Marias hensovelse

Siden 100-tallet har Marias innsovning blitt feiret 15. august. Det er mange gode grunner til å minnes Herrens mor, hun som fødte Gud ordet. Så også hennes dødsdag. Det nye testamente lar oss slå følge med henne frem til pinsefestens dag i Jerusalem, men så blir de apostoliske skriftene tause. Men Johannes, når han skriver sitt evangelium, så forteller han om hvordan Jesus betror ham en helt spesiell oppgave:

"Ved Jesu kors sto hans mor... Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: Kvinne, dette er din sønn. Deretter sa han til disippelen: Dette er din mor."

Og så leser vi: "Fra da av tok disippelen henne hjem til seg."

Det må ha vært en spesiell tjeneste dette - å ta seg av hun som fødte verdens Frelser. Ingen andre har gjort noe lignende og ingen andre vil noensinne gjøre noe lignende. Joda, hun var en ganske alminnelig jødisk kvinne. Likevel ualminnelig fordi hun hadde båret Gud under kjolelivet!

Men også Maria, Guds mor, må en dag møte døden. Som alle oss andre.

Johannes, hadde passet på henne, tatt seg av henne, i sitt hjem i Efesos. Der er også her hun sovner inn i troen på Herren Jesus. De apostoliske skriftene forteller oss ingen ting som dette. Men dagen kom når det ble satt punktum for levd liv her på jorda.

Vi minnes henne, slik vi også er oppfordret til i de apostoliske skriftene:

"Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv." (Luk 1,42)

Det står at Elisabet ble fylt av Den Hellige Ånd "og ropte høyt" denne hilsenen.

Og Maria sa det slik: "Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig." (Luk 1,48)

Og det gjør vi.

Lovsangen fra Judas fjellbygder

Idet mai glir over i lyse juninetter feirer vi jomfru Marias besøk til kusinen Elisabet.

Lukas forteller oss at Maria "skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde" (Luk 1,39). Hun hadde mye å fortelle sin kusine. Det var ikke hverdagskost for en landsens jente å få englebesøk, og ingen hadde heller fått et slikt budskap fra noen engel før, som Maria. Hun skulle bli mor til Han som var Guds Sønn. De to kvinnene hadde uten tvil litt av hvert å snakke om!

Det skjer noe forunderlig når disse to kvinnene møtes. Elisabet er nemlig også med barn, og Lukas forteller oss at 'da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes. Hun ble fylt med Den Hellige Ånd og ropte høyt: Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten av ditt morsliv." (Luk 1,41-42)

Vi merker oss at et barn i mors liv kan bli påvirket av Den Hellige Ånd! Det er sannelig noe å tenke på. Dette stemmer veldig godt overens med ordene fra Salme 139:

"Dine øyne så meg da jeg var et foster." (v.16)

Og Elisabeth og Maria må ha vært de første pinsevenner! Begge ble fylt av Den Hellige Ånd, og det er første gang vi leser om dette i Det nye testamente.

Elisabet blir overveldet av det faktum at det ikke bare er Maria hennes kusine som kommer på besøk. Det er 'min Herres mor' (v,43) som kom på besøk. Det var spesielt. Maria bar Gud under kjolelivet!

Det er her hos Elisabet at Maria bryter ut i sitt Magnificat - i sin vakre lovsang.

Gjestfrihetens dag

Dette er en dag hvor gjestfrihet settes i høysetet i det vi minnes det gode vennskapet mellom Marta, Maria, Lasarus og Jesus.

De tre søsknenes hjem i Betania var et fristed for Jesus, hvor Han kunne få rom til å puste ut, og hvile fra alle forventningene så mange mennesker hadde til Ham. Hjemmet i Betania er jeg sikker på var et sted for latter og god mat. Tenk å høre til Jesu venner og være Hans vertskap! Evangelisten Johannes forteller: 'Seks dager før påske kom Jesus til Betania der Lasarud bodde, han som Jesus hadde vekket opp fra de døde. Der ble det holdt et festmåltid for ham ...' (Joh 12,1-2)

Det er mange kirker - og ikke minst klostre - som feirer dagen til minne om Marta, Maria og Lasarus. Et av særpregene ved klostrene er jo nettopp gjestfriheten.

Det var et spesielt forhold mellom Jesus og Lasarus. Søsterene satte ord på dette etter at Lasarus var blitt dårlig. De sendte bud på Jesus med følgende beskjed: 'Herre, han som du er så glad i, er syk'. (Joh 11,3)

Jesus trengte et slikt vennskap. Det forteller meg hvor viktig det er at en selv ikke lever for seg selv, men ser betydning av hva andre kan tilføre ens eget liv, og hva en kan dele med andre.

Er vårt hjem et gjestfritt hjem?

I Rom 12,13 heter det: '... legg vinn på gjestfrihet'.

Og i Hebr 13,2: 'Glem ikke å være gjestfrie, for på den måten har noen hatt engler som gjester, uten å vite det'.

Marias liv - en eukaristi

I dag feiret kirken festen for Guds mors hensovelse. Denne dagen har jeg tenkt på en ting vedrørende henne som fødte Gud Ordet: hennes liv er en eneste stor eukaristi! Fra begynnelse til slutt.

Det hele begynner med hennes 'Se, jeg er Herrens tjenestekvinne. La det skje med meg som du har sagt' (Luk 1,38) Vi tilber Gud ved å si ja til Guds vilje. Og Marias vei er først og fremst lydighetens vei. Det må ha vært litt av en utfordring for den unge jødiske kvinnen å si ja til det forunderlige engelen fortalte om. For det innebar å gå lidelsens vei. Når det ble kjent at hun var med barn, uten mann, måtte hun utstå hån og spott fra de som så henne. Hvor mange trodde på den fantastiske historien hun kunne fortelle, og etter Lovens bud kunne de jo steine henne. Men Maria valgte dette frivillig, og gjennom sitt liv ble hun en eukaristi, en takksigelse.

Og gjennom Jesu tause år er hun tilstede i Hans liv, som mor. Om Hans barndom og ungdom vet vi ikke mye, men Maria kjente Ham jo. Vi må gå til henne og få vite hvordan disse årene var. Vi kan leve oss inn i dem, i hverdagene i Nasaret. Det har vært tema for mange av mine meditasjoner. Maria var der for Jesus.

Der hvor vi møter henne i evangeliene peker hun alltid på Jesus. Hun baner veien for Ham ved bryllupet i Kana i Galilea: 'Det han sier dere, det skal dere gjøre'. (Joh 2,5)

Og hun er der når Jesus må gå lidelsesveien frem til korset. I Jesu dødsstund er Hans mor nær. Hun ser Ham dø. Men hun er der. Også da er hun tett ved korset, og er der da de tar Ham ned og legger Ham i en grav. Hennes liv tilber i kraft av levd liv. Også i smerten.

Og hun fryder seg over den seierrike oppstandelsen, over tiden mellom den og Kristi himmelfart, og når hun beveges av Den Hellige Ånd på Øvresalen og fylles av Ånden og taler i tunger. Da er hennes liv eukaristi. Jeg forsøker å se henne for meg med tunger av ild over hennes hode. Og gripes av det jeg ser.

Maria og dogmene om henne

I dag er siste dagen i fasten for Guds moders hensovelse, og i morgen minnes vi hennes død i djup takknemlighet overfor hun som tok imot Guds ord, bar Ordet i sitt liv og fødte Guds Ord til verden.

Så langt kan vi alle - uansett konfesjonell bakgrunn - være enige. Men dogmene om Maria, den såkalte Mariaologien, er derimot kristenheten ikke enige om. Som jeg har skrevet før er Det nye testamente bermerkelsesverdig taus tatt i betraktning den store interessen Maria senere skulle få i kirken. I forrige artikkel som jeg skrev om Maria, så tok jeg for meg det oppdrag apostelen Johannes påtok seg ved Jesu kors. Nemlig å ta vare på hun som fødte Gud Ordet. Det er underlig at Johannes ikke nevner henne med et eneste ord i de tre brevene han skrev. Han omtaler jo henne i sitt evangelium, men i brevene nevner han henne ikke. Hadde hun hatt en så sterk plass som deler av kirken sier hun har, så er det underlig at ikke Johannes, han som skulle ta vare på henne, ikke skriver en eneste linje om henne. Brevene er jo også skrevet i en tid hvor dette burde ha vært veldig aktuelt, om Maria har den spesielle plassen enkelte mener at hun har. Og det sies mye om henne som er underlig:

I dag skriver for eksempel en ortodoks prest på Facebook: 'Theotokos er alltid kilden til vår seier'. Jeg finner ikke det i Den Hellige Skrift. Derimot finner jeg at det er Kristus gir oss seier. I 1.Kor 15,57: 'Men Gud være takk, som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus'.

Mariadogmene
Det er først i det 6.århundre at læren om Marias opptagelse i himmelen blir formulert. Det er det historikeren og biskopen, Gregor av Tours, som gjør. Det finnes riktignok hentydninger i noen skrifter fra det 4. århundre, men dette synes altså å være helt ukjent for den tidlige kirkens historie. Det er også interessant å merke seg at dogmet om Marias opptagelse til himmelen først ble fastslått av pave Pius XII i 1950!

Og når det gjelder hennes såkalte 'ubesmittede unnfangelse', det vil si at hun er fri fra arvesynden, som det eneste menneske foruten Jesus, står katolikkene ganske alene om dette synet. Og det er heller ikke gammelt. Vi må til Middelalderen før man begynte å diskutere dette, og den gangen ble man ikke enig. Dominikanerne var motstandere av den nye doktrinen, mens fransiskanerne synes om den, og senere jesuittene. Det er først i 1854 at Den romersk katolske kirke fastslår Marias ubesmittede unnfangelse som dogme.

Noe belegg for et slikt dogme finnes ikke i Den Hellige Skrift, som derimot fastslår det motsatte: '... for alle har syndet og mangler Guds ære' (Rom 3,23).

Søsknene i Betania og gjestfrihetens hemmelighet

Kristi himmelfartskapellet vi nå har bygget ferdig, og som snart skal vigsles, ønsker vi skal stå i samme gode tradisjon som de klostre som feirer minnet om hjemmet i Betania, hvor det var en spesiell plass for Jesus! For det gjøres i mange klostre og nymonastiske kommuniteter i dag.

Det var søsknene Martha, Maria og Lasarus som bodde i dette hjemmet i Betania. Og hit kom Jesus ofte, forteller Det nye testamente oss.

Søsknene åpnet sitt hjem for Jesus. Her kunne Han være seg selv. Her var han trygg. Her kunne Han ha ro.

I den monastiske tradisjonen er det en særskilt kjærlighet for disse tre. Det handler både om det nære forholdet som fantes mellom Jesus og de tre, men også om den gjestfriheten de viste. For en monastisk kommunitet var det særdeles viktig at man viste gjesfrihet overfor de som kom til klosteret på besøk. Gjennom gjestene som kom kunne man erfare at det var engler på besøk, og gjennom å vise gjestfrihet kunne man på en praktisk måte vitne om den kjærlighet finnes hos Jesus for alle.

Til menigheten i Rom skriver apostelen Paulus, et ord som gjelder oss alle:

'Vær med og hjelp de hellige som lider nød, og legg vinn på gjestfrihet'. (Rom 12,13)

Hjemmet i Betania som ble fristedet for Jesus

Det var godt for Jesus å komme til Betania, til hjemmet til søskenflokken Marta, Maria og Lasarus. Det var et sted hvor Han kunne føle seg hjemme, hvor Han helt sikkert kunne hvile og bare være. Uten å kjenne presset og kravene som kommer utenfra.

Vi trenger alle slike steder. Derfor er hjemmet til de tre søsknene et godt eksempel for oss alle.

Evangeliene forteller oss at Jesus var her ofte. Det er lett å forstå. Påtrykket utenfra var til å ta og føle på for Jesus. Over alt trengte menneskene seg innpå Ham, for å høre Ham eller få oppleve et under. Slikt er krevende og tapper en for krefter. Her i Betania kunne Han hente seg inn igjen. Husk at Jesus var sann Gud og sant menneske.

Ved kirkemøtet i Khalkedon sa den unge kirken: I Jesus av Nasaret har den guddommelige natur forenet seg med den menneskelige natur uten adskillelse og sammenblanding, uten forveksling eller forandring. Jesus er alt det mennesker er, verken mer eller mindre. Og Jesus er alt det Gud er, fullt ut.

Jeg forsøker å se for meg sammenkomstene i hjemmet til Marta, Maria og Lasarus: de gode samtalene, latteren, den gode maten, tid som ble tilbrakt i taushet, i bønn. I dag på minnedagen for Maria, Marta og Lasarus tenker jeg: Måtte alle våre hjem bli slike hjem hvor Jesus er velkommen gjest.