Jesus

JESUS, mitt hjertes Gud, kom og foren Deg med meg for alltid.

Akatist i forbindelse med eukaristien
Norsk oversettelse: Bjørn Olav Hansen (c)

'Liturgien er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'

'Om vi mennesker virkelig feiret påsken, oppstandelsen, pinsen, skulle det ikke være noe behov for teologi... All teologi rommes her. Den ikke bare åpenbares, den flyter inn i hjertet og sinnet'.

Ordene tilhører Aleksander Schmemann (1921-1983), hvis minnedag det er i dag. Her sammen med Aleksander Solsjenitsyn, og Schmemanns kone, Juliana.

Få har betydd så mye som nettopp Aleksander Schmemann hva angår den økumenisk liturgiske fornyelsen på 1900-tallet.

Russeren Aleksander Schmemann ble født i Tallinn i Estland 13.september 1921. Hans familie var en av mange russere som flyktet fra Russland etter den kommunistiske maktovertagelsen i 1917, og som med så mange andre ble han en del av det voksende russiske miljøet i Paris. Schmemann vokste opp i et eksilmiljø som fostret en lang rekke med betydningsfulle teologer. Sentrum for det hele var det teologiske seminaret St.Serge.

Midt under krigen, i 1943, giftet han seg med Juliana Ossorguine og sammen med henne fikk han tre barn. Ved krigens slutt i 1945 ble han så presteviet og han underviste ved St.Serge i årene 1946 til 1951. Deretter flyttet hans familie til Amerika, nærmere bestemt til New York, hvor han underviste ved det svært anerkjente ortodokse seminaret St.Vladimir. På denne tiden ble dette seminaret ledet av den av 1900-tallets ledende ortodokse teologer, George Florovskij.

Ved dette seminaret skulle Aleksander Schmemann bli resten av sitt liv. Etter hvert ble han også dekanus. Han underviser i liturgisk teologi og kirkehistorie. Med årene skulle han bli mer kritisk til den akademiske teologien. Det var liturgien som var hans store pasjon, hans glede. Ved en anledning sa han:

'Den (altså liturgien) er det klasserom der troens hemmelighet åpner seg'.

Hans bøker er blitt oversatt til mange språk. Dessverre ikke til norsk, men på svensk finnes: 'För världens liv', utgitt Bokförlaget Pro Veritate i 1976 og 'Eukaristin - kärlekens sakrament', utgitt av forlaget Artos i 1997. Begge bøkene har hatt stor betydning for min egen trosvandring. Bøkene er sannsynligvis ikke i salg lenger, men kan sikkert skaffes via et bibliotek. Den første boken leste jeg samme år den kom ut, og var nok en viktig faktor for min interesse for Den ortodokse kirke og dens tro og livsutfoldelse. Denne boken, samt Brødrene Karamasov av Fjodor Dostojevskij, resulterte i mitt første besøk i et ortodoks kloster høsten 1988.

Det var fremfor alt visjonen om Guds rike som formet og dannet Aleksander Schmemann.

Han døde i sitt hjem etter å ha kjempet en lang kamp mot kreft.

Eukaristiens betydning

Mer og mer kjenner jeg at jeg har blitt avhengig av å feire Herrens måltid. I over et år nå har vi kommet sammen i Kristi himmelfartskapellet hver uke for å ta del i bønnefellesskapet, lesningen av Bibelen, lovsangen. Alt dette er en del av eukaristien slik vi feirer den i vårt lille skogskapell.

Jeg kan ikke unnvære en eneste av disse samlingene. I den regel jeg har forpliktet meg på, når jeg trådte inn i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, 6.juli 2011 (jeg ble novise i. september 2007), heter det blant annet: 'Kommunitetens medlemmer feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling han/hun tilhører, eller i en annen gudstjeneste der eukaristien feires'. Det har jeg forsøkt etter beste evne å oppfylle. De søndagene jeg selv ikke preker, velger jeg som regel å gå til en forsamling som feirer nattverd. Men nå oppfylles også dette ved vår ukentlige eukaristi-feiring i Kristi himmelfartskapellet.

I en artikkel i tidsskriftet Pilgrim, skriver Peter Halldorf, som er prior for vår kommunitet:

'Det kristne fellesskapet beskrives som et måltidsfellesskap. "I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede". Derfor kom også kirkens gudstjeneste fra begynnelsen av til å bli formet rundt bordet der måltidet ble duket. Om Jesus er livet, i all dets fylde, er eukaristien - Herrens måltid - den plass fremfor noen der Han gir oss føden slik at vi kan leve det livet som vi er skapt for. Det måltidet vi i hvilket vi på en særskilt måte 'minnes Jesus', innbys vi til å la hvert måltid - og dermed hele vårt liv - være en plass der Kristus er nærværende og forvandler oss'. (Pilgrim nr 2/årgang 20/side 4)

I en ordrik kultur og kirkelig tradisjon som jeg selv står i er det godt med noe som er konkret, som brød og vin.

En av de som har hjulpet meg til å se betydningen av eukaristien er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Han kom fra en bakgrunn av reformert teologi, men lærte også andre kirkelige tradisjoner å kjenne. Slik det også har vært for meg. Bror Rogers måte å nærme seg dette på har jeg opplevd som god åndelig veiledning. I dag deles nattverden ut til alle uansett konfesjonell bakgrunn i Taize. Det gjelder både brød og vin. Slik den også gjøres i andre økumeniske kommuniteter. Og slik gjør vi det også i Kristi himmelfartskapellet.

I et svært interessant intervju med bror Stephen, som er medlem av kommuniteten i Taize, publisert i Dagen den 8.mars i år, forteller han at Taize nå mer retter seg mot ortodoks kristendom, enn katolsk. Jeg tillater meg å sitere følgende:

"Det har smertet brødrene å starte hver dag med å feire to ulike gudstjenester, én for katolikker og én for resten, forteller Stephen. En har hatt et grunnleggende ønske om å respektere de ulike kirkesamfunns ordinasjon, men denne splittelsen ble en daglig påminnelse for dem.

– Vi la dette fram for den lokale katolske biskopen. Han gav tillatelse til at alle døpte kan delta, også i nattverden.

Dermed er Taizé et av de få stedene der kristne kommer til samme nattverdsbord, og de mottar både brød og vin sammen. Noen katolikker ber heller om en velsignelse, men de fleste deltar. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en start på en økumenisk vår, men en unntaksregel som tillot den katolske biskopen å gi denne tillatelsen.

– Våre liv leves i en kirkelig virkelighet. Vi kunne hatt et økumenisk Disney-land der alt er mulig. Men vi må være tro mot virkeligheten. Alt vi kan gjøre sammen vil vi gjøre sammen, slår han fast."

På bildet ser vi Peter Halldorf feire nattverd sammen med medlemmer av kommuniteten i Bjärka Säby. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby)

Kirkens enhet utgjøres av nattverden når den feires samles om biskopen

Hl.Ignatios av Antiokia (35-107), hvis minnedag vi feirer i dag, er en svært viktig person for oss, om vi skal forstå den tidlige kirkens historie. Når vi taler om biskop Ignatios av Antiokia, så snakker vi om generasjonen etter apostlene. Så hvis noen skal forklare oss hvordan den tidlige kirken ble organisert, ledet og levde sitt liv umiddelbart etter at de siste apostlene var døde, har vi et unikt kildemateriale hos Ignatios. Han har nemlig etterlatt seg den eldste samlingen kristne brev utenfor Det nye testamente.

Det er flere ting som kan nevnes. Kanskje den viktigste er forståelsen av hva som utgjør kirkens enhet, og faktisk også definerer den: Kirkens enhet utgjøres av Eukaristien, hevder Ignatios, av nattverden, som feires når kirken samles om biskopen og kirkens presbytere, eller eldste. Deres oppdrag er å samle de troende slik at det blir en hjord og en hyrde. Og Kristus - Overhyrden - representeres i den stedelige biskopen.

Martyrium
Det andre som bør nevnes er den sterke understrekningen som finnes hos Ignatios av troskapen mot Kristus, som for veldig mange av hans samtidige betydde at de måtte gi sitt liv for sin tro.

Når Ignatios får vite at de kristne i Rom forsøker å redde ham fra keiserens hånd, skriver han til dem at hans lengsel er å bli gjort til ett med Kristus i Hans død. Så sterk var den lengsel etter Kristus som Ignatios bar på. Han kalte seg selv 'Guds hvetekorn', og tenkte nok i den forbindelse på Jesu ord i Joh 12,24:

'Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det mye frukt'.

I følge tradisjonen var Ignatios den første kristne som led martyrdøden i Colusseum i Rom, trolig i år 107.

Marias liv - en eukaristi

I dag feiret kirken festen for Guds mors hensovelse. Denne dagen har jeg tenkt på en ting vedrørende henne som fødte Gud Ordet: hennes liv er en eneste stor eukaristi! Fra begynnelse til slutt.

Det hele begynner med hennes 'Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt' (Luk 1,38) Vi tilber Gud ved å si ja til Guds vilje. Og Marias vei er først og fremst lydighetens vei. Det må ha vært litt av en utfordring for den unge jødiske kvinnen å si ja til det forunderlige engelen fortalte om. For det innebar å gå lidelsens vei. Når det ble kjent at hun var med barn, uten mann, måtte hun utstå hån og spott fra de som så henne. Hvor mange trodde på den fantastiske historien hun kunne fortelle, og etter Lovens bud kunne de jo steine henne. Men Maria valgte dette frivillig, og gjennom sitt liv ble hun en eukaristi, en takksigelse.

Og gjennom Jesu tause år er hun tilstede i Hans liv, som mor. Om Hans barndom og ungdom vet vi ikke mye, men Maria kjente Ham jo. Vi må gå til henne og få vite hvordan disse årene var. Vi kan leve oss inn i dem, i hverdagene i Nasaret. Det har vært tema for mange av mine meditasjoner. Maria var der for Jesus.

Der hvor vi møter henne i evangeliene peker hun alltid på Jesus. Hun baner veien for Ham ved bryllupet i Kana i Galilea: 'Det han sier dere, det skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

Og hun er der når Jesus må gå lidelsesveien frem til korset. I Jesu dødsstund er Hans mor nær. Hun ser Ham dø. Men hun er der. Også da er hun tett ved korset, og er der da de tar Ham ned og legger Ham i en grav. Hennes liv tilber i kraft av levd liv. Også i smerten.

Og hun fryder seg over den seierrike oppstandelsen, over tiden mellom den og Kristi himmelfart, og når hun beveges av Den Hellige Ånd på Øvresalen og fylles av Ånden og taler i tunger. Da er hennes liv eukaristi. Jeg forsøker å se henne for meg med tunger av ild over hennes hode. Og gripes av det jeg ser.

Ni dager ventende på det uventede

På Landamäre, som ligger et par kilometer sør for Nya Slottet, feiret medlemmer av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, sin Kristi himmelfartsgudstjeneste med eukaristi.

I går, 18. mai, tok vi fatt på det som kalles pinsenovenen - nidagers perioden etter Kristi himmelfartsdag, og som henspiller på de ni dagene Maria, Jesu mor, og Jesu disipler oppholdt seg på Øvresalen i inderlig bønn. Slik de hadde lovet Jesus å gjøre. Trofast ventet de på Fars løfte. Novene kommer av tallet ni.

Det må ha vært ni forunderlige dager. Vi leser om dem i Apg 1,12-14

'Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans'.

Det helt spesielle med disse dagene er at de som er samlet på Øvresalen er alene. I tre år har de fulgt Jesus tett inn på livet. Nå har Han faret opp til himmelen, og for første gang er de alene. Dette er tiden før Åndens komme over dem. 

En tid brukt i bønn. I stillhet. I venting. 

Ni dager vi også burde se på som en gave, til å gjøre det samme! Ni dager i påvente av det uventede. For det er jo noe uventet og uforutsigbart det som skjer pinsdagen: 

'Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne'. (Apg 2,1-4)

Bildet viser preses for Den ekumeniske kommuniteten, Peter Halldorf, sammen med pastor Stig Petrone, mangårig medarbeider ved Nya Slottet, og som siden denne måned bistår preses som kapallan. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby) 

Fra den tidlige kirkens nattverdfeiring

I anledning minnedagen for Justin Martyr i morgen, 1. juni, vil jeg skrive litt om hans syn på nattverden, eller eukaristin. Men først litt om hans bakgrunn:

Justin Martyr var født i år 100 e.Kr og ble henrettet for sin tro i Roma, 65 år gammel, sammen med seks andre kristne. Han ble vunnet for Kristus i Efesos. Skolert som han var i datidens filosofi forfattet han sine "apologier" hvor han forsvarte den kristne tro. Han ble dermed en av de aller første kristne apologeter eller trosforsvarere. Han har også etterlatt seg en av de eldste detaljerte beskrivelsene av hvordan man feiret gudstjenesten i den tidlige kirken. Den finnes beskrevet i Den første apologi, som er fra ca 150 e.Kr:

Brød og et beger vin som er blandet med vann bringes fram til forstanderen. Han tar dem og oppsender lov og pris på altets Fader ved Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og han fremsier en omfattende eucharistia for at vi er regnet verdige til å motta disse ting fra Ham. Etter at han har fullført bønnene og takksigelsen, gir menigheten sitt bifall ved å si 'Amen!'

Etter at forstanderen har takket og hele folket har gitt sitt bifall, gir de som hos oss kalles diakoner, alle de tilstedeværende litt av det brød og den vin (og de vann), som det er blitt takket for, og de bærer det også til dem som ikke er til stede.

Denne føde kalles hos oss eucharisti, og det tillates ikke andre å nyte den, enn dem som tror at det som læres av oss er sant, og som har renset seg ved badet til syndernes forlatelse og til gjenfødelse, og som lever slik Kristus har lært oss.

For vi mottar ikke dette som vanlig brød eller som vanlig drikk. Men på samme måte som Jesus Kristus, vår Frelser, da Han ved Guds ord ble inkarnert, både fikk kjøtt og blod for år frelses skyld, slik er vi blitt undervist om at den føde som det er blitt takket for i et bønnens ord, som er fra Ham, og som ved å bli tatt opp i vår kropp nærer vårt blod og kjøtt, - at denne føden er den inkarnerte Jesu kjøtt og blod. For apostlene har, i de opptegnelsene de har gjort, og som kalles evangelier, fortalt at slik ble det befalt dem:

at Jesus tok et brød, takket og sa: Gjør dette til minne om meg. Dette er mitt legeme. På samme måte tok Han begeret, takket og sa: Dette er mitt blod. Og Han gav det til dem alle." (Norsk oversettelse: Oskar Skarsaune: Og Ordet ble kjød. Studier i Oldkirkens teologi. Luther forlag 2001, side 219-220)