Monica - en gudfryktig og bedende mor

I dag minnes vi den hellige Monica (331-387), Augustins mor. Augustin skrev mye om hennes gudfryktighet i sine Bekjennelser.

På grunn av hennes navn antar man at hun var berber. Tidlig giftet hun seg med Patritius, som hadde en offisiell stilling i daværende Tagaste, nåværende Souk Ahras i Algerie. Denne Patritius var hedning, som mange andre i denne perioden. Han hadde et voldsomt temperament, så Monicas ekteskap var langt fra lykkelig. Monica's bønneliv og gode gjerninger, irriterte Patritius, men det sies at han likvel holdt av henne. Vi vet ikke hvordan hun ble en kristen.

Ekteparet hadde tre barn: To gutter og en jente. Augustin var den eldste, den andre gutten het Navigius og datteren Perpetua. Ingen av dem var døpt som barn.

Monica opplevde stor sorg over dette da Augustin ble syk, og i sin fortvilelse henvendte hun seg til ektefellen som gikk med på at Augustin skulle døpes, men da han ble frisk igjen før han skulle døpes, trakk han tilbake sitt løfte. Patrinius ble etter hvert en kristen, men han døde kort tid etterpå, og Monica bestemte seg for ikke å gifte seg igjen.

I Kartago hadde Augustin stiftet bekjentskap med manikeerne, og da han kom hjem talte han med iver om den. Hans mor ville ikke ha ham ved bordet, men det sies at hun fikk et syn om at en dag ville de to forsones med hverandre. Det var på denne tiden at hun oppsøkte en biskop, som vi ikke kjenner navnet på. Til ham utøste hun sitt hjertes store sorg, hennes sønn Augustin. Biskopen trøstet henne med de nå så kjente ordene: 'Det barn som slike tårer gråter for skal aldri gå fortapt."

Monica fulgte etter sin sønn, som i all hemmelighet hadde reist til Rom. Da hun kom dit, var han allerede reist videre til Milano. Hun fulgte etter, og der traff hun biskop Ambrosius, og gjennom ham hadde Monica gleden av å se Augustin komme til tro på Jesus, etter 17 års motstand.

Mor og sønn tilbrakte seks måneder i sann fred i Rus Cassiciacum, våre dagers Cassa Brianza, før Augustin ble døpt i Johannes Døperens kirke i Milano. Etter dåpen kalte Afrika på Augustin, og de to reiste sammen, og stanset i Civitavecchia og Ostia. Her døde Monica, hvor hun også ble begravd.

I dag kan vi tenke på hvor viktige gudfryktige og bedende mødre er. La oss takke Gud for det eksemplet Monica var, og for alle gudfryktige og bedende mødre.

Bartolomeus - martyr for Kristus i Armenia

Onsdag 24. august er minnedagen for apostelen Bartolomeus. Navnet er trolig den greske formen av det arameiske Bar Talmai, det vil si Talmais sønn. I apostelfortegnelsene regnes han alltid som den sjette, etter Filip. Fordi han alltid nevnes sammen med Filip, har man identifisert ham som Nataniel fra Kana i Galilea, han som Filip førte til Jesus:

"Filip traff Natanael og sa til ham: «Vi har funnet ham som det står skrevet om i Moseloven og hos profetene: Det er Jesus fra Nasaret, Josefs sønn.» «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» sa Natanael. Filip svarte: «Kom og se!» Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik!» «Hvor kjenner du meg fra?» spurte Natanael. Jesus svarte: «Jeg så deg før Filip ropte på deg, da du satt under fikentreet.» Da sa Natanael: «Rabbi, du er Guds Sønn, du er Israels konge.» «Tror du fordi jeg sa at jeg så deg under fikentreet?» sa Jesus. «Du skal få se større ting enn dette.» Så sa han: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen.» (Joh 1,45-51)

Bartolomeus var opprinnelig fisker.

Kirkehistorikeren Eusebios skriver at etter Kristi himmelfart, dro Bartolomeus til India på en misjonsreise, hvor han skal ha etterlatt seg en kopi av Matteus-evangeliet. Andre tradisjoner nevner misjonsreiser til Etiopia, Mesopotamia, Pathia og Lycaonia.

Sammen med apotelen Judas brakte Bartolomeus evangeliet til Armenia, hvor han skal ha lidd martyrdøden i Albanopolis. Han skal ha blitt flådd levende, og så korfestet. Bakgrunnen skal ha vært at landets konge, Polimius, ble en kristen gjennom misjonsarbeidet til Bartolomeus, men at dennes bror, Astyages, ikke tålte dette og skal ha beordret henrettelsen.

Et møte med den syriske spirtualiteten

I dag er det en av den syriske kirkens hellige menn vi minnes, Philoxenos av Mabbug (ca 430-523). Han var født i landsbyen Tahal i regionen Beth Garmai i Persia (Iran), som ligger øst for Tigris. På grunn av forfølgelse flyttet familien til Tur Abdin, hvor Philoxenos ble munk. Han studerte sammen med den hellige Jakob av Sarug i Urhoy og senere i Mor Gabriel klosteret i Tur Abdin.

Årene som fulgte etter kirkemøtet i Khalkedon (451) var stormfulle år for syriske kirken. Philoxenos ble en ivrig tilhenger av det som er blitt kalt for Miaphystimen, også kalt Henophystimen. Det er snakk om en kristologisk formulering i den orientalsk ortodokse kirke som ulike kirker sluttet seg til under de tre første økumeniske kirkemøtene. Miaphytismen er et syn hvor man hevder at i personen Jesus Kristus er det guddommelige og det menneskelige forent i en enkelt natur (physis), og de to er forent uten adskillelse, uten forvirring og uten veksling.

I år 485 blir Philoxenos vigslet til biskop av Mabbug, et sted nær Malatya, som i dag ligger i Tyrkia i provinsen Elazig. Det er sansynligvis under de tidlige årene av sitt episkopat at Philoxenos skrev sine 13 homilier om det kristne livet.

Senere henga Philoxenos seg til en ny gjennomgang av den syriske versjonen av Bibelen, og i 508 gav han ut den såkalte Philoxenske versjonen. Denne Bibelen ble godt mottatt av de syriske miaphytistene i det sjette århundre. Bare evangeliene og deler av profeten Jesaja er i dag bevart av denne bibelutgaven.

Philoxenos skrev mye, blant annet kommentarer til evangeliene. Han var i sin samtid kjent for sin praktiske utleggelse av det kristne livet.

100.000 besøker den økumeniske kommuniteten Taize hvert år

I dag minnes vi bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kloster-kommuniteten i Taize. Under kveldsgudstjenesten for seks år siden, ble bror Roger drept av en sinnsforvirret kvinne. 2500 mennesker har til stede da den grusomme hendelsen fant sted. Den da 90 år gamle Roger Louis Schütz-Marsauche, som var hans borgerlige navn, ble båret bort fra kirken av kommunitetens brødre, men døde kort tid etterpå.

Roger var den niende og yngste sønn av protestantiske pastoren Karl Ulrich Schütz fra Bachs i Sveits, og Amèlle Henriette Schütz-Marsauche, en fransk protestantisk kvinne fra Bourgogne. Fra 1937-1940 studerte Roger Schütz reformert teologi i Strasbourg og Lausanne, og var også leder av den kristne studentbevegelsen i Sveits.

I 1940 syklet han fra Geneve til Taize, en liten by nær Mâcon, omkring 390 kilometer sørøst for Paris. Taize var på dette tidspunket i den delen av Frankrike som ikke var okkupert. Tyske soldater lå like utenfor. I to år arbeidet Roger Schütz med å skjule jødiske flyktninger for nazistene, før han ble tvunget til selv å flykte derfra.

I 1944 vendte Roger Schütz tilbake til Taize hvor han grunnla Communautè de Taize, opprinnelig en liten monastisk kommunitet for menn som skulle leve sammen i enkelhet og lydighet. Men Gud ville det annerledes. Siden slutten av 1950-tallet har tusener på tusener kommet til Taize for å ta del i gudstjenestelivet som feires der, i samtalegruppene, sjelesorgen og ikke minst de vakre lovsangene. Taize er for mange blitt “pilgrimage of trust on earth”. Taize har en egen tiltrekningskraft på grunn av sin stillhet, skjønnhet og ikke minst enkelhet.

Den økumeniske kommuniteten i Taize består i dag av 100 brødre som både har protestantisk og katolsk bakgrunn. De kommer fra 30 ulike nasjoner. Over 100.000 mennesker kommer til Taize hvert eneste år.

Hjemmet i Betania som ble fristedet for Jesus

Det var godt for Jesus å komme til Betania, til hjemmet til søskenflokken Marta, Maria og Lasarus. Det var et sted hvor Han kunne føle seg hjemme, hvor Han helt sikkert kunne hvile og bare være. Uten å kjenne presset og kravene som kommer utenfra.

Vi trenger alle slike steder. Derfor er hjemmet til de tre søsknene et godt eksempel for oss alle.

Evangeliene forteller oss at Jesus var her ofte. Det er lett å forstå. Påtrykket utenfra var til å ta og føle på for Jesus. Over alt trengte menneskene seg innpå Ham, for å høre Ham eller få oppleve et under. Slikt er krevende og tapper en for krefter. Her i Betania kunne Han hente seg inn igjen. Husk at Jesus var sann Gud og sant menneske.

Ved kirkemøtet i Khalkedon sa den unge kirken: I Jesus av Nasaret har den guddommelige natur forenet seg med den menneskelige natur uten adskillelse og sammenblanding, uten forveksling eller forandring. Jesus er alt det mennesker er, verken mer eller mindre. Og Jesus er alt det Gud er, fullt ut.

Jeg forsøker å se for meg sammenkomstene i hjemmet til Marta, Maria og Lasarus: de gode samtalene, latteren, den gode maten, tid som ble tilbrakt i taushet, i bønn. I dag på minnedagen for Maria, Marta og Lasarus tenker jeg: Måtte alle våre hjem bli slike hjem hvor Jesus er velkommen gjest.

Hun berører oss alle med sine sanger

Få har vel berørt de djupeste strengene i vår indre verden,som Lina Sandell-Berg (bildet). I dag er det hennes minnedag. Hun døde 27. juli 1903. Hennes siste hørbare ord var: "Nu all sorg jag kastar". Så lød noen bønnesukk, og så dette ord: "Gud!"

Lina Sandell-Berg var født 3. oktober 1832 i Fröyeryd. Hennes far var presten Jonas Sandell. Egentlig het hun Carolina, men det navnet brukte hun ikke. Allerede i riktig ung alder oppdaget faren at hans datter var svært rikt begavet når det gjaldt å dikte. Under hele sin oppvekst var hun syk, og ofte sengeliggende. I denne tiden skrev hun. Som 13 åring hadde hun samlet 13 av sine dikt i en skrivebok. På omslaget hadde hun skrevet: "Barndomsförsök av Carolina Sandell 1845".

I 1853 ble hennes første diktsamling utgitt. Lina Sandell var da 21 år gammel. Diktsamlingen fikk navnet: "Andliga vårblommor" og inneholdt 34 dikt. De fleste av dem hadde hun skrevet fra hun var 15 til hun var 21 år gammel. Selv om Lina Sandell opplevde så mye sykdom, hadde hun en stor fortrolighet til Gud. Det ser man når man leser hennes dikt. Men diktene preges også av hennes himmellengsel:

Jag längtar hem från dessa många strider
Mot synd och värld, ack hem till evig ro!
När skall jag utan synd och sorg omsider
Uti Guds himmel med Guds änglar bo?

På slutten av 1857 kom en P.M Elmblad til Bernhard Wadström som var redaktør for Budbæreren, organ for Evangeliska Fosterlandsstiftelsen. Sangene som Elmblad la igjen i redaksjonen var fra "en smålandsk prestedatter". Da Wadström gjerne ville vite hva hun het fortalte Elmblad at hun het Lina Sandell, men at hun helst ville være anonym. Wadström foreslo da at de skulle sette initialene L.S under sangene. Slik ble de etter hvert så berømte initialene til. Lina Sandell fortsatte å sende inn sanger til Budbæreren. Vi kjenner dem igjen som:

* Blott en dag
* Är det sant att Jesus är min broder
* Tryggare kan ingen vara
* Jesus för världen
* Jesus kär, var mig när
* Bred dina vida vingar
* Jag kan icke räkna dem alla

Lina Sandell-Berg var god venn med oppbyggelses- og vekkelsesforkynneren C.O Rosenius, og var ofte gjest i hans hjem. Det fortelles at hun alltid hadde Bibelen og et nr av hans blad Pietisten i sin håndveske.

Lina Sandell-Berg ligger begravet på Solna kyrkogård i Stockholm. Når hun ble begravet ble hennes sang: "Tryggere kan ingen være" sunget.

Minnedagen for jomfru Marias foreldre

I dag feires minnet om hellige Joachim og Anna, Jomfru Marias foreldre og Jesu besteforeldre.

Joachim kom fra Juda stamme, og var en etterkommer av kong David. Anna var datter av presten Mattan, som kom fra Levi stamme. Mattan hadde tre døtre: Maria, Zoia og Anna. Maria giftet seg i Betlehem og ble mor til Salome, Zoia giftet seg også i Betlehem og ble mor til Elisabeth, som igjen ble mor til døperen Johannes og Anna giftet seg i Nasaret med Joachim.

De to hadde vært gift i 50 år og var barnløse, og levde et stille gudfryktig liv, da sorgen tok tak i Joachim. Siden han var 15 år gammel hadde han gitt en tredjedel av sin inntekt til de fattige, og en tredjedel til Templet, resten levde han og Anna på. De lengtet etter et barn. En dag, mens de var i Jerusalem for å ofre, møtte de ypperstepresten Issakar, som sa: 'Du er ikke verdig til å ofre med disse barnløse hender!' I fortvilelse leste han opptegnelsene over sin ætt, og oppdaget at alle rettferdige, uten han, hadde fått barn. Dette skapte stor sorg hos Joachim, og han og Anna gav seg hen til bønn. Joachim ba om at de - lik Abraham og Sara - måtte få barn i sin høye alder.

Joachim tok med seg saueflokken sin opp til et fjell, han nektet å reise tilbake til Nasaret i skam, mens Anna ble igjen i Jerusalem. Så sendte Gud erkeengelen Gabriel til dem begge med bud om at de skulle bli foreldre til en datter "mest velsignet. Gjennom henne vil alle jordens nasjoner bli velsignet, og gjennom henne vil frelse bli hele verden til del."

Anna ble gravid kort tid etter, og fødte hun som senere skulle føde Gud Ordet, Jesus Frelseren.