Nil - kommunitetslivets grunnlegger i Russland

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet i kveld, skal vi markere minnedagen til en av Russlands hellige: Nil av Sorsky eller Nilos av Sora. Han var en av de mest betydningsfulle skikkelsene i å gjøre Jesusbønnen og det indre bønnens liv kjent. Nil var også en fornyer av det russiske klosterlivet.

Middelalderen var en utfordrende tid for Den russisk ortodokse kirke. Både kirker og klostre sto i stor fare for å bli verdsliggjort av gjerrighet og ikke minst av maktbegjær.

I en slik tid reiser Gud opp en mann med en profetisk klarhet. Han kaller kirken til å vende tilbake til det opprinnelige monastiske idealet: en radikal eiendomsløshet og enkelhet. Slikt blir det problemer av. Ingen profetisk røst blir tatt imot med begeistring med det samme.

Han ble en opprører. Han sluttet seg til et kloster hvis prior var kritisk til at kloster skulle eie store landområder. Etter noen år her tok han med seg en disippel og la ut på den lange reisen til den hellige øya Athos. Her trådte han inn i et russisk kloster, og ga seg hen til studier og oversettelsesarbeid, spesielt av kirkefedrene. Det var i dette miljøet at han skulle stifte bekjentskap med Jesusbønnen. Den skulle forandre hele hans bønneliv.

Det han hadde lært på Athos tok han med seg hjem til Russland. Han dro tilbake til det klosteret han hadde tilhørt, og fikk tillatelse til å sette opp en koie utenfor klosteret. Nil ønsket å leve i stillhet og kontemplasjon. Men slik skulle det ikke gå. Han ble stadig forstyrret av mennesker som søkte hans åndelige råd.

Han bestemte seg for å trekke seg lenger unna klosteret, og nå oppstår det noe helt nytt. En helt ny type av monastisk liv: små kommuniteter eller sketer, ved siden av de store klostrene. I 1473 grunnlegger Nil en slik kommunitet ved en elven Sora. Her skulle flere slutte seg til den lille kommuniteten. Tiden ble brukt til bønn, oversettelsesarbeidet av kirkefedrene fortsatte og noe av dette ble også gitt ut. Nil sammenfattet blant annet et kompendium over mange helliges liv. Dessverre er dette gått tapt.

7.mai 1508 dør så Nil. Han ble 76 år gammel.

Det er satt opp en statue av Nil ved elven Sora (bildet).

Til minne om Emmy og Eberhard Arnold

I mange nymonastiske sammenhenger feires i dag minnet om Emmy og Eberhard Arnold (bildet).

I forbindelse med Reformasjonen , var det mange som mente at Luther og Calvin ikke gikk langt nok i å gjenreise den kristne tros radikalitet. Og da særlig i forhold til den kristne tros holdning til vold og personlig eiendom.

Disse radikale reformatorene understreket betydningen av fellesskap, enkelhet og en kompromissløs hengivelse til evangelienes ikke-volds prinsipper. De led under forfølgelse av fra både protestanter og katolikker. De under navn som mennoniter og hutterianere, grupper som lever den dag i dag.

Midt i Nazi-tidens Tyskland ble Døperbevegelsen en stor inspirasjonskilde for Emmy og Eberhard Arnold. De grunnla en kommunitet som de kalte for Bruderhof (Brødre-huset), hvis etikk ble hentet fra Bergprekenen.

Denne kommunitetens nærvær var et profetisk oppgjør med nazi-Tysklands nasjonalisme og militarisme, og av den kristendom som forholdt seg taus i en tid med slik ondskap.

I november 1933 - for ganske nøyaktig 80 år siden - ble kommuniteten deres overtatt av Gestapo og medlemmene måtte flykte. Eberhard Arnold døde i 1935 mens Emmy levde ennå 45 år til, og hjalp til med å starte flere andre kommuniteter. Deres liv og deres skrifter har inspirert mange kommuniteter og fellesskap, og vitnesbyrdet deres har berørt mennesker over hele verden.

Eukaristiens betydning

Mer og mer kjenner jeg at jeg har blitt avhengig av å feire Herrens måltid. I over et år nå har vi kommet sammen i Kristi himmelfartskapellet hver uke for å ta del i bønnefellesskapet, lesningen av Bibelen, lovsangen. Alt dette er en del av eukaristien slik vi feirer den i vårt lille skogskapell.

Jeg kan ikke unnvære en eneste av disse samlingene. I den regel jeg har forpliktet meg på, når jeg trådte inn i Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, 6.juli 2011 (jeg ble novise i. september 2007), heter det blant annet: 'Kommunitetens medlemmer feirer hver uke en eukaristisk gudstjeneste i den forsamling han/hun tilhører, eller i en annen gudstjeneste der eukaristien feires'. Det har jeg forsøkt etter beste evne å oppfylle. De søndagene jeg selv ikke preker, velger jeg som regel å gå til en forsamling som feirer nattverd. Men nå oppfylles også dette ved vår ukentlige eukaristi-feiring i Kristi himmelfartskapellet.

I en artikkel i tidsskriftet Pilgrim, skriver Peter Halldorf, som er prior for vår kommunitet:

'Det kristne fellesskapet beskrives som et måltidsfellesskap. "I hjemmene brøt de brødet og spiste sammen med oppriktig og hjertelig glede". Derfor kom også kirkens gudstjeneste fra begynnelsen av til å bli formet rundt bordet der måltidet ble duket. Om Jesus er livet, i all dets fylde, er eukaristien - Herrens måltid - den plass fremfor noen der Han gir oss føden slik at vi kan leve det livet som vi er skapt for. Det måltidet vi i hvilket vi på en særskilt måte 'minnes Jesus', innbys vi til å la hvert måltid - og dermed hele vårt liv - være en plass der Kristus er nærværende og forvandler oss'. (Pilgrim nr 2/årgang 20/side 4)

I en ordrik kultur og kirkelig tradisjon som jeg selv står i er det godt med noe som er konkret, som brød og vin.

En av de som har hjulpet meg til å se betydningen av eukaristien er bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Han kom fra en bakgrunn av reformert teologi, men lærte også andre kirkelige tradisjoner å kjenne. Slik det også har vært for meg. Bror Rogers måte å nærme seg dette på har jeg opplevd som god åndelig veiledning. I dag deles nattverden ut til alle uansett konfesjonell bakgrunn i Taize. Det gjelder både brød og vin. Slik den også gjøres i andre økumeniske kommuniteter. Og slik gjør vi det også i Kristi himmelfartskapellet.

I et svært interessant intervju med bror Stephen, som er medlem av kommuniteten i Taize, publisert i Dagen den 8.mars i år, forteller han at Taize nå mer retter seg mot ortodoks kristendom, enn katolsk. Jeg tillater meg å sitere følgende:

"Det har smertet brødrene å starte hver dag med å feire to ulike gudstjenester, én for katolikker og én for resten, forteller Stephen. En har hatt et grunnleggende ønske om å respektere de ulike kirkesamfunns ordinasjon, men denne splittelsen ble en daglig påminnelse for dem.

– Vi la dette fram for den lokale katolske biskopen. Han gav tillatelse til at alle døpte kan delta, også i nattverden.

Dermed er Taizé et av de få stedene der kristne kommer til samme nattverdsbord, og de mottar både brød og vin sammen. Noen katolikker ber heller om en velsignelse, men de fleste deltar. Det er imidlertid ikke nødvendigvis en start på en økumenisk vår, men en unntaksregel som tillot den katolske biskopen å gi denne tillatelsen.

– Våre liv leves i en kirkelig virkelighet. Vi kunne hatt et økumenisk Disney-land der alt er mulig. Men vi må være tro mot virkeligheten. Alt vi kan gjøre sammen vil vi gjøre sammen, slår han fast."

På bildet ser vi Peter Halldorf feire nattverd sammen med medlemmer av kommuniteten i Bjärka Säby. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby)

Siste nytt fra Taize

Kommuniteten i Taize har mistet sitt eldste medlem. Broder Jean-Pierre, opprinnelig fra Sveits, har gått hjem til Herren. Han ble 94 år gammel.

Kristi himmelfartsdag og pinsen har vært et travel tid i Taize, med mange besøkende. Flesteparten av gjestene kom i år fra Tyskland. Frivillige medarbeidere som vil bli værende i Taize til etter sommeren har kommet fra India, Benin, Madagaskar og Columbia. En uke etter at de ortodokse hadde feiret sin påske, ankom også to grupper fra to kirkesogn i Moskva Taize. Ungdom fra disse gruppene ledet et eget seminar med tittelen: 'Å være kristen i Russland i dag'.

Gode nyheter kommer fra Afrika. I Nairobi i Kenya finnes det en egen fraternitet som er knyttet til kommuniteten i Taize. En ung mann som lever i denne fraterniteten har nå trådt inn i brødrefellesskapet, og prior for den økumeniske kommuniteten i Taize, bror Alois, tok en lange reisen til Nairobi for å gi ham den hvite kappen.

Bror Alois har også vært i Lyon i Frankrike for å delta på vigslingen av en ny protestantisk kirke: Frankrikes forente protestantiske kirke. Her gav han en egen hilsen. Vel hjemme i Taize beskrev han det han hadde vært med på som 'en vakker hendelse; enheten mellom lutheranere og kristne fra calvinististisk-reformert tradisjon.

Til minne om mor Teresa

Om Mor Teresa hadde levd hadde hun fylt 102 år i dag. Her er hun sammen med Bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kommuniteten i Taize. Bror Roger forteller at han hadde mange samtaler med henne, og sommeren 1976 besøkte hun Taize. Mange ungdommer var samlet der. Den gangen skrev de en bønn sammen, som jeg har oversatt:

 'Å Gud, alle menneskers Far, Du ber oss alle om å bringe kjærlighet hvor de fattige ydmykes, forsoning hvor mennesker er splittet, glede hvor Kirken er rystet. Du åpner denne veien for oss slik at vi kan være fellesskapets surdeig gjennom hele menneskehetens familie'.

Ni dager ventende på det uventede

På Landamäre, som ligger et par kilometer sør for Nya Slottet, feiret medlemmer av Ekumeniska kommuniteten i Bjärka Säby, sin Kristi himmelfartsgudstjeneste med eukaristi.

I går, 18. mai, tok vi fatt på det som kalles pinsenovenen - nidagers perioden etter Kristi himmelfartsdag, og som henspiller på de ni dagene Maria, Jesu mor, og Jesu disipler oppholdt seg på Øvresalen i inderlig bønn. Slik de hadde lovet Jesus å gjøre. Trofast ventet de på Fars løfte. Novene kommer av tallet ni.

Det må ha vært ni forunderlige dager. Vi leser om dem i Apg 1,12-14

'Da vendte de tilbake til Jerusalem fra den høyden som heter Oljeberget og ligger nær Jerusalem, bare en sabbatsreise unna. Inne i byen gikk de opp på den salen hvor de pleide å holde til. Det var Peter og Johannes, Jakob og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus, Jakob, sønn av Alfeus, Simon seloten og Judas, sønn av Jakob. Alle disse holdt trofast sammen i bønn, sammen med noen kvinner og Maria, Jesu mor, og brødrene hans'.

Det helt spesielle med disse dagene er at de som er samlet på Øvresalen er alene. I tre år har de fulgt Jesus tett inn på livet. Nå har Han faret opp til himmelen, og for første gang er de alene. Dette er tiden før Åndens komme over dem. 

En tid brukt i bønn. I stillhet. I venting. 

Ni dager vi også burde se på som en gave, til å gjøre det samme! Ni dager i påvente av det uventede. For det er jo noe uventet og uforutsigbart det som skjer pinsdagen: 

'Da pinsedagen kom, var alle samlet på ett sted. Plutselig lød det fra himmelen som når en kraftig vind blåser, og lyden fylte hele huset hvor de satt.  Tunger som av ild viste seg for dem, delte seg og satte seg på hver enkelt av dem. Da ble de alle fylt av Den hellige ånd, og de begynte å tale på andre språk etter som Ånden ga dem å forkynne'. (Apg 2,1-4)

Bildet viser preses for Den ekumeniske kommuniteten, Peter Halldorf, sammen med pastor Stig Petrone, mangårig medarbeider ved Nya Slottet, og som siden denne måned bistår preses som kapallan. (Foto: Kommuniteten i Bjärka Säby) 

100.000 besøker den økumeniske kommuniteten Taize hvert år

I dag minnes vi bror Roger, grunnleggeren av den økumeniske kloster-kommuniteten i Taize. Under kveldsgudstjenesten for seks år siden, ble bror Roger drept av en sinnsforvirret kvinne. 2500 mennesker har til stede da den grusomme hendelsen fant sted. Den da 90 år gamle Roger Louis Schütz-Marsauche, som var hans borgerlige navn, ble båret bort fra kirken av kommunitetens brødre, men døde kort tid etterpå.

Roger var den niende og yngste sønn av protestantiske pastoren Karl Ulrich Schütz fra Bachs i Sveits, og Amèlle Henriette Schütz-Marsauche, en fransk protestantisk kvinne fra Bourgogne. Fra 1937-1940 studerte Roger Schütz reformert teologi i Strasbourg og Lausanne, og var også leder av den kristne studentbevegelsen i Sveits.

I 1940 syklet han fra Geneve til Taize, en liten by nær Mâcon, omkring 390 kilometer sørøst for Paris. Taize var på dette tidspunket i den delen av Frankrike som ikke var okkupert. Tyske soldater lå like utenfor. I to år arbeidet Roger Schütz med å skjule jødiske flyktninger for nazistene, før han ble tvunget til selv å flykte derfra.

I 1944 vendte Roger Schütz tilbake til Taize hvor han grunnla Communautè de Taize, opprinnelig en liten monastisk kommunitet for menn som skulle leve sammen i enkelhet og lydighet. Men Gud ville det annerledes. Siden slutten av 1950-tallet har tusener på tusener kommet til Taize for å ta del i gudstjenestelivet som feires der, i samtalegruppene, sjelesorgen og ikke minst de vakre lovsangene. Taize er for mange blitt “pilgrimage of trust on earth”. Taize har en egen tiltrekningskraft på grunn av sin stillhet, skjønnhet og ikke minst enkelhet.

Den økumeniske kommuniteten i Taize består i dag av 100 brødre som både har protestantisk og katolsk bakgrunn. De kommer fra 30 ulike nasjoner. Over 100.000 mennesker kommer til Taize hvert eneste år.