Til minne om en åndelig veileder

I dag er det 19 år siden Henri Nouwen døde. Jeg kjenner fortsatt på tapet. Ved siden av Jean Vanier er det nok Henri Nouwen som har betydd mest for mitt åndelige ve og vel de siste årene. Ikke minst Henri Nouwens undervisning om å 'bli den elskede'. Det handler ikke bare om en erkjennelse eller en intellektuell øvelse, men en djup erfaring av å være den Gud elsker.

Henri Nouwen var en mann med briljante talegaver. Hans evne til å kommunisere førte til at studenter satt trollbundet ved hans forelesninger, ved noen av de mest prestisjefylte universitetene i USA.

Men selv følte ikke Henri Nouwen seg elsket. Jo, han var beundret og høyt respektert, men kjente seg ensom og forlatt. Det var først når han brøt over tvert - etter råd fra Jean Vanier - og ble prest for en gruppe intellektuelt funksjonshemmede at han opplevde seg elsket. De brydde seg katta om hans eminente forelesninger, men de så Henri, og elsket ham for det han var.

Noe annet jeg har lært av Henri Nouwen er hans store beundring for trapes-artister. Disse som svinger seg under sirkus-teltet. Henri Nouwen fulgte en slik gruppe over en periode, og skrev også bok om dem. Hvorfor var han så opptatt av trapes-artister? Fordi de lærte ham noe vesentlig om det å overgi alt i Guds hender. Den som kaster seg ut i løse luften i dette spranget fra den ene siden til den andre av det svære sirkusteltet må stole på den som tar imot!

For meg har det vært en øvelse. Jeg har lært meg til å stole på Ham som tar imot.

Henri Nouwen er kanskje mest kjent for sin bok: 'Den bortkomne sønn vender hjem', som er kommet i flere opplag på norsk. Har du ikke lest den anbefaler jeg den på det aller varmeste. Henri Nouwen satte en ny tittel på denne lignelsen av Jesus. Han kalte den: Den ventende faren! Det synes jeg er en mye bedre tittel, for lignelsen handler verken om den bortkomne eller den hjemmeværende sønnen - men om den ventende faren.

Henri Nouwen lærte meg å se Gud som en Far som springer sin sønn i møte og omfavner ham.

Henri Nouwen døde i Hilversum 21.september 1996 på vei til St.Petersburg for å spille inn en film om Rembrandts berømte maleri om Den bortkomne sønnen. En kopi av bildet henger på veggen i stua vår, kjøpt i St.Petersburg. Jeg ser på det hver dag og det er til stor velsignelse i mitt liv. Henri Nouwen døde av et massivt hjerteinfarkt.

'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Jeg har tenkt mye på den gamle mannen med det milde og gode ansiktet, som kjæler med pus på fanget. Det er fordi han er blitt meg til stor hjelp i mitt åndelige liv. Nei, jeg har aldri møtt ham. Han døde i 1970, to år før jeg selv ble en kristen, 67 år gammel. Faktisk minner han meg litt om min far som døde 63 år gammel. For ikke å snakke om min åndelige far, en pinsevenn som ble over 90 år gammel. Utseendemessig er de nesten prikk like.

Jeg snakker om Paul Evdokimov, en beder. Han sa det slik: 'Det holder ikke å be, man må bli bønn'.

Det er gjennom boken 'Den dåraktiga Gudskärleken' jeg er blitt kjent med Evdokimov. Han tilhørte den russiske kultureliten med djupe røtter i ortodoks teologi.

Han het opprinnelig Pavel Nikolakevitsj og ble født i St.Petersburg den 2.august 1903. Faren var kavalerioffiser men ble myrdet av en forvirret soldat. Det var den gudfryktige moren som innførte ham i teologien. Etter den russiske revolusjonen og borgerkrigen, kom han etter hvert til Frankrike, der han senere ble professor ved det ortodokse Insitut Saint-Serge i Paris. Samtidig var han engasjert i økumenisk arbeid, ikke minst blant flyktninger, ofte studenter, og for dem var han på mange måter en 'startets' - en åndelig veileder.

Fransk ble hans språk. Hans stil er både meditativ, ja, nærmest som en lovsang. Han er blitt beskrevet som 'et vitne om skjønnheten', og selv beskrev denne teologen mennesket som 'et liturgisk vesen'.

Han var en original tenker. Han snakket om 'det indre klosteret', og var svært tydelig på at makt og kirke ikke hørte sammen og han var virkelig sterkt knyttet til Bibelen og til kirkefedrene. Dette var kildene han øste friskt vann fra. Han vendte stadig tilbake til denne tanken:

'Guds hånd dekker våre sørgende øyne, men hånden var gjennomstunget fra verdens begynnelse'

Under krigen engasjerte han seg for forfulgte jøder, politiske fanger og andre ofre for nazismen. Han valgte selv ikke å bli ordinert til prest, men brukte mesteparten av sitt liv i en diakonal tjeneste. Samtidig skrev han bøker. Men først og fremst levde han kristenlivet, ikke som en teori, men virkelig som levd liv. PÅ 1950-1960 tallet ledet han et hjem for flyktninger, studenter fra den tredje verden og ungdommer med problemer.

I dag minnes vi ham i Ekumeniska kommuniteten, som jeg er medlem av. Paul Evdokimov døde 16.september 1970.

Jesusbønnen

Hvordan be uavlatelig?

Jesusbønnen er den indre, uavlatelige påkallelsen av Jesu Kristi guddommelige navn med leppene, sinnet og hjertet, samtidig som en forestiller seg Hans åndelige nærvær.

Det er påkallelsen av Hans miskunn, under enhver beskjeftigelse, på alle steder og til alle tider, selv når vi sover.

Denne bønnen bringer deg inn  i Guds nærvær.

Korsopphøyelsesfesten

Dagen i dag har vært feiret siden 300-tallet! Den kalles Det hellige korsets opphøyelse eller Korsopphøyelsesfesten. Historisk har den sin bakgrunn i at man fant igjen korset i Jerusalem og bygget Oppstandelseskirken, eller Gravkirken som den også kalles.

'Vi blir aldri ferdig med korset', skriver en kjente forkynneren Lyder Engh og forklarer hvorfor:

'Vi gjør ikke en engangserfaring, en første berøring med det og så går bort. Korset danner både utgangspunktet, fortsettelsen og fullendelsen for vårt liv. Du kan ikke lese Bibelen uten å oppdage at alt i den dreier seg om korset. Uten korset ville vi ikke hatt noen Bibel. Bibelen er Guds undervisning av menneskenes barn om korset, denne vidunderligste ting på jord og det største samtaleemne endog i himmelen. Bibelen uten korset ville være som himmelen uten sol, som et hvelv uten sluttstein, som et kompass uten nål, som et ur uten fjær, som en lampe uten olje. Dersom vi kunne tenke oss å fjerne korset fra Boken, ville dens harmoni med en gang være brutt; den ville falle sammen i tusen smådeler'.

Budskapet om Jesu Kristi kors har en egen kraft i seg selv:

'For ordet om korset er en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft' (1.Kor 1,18)

Til alle menighetene i Galatia-området, skriver apostelen Paulus:

'Men det skal være langt fra meg å rose meg, uten av vår Herre Jesu Kristi kors! For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden'. (Gal 6,14)

Korset setter skille. Det er det endelige bruddet med denne verden, og der på korstreet sonet Jesus all verdens synd. Skyldbrevet som vi har til Gud på grunn av våre synder er oppgjort og slettet. Og det er korset som setter skille mellom meg og mørkets makt og rike.

Vi trenger å forstå både korsets vertikale og horisontale betydning. Begge deler er helt avgjørende for vår tro. Korset, og bare korset, gir oss fred med Gud.

Så det er all grunn til å feire Korsopphøyelsesfesten. Korset er og må alltid forbli vårt sentrum. Uten Jesu Kristi kors, Hans soningsdød og Hans seierrike oppstandelse, ingen kristen tro.

Billedtekst: Oppstandelseskirken eller Gravkirken i Jerusalem.

Om å kjenne seg selv

'Den som kjenner sin egen synd er større enn det mennesket som står opp fra de døde på grunn av bønn. Den som er blitt skjenket gaven å se seg selv er overlegen det menneske som har sett engler'.

Isak Syreren. (Det syvende århundre)

Mor Teresa og den daglige bønnen

Som medlem av kommuniteten i Bjärka Säby feirer vi i dag minnet om Teresa av Calcutta, eller som hun bedre er kjent som, Mor Teresa (1910-1997). I den forbindelse vil jeg gjerne dele med bloggens lesere den bønnen som bes daglig i Moderhuset i Kolkata (Calcutta), hvor den orden som Mor Teresa stiftet, Barmhjertighetens søstre, holder hus:

Kjære Gud, hjelp meg til å spre en ange av Deg hvor jeg enn går. Overøs min sjel med Din Ånd. Gjennomtreng meg, så hele mitt liv blir et gjenskinn av Ditt. Skinn gjennom meg og virk slik i meg, at alle jeg kommer i forbindelse med, føler Ditt nærvær i meg.

La dem se opp og ikke lenger se meg, bare Deg, Herre! Bli hos meg, så begynner jeg å skinne slik Du skinner.              

La meg være et lys for andre. La lyset kun være Ditt, Herre. Intet av det er mitt; det er kun Du som skinner på andre gjennom meg.

La meg prise Deg slik Du helst vil, ved å la lyset skinne på menneskene rundt meg. 

La meg forkynne Deg, uten å preke, ikke med ord, men ved mitt eksempel, med en smittende styrke, med varm omsorg - alt i den kjærlighet Du har fylt mitt hjerte med'.  

Han elsket sin Bibel

Motvillig ble han valgt til biskop av Roma, og han ville absolutt ikke kalles noe annet enn 'Guds ords tjener', den godeste Gregorios den store (540-604), hvis minnedag det er i dag.

Så er det da også en Bibellesende og Bibelelskende biskop vi feirer dagen til. Hans skrifter er alle fylt av frukten av hans eget bibelstudium - av sin lectio divina. Ved siden av sine teologiske skrifter, var han også en god biograf. Det var denne Gregorios som skrev biografien, den første av dem alle, om den hellige Benedikt av Nursia. Den finnes også i en svensk oversettelse, og er absolutt verdt å bruke tid på.

Han ble født i Roma i år 540. På grunn av sin hærkomst - han var født inn i en senatorfamilie - ble han tidlig ansett for å være en god politikerkandidat. Han var ikke mer enn 30 år når han ble valgt til byprefekt, et embete som var det høyeste politiske embetet man kunne få i keiserbyen. Men stillingen til tross. Gregorios bar på en djup Gudslengsel. Det førte til at Gregorios bygget et kloster - det lille Andreasklosteret - utenfor sitt barndomshjem, men han ble aldri klosterets abbed. Han ville nemlig ikke. Han søkte ikke posisjoner i kirken. Han ville heller leve for Guds ære, og ville leve som en enkel munk.

Gregorios ble så utnevnt til pavens sendebud til Konstantinopel. Etter at pave Pelagius II døde ble så Gregorios valgt til biskop av Roma år 590. Han dør i Roma 12 mars år 604.