicolas Afanasiev (bildet): 'The Chruch and the Holy Spirit' om man vil gjøre et djupdykk i ekklesiologien. Så er da også Nicolas Afanasiev en av de mest prominente russiske teologene som emigrerte til vesten etter kommunistenes maktovertagelse i 1917.

I denne boken forankrer Afanasiev sin teologiske visjon i den tidlige kristenheten, Det nye testamente og de apostoliske fedre, særlig Ignatios av Antiokia. For ham er kirken på en og samme tid et eukaristisk og karismatisk fellesskap. Eukaristien - Herrens måltid - eller som vi ofte benevner det - nattverden, skaper kirken, fremholder Afanasiev, helt i tråd med de tidlige kirkefedrene.

Han ble født i Odessa 4.september 1883. Hans far var advokat, men døde tidlig, og Nicolas Afanasiev og hans søster vokste opp sammen med sin mor og mormor. Den unge gutten ble først interessert i medisin, og ville studere til lege, så ble det matematikk og politikk. Han opplevde den hvite armeens herjinger og ble ved kommunistenes maktovertagelse tvunget til å flykte fra sitt kjære hjemland.

I 1925 giftet han seg og tar en doktorgrad ved universitetet i Beograd før han begynner å undervise i Makedonia. Fem år senere, i 1930, finner vi han Paris. Da har han begynt som lærer i kirkerett og kirkehistorie ved det nystartede ortodokse akademiet St.Serge.

8.januar 1940 blir han så presteviet og får sitt prestekall blant russiske emigranter i det sørlige Frankrike, og senere i Tunis. Etter krigens slutt - i 1947 - vender han tilbake til Paris for å undervise.

Det er ikke bare eukaristien Afanasiev fremhevet som det som konstituerer kirken. Han holder også frem på en kraftfull måte alle døptes prestelige tjeneste. For Afanasiev finnes det bare en eneste konsekrerende handling i kirken: dåpen i vann og Ånd. Sammen med biskopen er alle døpte medceleranter når eukaristien feires, hevdet han.

En av hans disipler, den nå så kjente Aleksander Schmemann sa følgende om Nicolas Afanasiev:

'Hele hans teologiske gjerning ble båret av en indre ild, en fortærende kjærlighet til Kirken'.

På Herrens dag, søndag 4. desember 1966 sovnet han inn. Minnet om han feires i dag, 5. desember, i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby.

Johannes av Damaskus - ikonenes forsvarer

Ikoner skaper fremdeles reaksjoner, ja, hos noen sterke reaksjoner. Det har de hellige bildene alltid gjort. Mange mener de er avgudsbilder.

I dag feires minnet om den hellige Johannes av Damaskus, ikonenes fremste forsvarer, på 700-tallet. Johannes av Damaskus forsvarte billedbruken i en tid da mange nettopp ville bildene til livs, og fjerne dem, ikke bare fra kirkerommet, men også fra de troendes hjem.

Man argumenterte den gang - som nå - med Bibelens billedforbud. Men Johannes av Damaskus argumenterte annerledes. Han påpekte og understreket at noe helt nytt inntraff i og med Inkarnasjonen: Gud har i Kristus fått menneskelig skikkelse, og dermed skjedde det en forandring i forholdet mellom Gud og den usynlige verden. Gud fikk i Kristus et ansikt.

Men det var ikke bare dette som gjorde at Johannes fikk gjennomslag for sitt syn på bildene. På en overbevisende måte klarte han å definere forskjellen mellom tilbedelse - som bare tilkommer Gud - og ærbødighet. Ærbødighet er jo noe vi kan vise mennesker - og dermed også ikoner, mente Johannes.

På denne måten kunne kirken fastslå at bilder aldri kunne bli gjenstand for dyrkelse. Det er vanlig at man i ortodoks sammenheng kysser ikonene. Det er av enkelte blitt tolket dit hen at man tilber bildet, men dette er jo ikke noe merkeligere enn at man kysser et fotografi av en person som man holder av. Det er jo ikke bildet man gir sin kjærlighet, men personen som er avbildet.

Johannes av Damaskus var født omkring år 675 og vokste opp i et muslimsk miljø. Både farfaren og faren hadde hatt ledende stillinger hos kalifen av Damaskus. Johannes selv ble statssekretær i kalifens finansdepartement. Når en lov som gjorde det umulig for andre enn de som bekjente seg til Islam å ha høyere stillinger i statsadministrasjonen, valgte Johannes å forlate sitt arbeid. Han dro til Sabas-klosteret i ørkenen utenfor Jerusalem. Her ble han munk.

I Sabas-klosteret levde Johannes i bønn og studier. Han fikk også av patriarken av Jerusalem i oppdrag å fungere som forkynner i Den hellige gravs kirke. I ørkenklosteret forfattet han en rekke bøker. I bøkene: 'Kunnskapens kilde' og 'Om den rette troen' sammenfatter han Østkirkens teologi.

Den som er interessert i å sette seg inn i hans syn på ikonene, finnes det en bok på svensk: 'Johannes Damaskenos: Tre försvarstal mot dem som forkastar de helige bilderna' (Artos förlag).

Johannes av Damaskus døde 5. desember år 749 i Sabas-klosteret.

Broder Charles gav sitt liv for Jesus - og for muslimene

Jeg kjenner en djup takknemlighetsgjeld til Charles de Foucauld (1858-1916), eller Broder Charles av Jesus (bildet). Han er en av de som har betydd svært mye for min egen åndelige utvikling. Få har med sitt levde liv utfordret meg slik som broder Charles av Jesus til en hengiven og radikal Jesus-etterfølgelse.

Det startet med boken: 'Texter, Meditationer och Brev', som forlaget Artos ga ut i 1981. Den boken har vært en nær følgesvenn siden. Etter å ha lest den, har jeg stort sett lest alt jeg har klart å komme over av biografier og annet materiale som har fortalt historien om denne forunderlige mannen.

Broder Charles av Jesus hadde dette mottoet: 'Alltid, uopphørlig lese evangeliet slik at man i Ånden alltid har Jesu handlinger, ord og tanker nærværende og på denne måten kunne tenke, tale og handle som Jesus'.

Hans liv bar sterkt preg av dette 'imitatio': 'Den som vil ligne Kristus, søker ikke ære og framgang men den nederste plassen'. 

Charles de Foucauld ble født i Strasbourg i 1858. Allerede som ung ble han foreldreløs. Tenårene ble tilbrakt hos velstående slektninger, deretter fulgte en turbulent periode i hæren, som ikke minst var preget av stor lettsindighet. Det er i denne perioden han begynner å fascineres av den arabiske verden. Han dras mot den. Det fører til at han reiser til Marokko mange ganger for å lære landets kultur og folk å kjenne.

Etter en dramatisk omvendelse er livet til Charles de Foucauld aldri det samme igjen. Han er fullstendig tapt for Jesus. Da er han 28 år gammel. Han søker seg til et trappistkloster i Frankrike der han etter hvert avlegger sine monastiske løfter. Men et 'vanlig' klosterliv passer ikke for Charles de Foucauld. Han vil etterligne Jesus med hele sitt liv. Med sin priors tillatelse forlater han klosteret. Han reiser til Israel, til Nasaret, for å dele kår med de fattigste av de fattige. Og for der å lære Jesu skjulte liv å kjenne. Jesus tilbrakte jo nærmere 30 år av sitt liv her. I hjemmet til en fattig snekker.

Her, i Nasaret, ble grunnlaget lagt for den spiritualiteten som skulle særprege Broder Charles av Jesus: et total etterfølgelse av Ham som hadde grepet hans hjerte så sterkt.

Etter perioden i Nasaret setter han kurs for Sahara, for sitt livs kall og oppdrag. Han slår seg ned langt inne i ørkenen. I 1901 prestevies han og samme år begynner han å leve sammen med tuategerne, et stammefolk i den algeriske ørkenen. I de årene han levde i Beni-Abbes og Tamanrasset satte han slaver fri og forkynte evangeliet. Han oversatte også evangeliene til det lokale språket og bygget vennskap med sine muslimske naboer.

Det var her - i Tamanrasset - at broder Charles av Jesus skulle lide martyrdøden, 1.desember 1916. Han ble drept av fiendtlige tuareger.

Etter sin død ble Jesu små brødre grunnlagt i 1933, og Jesu små søstre i 1939. For noen år siden fantes Jesu små søstre i Oslo, men er nå flyttet.