Lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild'

 
Gregorios Palamas står i den rike bønnetradisjonen som Jesusbønnen representerer. Med hjelp av den fordjupet han seg i det åndelige livet.

Gregorios Palamas lovsang Gud som 'den fortærende kjærlighetens ild', og har en av de mest lysende utleggelsene av menneskets guddommeliggjørelse innen den ortodokse teologien.

Han ble født i Konstantinopel 1296. Hans far, som tjente den bysantinske keiseren, Andronikos II Palaiologos, døde tidlig og keiseren selv tok seg av den farløse gutten. Keiseren håpet at Gregorios ville hengi seg til et liv i hans tjeneste, og han fikk sin sekulære filosofiske oppl̈́æring av Theodore Metochites.

Athos
Men Gregorios ville ikke bli et offer for keiserens ambisjoner. Han var knapt 20 år gammel da han trakk seg tilbake til Athos, og ble novise ved Vatopedi-klosteret. Her fikk han sin monastiske opplæring av Hl.Nicodemos av Vatopedi. Han ble så munk, og levde et asketisk liv.

I åtte år var Hl.Nicodemos den åndelige veilederen til Gregorios. Da han døde fikk han en ny åndelig veileder, Nicephorus, og var dennes læresvenn i åtte år. Når Nicephorus døde, flyttet Gregorios over til Great Lavra of St.Athanasios the Athonite på Athos. Der tjente han brødrene i klosterets matsal og i kirken som kantor.

Men Gregorios ønsket å hengi seg mer helt og fullt til bønn og askese, og trådte inn i en skita kalt Glossia, hvor han praktiserte Jesusbønnen.

I 1326 - på grunn av den tyrkiske invasjonen - måtte han og de andre brødrene flytte fra Athos. I nærheten av Tessaloniki grunnla han så en liten kommunitet, kalt Veria.

Teologisk strid
Gregorios ble innblandet i en teologisk strid med en av de ledende teologene på denne tiden, Barlaam av Kalabrien. Han anklaget munkene på Athos for heresi fordi de bygget sitt åndelige liv på den stadige gjentagelsen av Jesu navn.

Gregorios forsvarte dem og utviklet en teologi som var tro mot fedrene samtidig som han brakte ny klarhet over ting. Han talte både om at Gud er opphøyd, og samtidig den som gir seg til mennesket når mennesket søker Ham.

På grunn av sitt engasjement for denne gruppen ble en tid ekskommunisert og fengslet av patriarken i Konstantinopel. Når en ny patriark overtok, Isidoros, ble han rehabilitert og innsatt som erkebiskop av Tessalonika.

Han døde 14.november 1359.

På dødsleiet ropte han:

'Til høydene! Til høydene!'