Den hvite duen

 Han ble kalt 'Columbàn', Den hvite due, den irske misjonæren som grunnla flere klosterfellesskap på det europeiske kontinentet fra omlag år 590 i de daværende frankiske og lombardiske kongedømmer. De mest kjente Luxeull i nåværende Frankrike, og Bobbio i nåværende Italia.

Hl.Columbanus, som vi feirer i dag, ble født i Nobber, County Meath i Irland, i det året den hellige Benedikt døde. Han dro hjemmefra for å studere under Sinell, abbeden for Cluaninis i Lough Erne. Under abbedens instruksjon skrev Columbanus en kommentar til Salmenes Bok.

Columbanus flyttet så til det berømte klosteret i Bangor, på kysten til Down, som den gangen hadde Hl.Comgail som abbed. Han tilbrakte mange år i dette klosteret før han fikk Hl. Comgail's tillatelse til å reise til kontinentet.

Columbanus satte seil sammen med 12 følgesvenner. Disse var etter det man har grunn til å tro: Hl.Attaia, Columbanus den yngre, Domgal, Eogain, Eunan, Hl.Gall, Gurgano, Libran, Lua, Sigisbert og Waldoleno. De seilte til Britannia, og ble der i en kort tid, før de reiste videre til Frankrike.

Et enkelt liv
Columbanus og hans følge kom til Gontram, de fant en overgitt romersk festning i Annegrey i Vosges-fjellene, som egnet seg godt for deres virksomhet. Her rådet stillheten. Her levde Columbanus og hans følgesvenner et enkelt liv; kosten bestod av urter og bær. Den helligheten som preget Columbanus trakk mange mennesker til dette nye klosteret. De kom fra alle lag av befolkningen. Og hit kom de syke for å bli pleiet og bli bedt for.

Columbanus selv ønsket å leve avsondret, og ofte dro han seg unna til noen huler flere kilometer unna.

Etter noen år ble de tvunget til å bygge et nytt kloster på grunn av alle de som ville slå seg ned og bli disipler. Og slik gikk det til at det ene klosterfellesskapet etter det andre ble grunnlagt. Columbanus skrev også sin egen regel.

Den er kortere enn den regelen Hl. Benedikt skrev, og består av bare 10 kapitler.

Frans av Assisi
Det siste klosteret Columbanus grunnleger er klosteret i Babbio, hvor han dør i år 615. I klosteret fortsatte de å leve etter den keltiske livsstilen, og elsket dyrene og tok godt vare på skaperverket. Columbanus pleide å si:

'Hvis du ønsker å kjenne Skaperen, må du først kjenne Hans skaperverk!'

Mange år senere skulle en ung munk ved navn Frans reise fra en by som het Assisi for å søke hvor han kunne få sin monastiske opplæring. Han endte opp i Bobbio, og forble der noen år. Det er ikke vanskelig å se at mye av det Frans senere skulle undervise om hadde han blitt inspirert av Hl.Columbanus.

Hl. Hilda så andres gaver og satte dem fri til tjeneste for Gud

I dag feirer vi en av kelternes hellige, Hl.Hilda av Whitby (614-680).

Hun tilhørte det kongelige hus i Northumbria, og ble døpt 13 år gammel. Hilda levde i de kongelige gemakker, men ettersom årene gikk vokste nonnekallet seg sterkere og sterkere.

33 år gammel bestemte hun seg for å bli en del av en kommunitet i Gaul, men Hl.Aidan fikk overtalt henne til å forbli i Northumbria. Hun ble abedisse i en kloster for både menn og kvinner i Hartlepool, som ligger sør for den hellige øya Lindisfarne. Her etablerte hun irsk praksis og brukte undervisningen fra Hl. Columbanus.

Senere skulle hun flytte enda lenger sør, til Whitby, hvor hun etablerte et nytt kloster for menn og kvinner. Et kloster som skulle få stor betydning som et senter for kunnskap og kunst.

Over alt hvor Hilda kom klarte hun å få andre til å føle seg vel, hun så og anerkjente deres gaver og oppmuntret dem til å tjene Gud og andre mennesker. Hun blir spesielt husket for å ha oppmuntret Hl.Caedmon til å skrive sanger og historier og hjalp folk til å lære Skriften å kjenne. Hilda gav også opplæring til minst fem menn som senere ble biskoper.

Hl.Hilda ble også vertskap for den etter hvert så berømte synoden i Whitby i 664, hvor ulikhetene mellom romersk og keltisk praksis skulle avklares. Hilda støttet selvsagt kelterne. Som kjent ble den romerske praksisen vedtatt å gjelde for Britannia og Irland, og Hilda aksepterte dette og oppmuntret de andre til å følge denne.

I seks år slet hun og led hun mye av en febersykdom, en sykdom hun til slutt døde av. Den siste morgenen tok hun del i nattverden, og oppmuntret sine nonner til å leve i Kristi fred. Så sovnet hun stille inn.

Gregorios Undergjøreren

Han fikk tilnavnet Thaumatourgòs eller Undergjøreren, på grunn av de mange helbredelsene som Gud gjorde gjennom ham, biskopen av Neocæsarea i Pontos.

Det vi vet om Gregorios Undergjøreren (230-270) er takket være en biografi som ble skrevet av hans samtidige, Gregorios av Nyssa. Det finnes også skrifter av ham selv som er bevart.

Gregorios vokste opp i en rikmannsfamilie. De var ikke kristne. Han var bare 14 år gammel da han reiste til Israel for studier. Da var faren død. I Cæsarea studerte han under Origenes.

Gjennom Origenes kom han til tro. Han skriver om sin åndelige far, Origenes: 'Han brant av en brennende kjærlighet til Guds ord, en kjærlighet han tente hos alle dem som lyttet til ham'.

Omlag år 238 forlater Gregorios Det hellige land og setter kursen hjemover. Her blir han etter kort tid vigslet til biskop av hjembyen. I Neocæsarea fantes det på denne tiden bare 17 troende.

I 30 år var han biskop av Neocæsarea, og fikk under denne tiden være med på en vekkelse hvor store deler av byen kom til tro!

Noe av det som vekket folks interesse var feiringen av martyrenes høytider, hvilket Gregorios la stor vekt på. Blant hans viktigste teologiske skrifter finnes det en bok om Treenigheten og en trosbekjennelse.

Hans minnedag faller på den 17. november.

Keltisk advent

Ved solens nedgang i går begynte den keltiske advent, og varer frem til julaften. Vi markerte dette ved vår nattverdgudstjeneste i Kristi himmelfartskapellet. Det er naturlig siden vår norske kristenarv er keltisk.

De 40 dagene før jul var begynnelsen på den tradisjonelle fasten og forberedelsen for Kristi fødselsfest. En tid for å forberede en ryddet vei for Herren, i den forstand at Han får førsteplassen i våre liv.

Ikke minst i en tid hvor julen er blitt så komersialisert som vår, er det viktig at vi tar advent-tiden tilbake!  Kanskje denne advent-tiden er en tid for å sette av en dag eller to i kalenderen for stillhet, for Bibellesning, for bønn? For å lytte til Herrens stemme.

La oss be:

Å Visdom, Du Evige Ord som Gud har talt.
Du råder for hele verden.
Sterk og mild leder du alt.
Kom, lær oss å leve klokt og rett.

Kom, Herre, frels oss, drøy ikke lenger!
Ha miskunn med Ditt folk.

Paisios Velchovskij - munken som skapte den slaviske utgaven av Filokalia

Paisios Velichovskij (1722-1794) er munken som skapte den slaviske versjonen av Filokalia - de gamle fedrenes lære om Hjertebønnen (Jesusbønnen), og som kom til å spres over hele den slavisk talende ortodokse verden. Det er denne utgaven som den berømte russiske pilegrimen var med seg på sine vandringer.

I dag feirer vi hans minnedag.

Han ble født i Ukraina i 1722. Hans far var prest, og etterlot seg et sterkt vitnesbyrd om eget levd liv med Gud. Sønnen søkte i samme retning. Som ung begynte han på det teologiske akademiet i Kiev. Men han ble svært skuffet over det han opplevde. Påvirket som de var av Vesten, hadde hans medstudenter blitt verdsliggjorte.

Etter fire år bryter Paisios over tvert. Han begynner å søke etter en åndelig far og et kloster der han kan leve i enkelhet.

Romania og Athos
Med tiden kommer han til Romania. Hit hadde mange russiske munker kommet etter at de hadde flyktet fra de vanskelige tiden under Peter den store. I et land som Romania, med et så rikt åndelig liv, var det ikke vanskelig å finne en god åndelig veileder.

Etter en tid i Romania valgte Paisios å reise videre til Athos. Her valgte han å leve som eneboer, og brukte dagene til studier av Bibelen, fedrenes skrifter og til bønn.

Etter fire år ble han viet til munk av en besøkende starets fra Romania. Han fikk det råd at han burde slå seg sammen med de andre munkene, for å unngå farene med for raskt å tre inn i det solitære liv.

Kommunitet
Ryktene begynte å gå om at når Athos fikk besøk fra rumenske munker, var det Paisios folk ville se. Etter hvert vokste det frem en kommunitet rundt ham. Motvillig aksepterte han å bli kommunitetens åndelige far.

I 1763 hadde kommuniteten vokst til 65 medlemmer, og man tok da beslutningen om å reise tilbake til Romania. I Romania ble de tilbudt et kloster, og her introduserte Paisios dem for Jesusbønnen.

Paisios Valichovskij sovnet stille inn i 1774, et år etter at den slaviske utgaven av Filokalia hadde kommet ut.

Lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'

 
Gregorios Palamas står i den rike bønnetradisjonen som Jesusbønnen representerer. Med hjelp av den fordjupet han seg i det åndelige livet.

Gregorios Palamas lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild', og har en av de mest lysende utleggelsene av menneskets guddommeliggjørelse innen den ortodokse teologien.

Han ble født i Konstantinopel 1296. Hans far, som tjente den bysantinske keiseren, Andronikos II Palaiologos, døde tidlig og keiseren selv tok seg av den farløse gutten. Keiseren håpet at Gregorios ville hengi seg til et liv i hans tjeneste, og han fikk sin sekulære filosofiske oppl̈́æring av Theodore Metochites.

Athos
Men Gregorios ville ikke bli et offer for keiserens ambisjoner. Han var knapt 20 år gammel da han trakk seg tilbake til Athos, og ble novise ved Vatopedi-klosteret. Her fikk han sin monastiske opplæring av Hl.Nicodemos av Vatopedi. Han ble så munk, og levde et asketisk liv.

I åtte år var Hl.Nicodemos den åndelige veilederen til Gregorios. Da han døde fikk han en ny åndelig veileder, Nicephorus, og var dennes læresvenn i åtte år. Når Nicephorus døde, flyttet Gregorios over til Great Lavra of St.Athanasios the Athonite på Athos. Der tjente han brødrene i klosterets matsal og i kirken som kantor.

Men Gregorios ønsket å hengi seg mer helt og fullt til bønn og askese, og trådte inn i en skita kalt Glossia, hvor han praktiserte Jesusbønnen.

I 1326 - på grunn av den tyrkiske invasjonen - måtte han og de andre brødrene flytte fra Athos. I nærheten av Tessaloniki grunnla han så en liten kommunitet, kalt Veria.

Teologisk strid
Gregorios ble innblandet i en teologisk strid med en av de ledende teologene på denne tiden, Barlaam av Kalabrien. Han anklaget munkene på Athos for heresi fordi de bygget sitt åndelige liv på den stadige gjentagelsen av Jesu navn.

Gregorios forsvarte dem og utviklet en teologi som var tro mot fedrene samtidig som han brakte ny klarhet over ting. Han talte både om at Gud er opphøyd, og samtidig den som gir seg til mennesket når mennesket søker Ham.

På grunn av sitt engasjement for denne gruppen ble en tid ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark overtok, Isidoros, ble han rehabilitert og innsatt som erkebiskop av Tessalonika.

Han døde 14.november 1359.

På dødsleiet ropte han:

'Til høydene! Til høydene!'

Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss

I dag på den 24. søndag i Treenighetstiden, feirer vi en av Kirkens mest elskede hellige, Hl.Martin av Tours. Han var leder for en klosterkommunitet, som skulle bli en inspirasjonskilde til mange andre lignende fellesskap.

Han var født i år 316 i det nåværende Ungarn. Helt fra barndommen av levde han med Guds kall over sitt liv. Mot sine foreldres vilje oppsøkte han den lokale kirken. Da var han bare 10 år gammel. Han meldte seg som katekumen, som kandidat til å døpes. Men det skulle gå lang tid før det skjedde.

Hans far sørget for å få ham innrullert i den romerske hæren, og 15 år gammel tjenestegjorde han som kavallerist i Frankrike.

Her skulle det inntreffe noe som skulle prege Martin resten av livet. Det skjedde ved byporten i en av byene han var soldat. En tigger - elendig kledd - kom imot ham. Martin gripes så av dette synet av den miserable mannen, at han tar sitt sverd, skjærer så sin uniformskappe i to og deler den ene delen med mannen som fryser!

Samme natt har han en drøm. Martin ser Jesus svøpt i den halve kappen som han gav bort. Og i drømmen sier Jesus til englene: 'Her er Martin, den udøpte romerske soldaten, som forbarmet seg over meg'. Når Martin så våknet igjen, var hans kappe like hel.

Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss
En kort tid etter lar Martin seg døpe. 20 år gammel - i år 336 - opplever han en krise. Gallerne angriper hæravdelingen til Martin, og Martin og hans medsoldater får beskjed om å gå til motangrep.

Martin ber til Gud, og Martin lar beslutningen om ikke å bære våpen mer. Han bekjenner for sin øverstbefalende: 'Jeg er Kristi soldat og kan ikke sloss'.

Martin blir pågrepet, fengslet og anklaget for feighet. Martin svarer med at han kan gå ubevæpnet mot fiendens linjer. Det vil ikke hans øverstbefalende høre tale om, og Martin blir avskjediget som soldat.

Ledet sin mor til tro
Martin reiser hjem, og får blant annet lede sin mor til en levende tro på Kristus. I årene som fulgte reiste Martin mye. Han søkte å finne ut hva han skulle bruke sitt liv til. Til slutt kommer han tilbake til Frankrike. Her blir han en disippel av biskop Hilarius av Poitiers.

I år 371 kalles han seg til biskop av Tours. Men Martin vil slett ikke bli biskop. Han gjemmer seg blant noen gjess for å komme seg unna. Men gjessene avslørte ham! Dette skal ha skjedd den 11.november.

Martin ble innsatt som biskop, og ble en høyt elsket sådan. Ikke minst på grunn av hans store barmhjertighet med de fattige.

Den 8. november 397 dør Martin av Tours, og tre dager senere, den 11. november, blir han begravet i Tours.