Han ville ligne Jesus

Det kjennes helt riktig og føles godt å begynne det nye kirkeåret med minnedagen for Charles de Foucauld - eller bror Charles av Jesus (bildet), som han er mest kjent som.

For meg personlig har bror Charles av Jesus vært en stor inspirasjonskilde for mitt åndelige liv. Ikke minst hans radikale Jesus etterfølgelse har utfordret meg. Her er noe jeg skrev om bror Charles i 2006:

Broder Charles, som fremstår som vår tids Frans av Assisi, endte sitt liv som martyr, drept av en 15 år gammel muslimsk gutt i Tamanrasset i Saharas ørken. En av hans leveregler lød slik: "Hvert øyeblikk leve den dag som er nå som om jeg samme kveld skulle dø som martyr. Bare en ting er nødvendig: å gjøre det som Jesus aller helst vil. Stadig forberede seg for martyrium og ta i mot det uten antydning til forsvar av seg selv, slik som Guds Lam, og gjøre det i Jesus, som Jesus og for Jesus." Broder Charles het egentlig Charles de Foucaulds, og kom fra gode kår i Frankrike. Men et radikalt møte med Jesus forvandlet hans liv så totalt, at han ikke hadde noe annet ønske enn å tilhøre og følge Jesus med hele seg. Derfor ble hans navn Broder Charles av Jesus. Ingen steder i kristenheten fant Charles de Foucaulds det han lette etter. Derfor modnet etter hvert tanken om å starte et nytt fellesskap av mennesker, en ny "orden" som var i tråd med det kall han kjente på. I september 1893 hadde han satt ned på papiret en liten skisse. Grunntanken var at han så trofast som mulig ville forsøke å etterligne Jesu liv i Nasaret. "Den største kjærligheten til vår Herre viser seg i viljen til å etterligne den elskede Mesteren," sa broder Charles. Hva disse ordene virkelig innebar, beskriver han på denne denne måten: "Man gjør det som vår Frelser gjorde under sitt liv i Nasaret, det vil si: Han arbeidet med sine egne hender. Han levde verken av innsamlede almisser eller offergaver eller andres arbeid. Man lyder de råd som vår Frelser har gitt oss. Man får ikke eie noe, ikke kjempe for sin egen sak eller klage, man skal dele alt og leve en dag, et øyeblikk ad gangen - så enkelt som det overhode er mulig å gjøre det."

Noe kloster skulle ikke bygges, for et kloster betydde at man eide noe. Charles de Foucauld og hans medbrødre skulle tvert i mot leve ute blant menneskene og under de samme vilkår som de - av kjærlighet til Herren. Og livet i dette ordensfellesskap skulle bæres oppe av brødrenes og søstrenes bønn. Og om bønnen har Broder Charles sagt, og han legger ordene i Jesu munn:

"Å be er fremfor alt å tenke på Meg og elske Meg... jo mer man elsker Meg, jo mer ber man. Bønnen det er oppmerksomheten hos den sjel som i kjærlighet konsentrerer seg om Meg; jo mer oppmerksomheten er fylt av kjærlighet, dessto bedre er bønnen."

Broder Charles var opptatt av at man til stadighet skulle lese evangeliene. "For at man i Ånden alltid skal ha Jesu handlinger, ord og tanker nærværende, og på grunn av dette kunne tenke, tale og handle som Jesus." En dag opplevde han at Kristus selv kom til ham og sa: "Arbeid for verdens frelse og gjør det som min mor Maria - uten ord i all stillhet. Gå og arbeid blant dem som ikke kjenner meg og gi dem evangeliet gjennom ditt eksempel."

Broder Charles tok Jesus på ordet. Skulle han leve som Jesus, måtte han ta den plassen ingen andre ville ta. "Den nederste plassen finner man gjennom å etterligne Jesu fattige liv som enkel arbeider i Nasaret," kunne han si.

Det finnes, mente Charles de Foucauld, forbilder for et autentisk kristent liv. Det var ikke nok for ham at han på en indre måte tilhørte Jesus og var forenet med ham. Jesus var så levende for Charles, at han også ville leve et liv i ytre likhet. En imitatio i nesten bokstavelig mening. Fra sin omvendelse helt frem til sin død, uansett hvordan livet artet seg for ham, så var denne imitatio bestemmende for hans handlinger. Og her kom fattigdommen til å spille en viktig rolle- Charles de Foucauld var helt og fullt overbevist om at den hadde preget Jesu tause år i Nasaret, der han levde som venn og broder til de fattigste blant de fattige. Slik tolket han evangeliet.

"Det er mulig gjennom eksempel, gjennom godhet, bønn og fellesskap, gjennom tålmodighet og mildhet, ja mer gjennom eksempel enn ord, hjelpe mennesker som ikke tror, til et kristent liv," sa Broder Charles. Å leve som Jesus i Nasaret var og ble hans forbilde - men Nasaret, det innså han snart, fantes overalt der det fantes mennesker, som behøvde Jesu kjærlighet. Det gjaldt spesielt alle som levde på samfunnets skyggeside eller langt borte fra kristen sjeleomsorg.

Han forlot Frankrike og dro til Algerie. Målet for reisen var Beni-Abbès, en oase med en fransk garnison Her finner vi broder Charles kledd i en hvit tunika som folket i oasen. På brystet er det festet et rødt kors, hvilende på et hjerte.

Andreas - den første disippelen til Jesus

På den siste dagen i kirkeåret, før vi tar fatt på den forunderlige adventstiden, feirer vi minnet om apostelen Andreas. Det gjør vi sammen med kirkene i øst og i vest.

Andreas er kanskje først og fremst kjent for ordene han utbrøt i begeistring, en omskakende dag i Galilea:

'Vi har funnet Messias'. (Joh 1,41)

Hvilke djup ligger det ikke i de ordene! Frem til nå har det 'bare' vært et løfte, ord som har bekledd en lengsel. Nå er Ordet blitt menneske. Løftet har gått i oppfyllelse!

Andreas er bror til Simon Peter. Sammen hadde de vokst opp sammen med sin far, Jona, i Betsaida langs Genesaretsjøen under enke kår som fiskere.

De begeistrede ordene til Andreas får ekstra tyngde når vi vet at han var en disippel av døperen Johannes. Han må ha båret på en sterk lengsel etter å se Guds rike komme, og når ørkenvekkelsen bryter løs er han blant de mange som søker seg ut i Judeas ødemarker for å ta del i det som skjer.

Han er den første til å gripe vitnesbyrdet til døperen Johannes når han peker på Jesus som Guds Lam, og er den første disippelen Jesus kaller. Andreas bryter opp, radikal som han er, og senere leder han også sin bror til Jesus. Fra første stund er han en evangelist.

Tradisjonen vet å fortelle at han forsatte denne evangelistgjerningen i Syria. Så Hellas og rundt hele Svartehavet. Han ender sitt liv i Patras i det nordlige Pelloponesos. Han blir korsfestet på en noe spesiell måte. Et X formet kors, som senere får navnet: Andreaskors.

Den ortodokse kirken ærer ham som den første patriarken av Konstantinopel.

Ikonet av apostelen Andreas er fra Bulgaria.

Hl.Menas lengsel var å bli lik Jesus

Mange forbinder dette ikonet med Taize. Og det er riktig. Dette er vennskapsikonet fremfor noe.

Men utgangspunktet er annerledes. Ikonet viser Hl,Menas (eller Minas) sammen med Kristus. Hl.Menas er en av de mest elskede martyrene i Den koptiske kirken. Navnet Menas har en spesiell bakgrunn. Hans foreldre var barnløse. Moren ba inderlig til Gud om at Han måtte åpne hennes morsliv, og velsigne dem med et barn. En dag mens hun ba hørte hun en stemme som sa: 'Mena'! Det er koptisk for 'Amen!' som betyr: 'La det skje'. Sønnen ble født, og fikk navnet Menas.

Faren til Menas hadde en ledende posisjon i hæren, som gav familien trygghet, men en dag rammes familien av en tragedie. Menas er bare 14 år gammel når faren dør. På grunn av farens stilling tilbys sønnen ene fremtredende posisjon i hæren. Det skjer ett år etter farens død. Menas blir i hæren i tre år. Så bryter han opp for å søke Gud. Han begir seg ut i ørkenen for å leve som eremitt.

Etter å ha oppholdt seg i ørkenen i fem år får Menas en åpenabaring. I et syn får hans se hvordan Gud kroner martyrene med kroner, og det blir lagt ned en intensiv lengsel i Menas om å følge Herren hva det koste vil. Hans lengsel er å bli lik Jesus.

Hans frimodige vitnesbyrd uroer myndighetene, Menas gripes og han ender sitt liv som martyr år 309.

I dag minnes vi hans eksempel og ber om å få bli like radikal som Hl.Menas.

Europamisjonæren Columbanus

Sammen med våre keltiske venner feirer vi i dag Hl.Columbanus, en av kelternes mest betydningsfulle åndelige veiledere og hellige. Den irske misjonæren ble født i West Leinster i år 543.

Han ble altså født samme år som Hl:Benedikt døde. Som ung var han litt av en villstyring, en godt utseende mann som visste å ta av seg av livets goder. Men han gikk trett av det hele, og en dag oppsøkte han en nonne. Hun fortalte ham: 'For 12 år siden flyktet jeg fra denne verden, og har lukket meg inne i denne cellen. Har du glemt Samson, David og Salomon, alle disse som ble villedet av kjærlighet til kvinner. Det finnes ingen trygghet for deg, unge mann, med mindre du flykter fra alt dette'.

Columbanus bestemte seg for å lytte til nonnens terapeutiske råd, og trakk seg tilbake fra denne verden, en bestemmelse som skulle skape sterke reaksjoner, ikke minst fra hans egen mor. Hun sørget nok over dette ikke minst fordi Columbanus var vel utdannet, og hun hadde kanskje store drømmer for ham?

Columbanus fikk sin monastiske utdannelse flere steder. Blant annet i det kjente klosteret i Bangoor, ikke minst kjent for sitt 24/7 bønnehus, hvor det altså ble bedt døgnet rundt. Her var den hellige Comgall abbed, og Columbanus ble her til han fylte 40 år. I løpet av de årene han tilbrakte i ulike klostre skrev en han kommentar til Salmene.

Columbanus ble så Europa-misjonær! En ivrig sådan. Med et team bestående av 12 menn etablerte han en rekke klostre, men to av de mest kjente finner vi i Luxeuil i dagens Frankrike og den andre i Bobbio, i Italia, hvor han også døde. Columbanus levde etter en keltisk monastisk regel, som også ble fulgt av andre på denne tiden. Den oppmuntret til å leve i lyset med sitt liv, og de som fulgte dem bekjente sine synder til en skriftefar. I perioder trakk Columbanus seg helt tilbake for å leve i bønn og kontemlasjon.

Som med flere av de keltiske åndelige veilederne ble det strid med Den romersk-katolske kirke. Columbanus la seg ut med noen franske biskoper. Columbanus var opptatt av å følge den gamle keltiske tradisjonen. Han skrev en rekke brev til paven, uten å få svar. Det skyldes nok det faktum at kirken hadde mye å tenke på, i forbindelse med pave Gregors død i 604.

Det siste året av sitt liv tilbrakte Columbanus i en hule i fjellområdet med utsikt til elven Trebbia, 21.november 615.

Til minne om Emmy og Eberhard Arnold

I mange nymonastiske sammenhenger feires i dag minnet om Emmy og Eberhard Arnold (bildet).

I forbindelse med Reformasjonen , var det mange som mente at Luther og Calvin ikke gikk langt nok i å gjenreise den kristne tros radikalitet. Og da særlig i forhold til den kristne tros holdning til vold og personlig eiendom.

Disse radikale reformatorene understreket betydningen av fellesskap, enkelhet og en kompromissløs hengivelse til evangelienes ikke-volds prinsipper. De led under forfølgelse av fra både protestanter og katolikker. De under navn som mennoniter og hutterianere, grupper som lever den dag i dag.

Midt i Nazi-tidens Tyskland ble Døperbevegelsen en stor inspirasjonskilde for Emmy og Eberhard Arnold. De grunnla en kommunitet som de kalte for Bruderhof (Brødre-huset), hvis etikk ble hentet fra Bergprekenen.

Denne kommunitetens nærvær var et profetisk oppgjør med nazi-Tysklands nasjonalisme og militarisme, og av den kristendom som forholdt seg taus i en tid med slik ondskap.

I november 1933 - for ganske nøyaktig 80 år siden - ble kommuniteten deres overtatt av Gestapo og medlemmene måtte flykte. Eberhard Arnold døde i 1935 mens Emmy levde ennå 45 år til, og hjalp til med å starte flere andre kommuniteter. Deres liv og deres skrifter har inspirert mange kommuniteter og fellesskap, og vitnesbyrdet deres har berørt mennesker over hele verden.

Hl.Hilda - åndelig mor for mange

Når vi kommer sammen i Kristi himmelfartskapellet for å feire eukaristien i kveld, vil vi også minnes Hl.Hilda av Whitby. Det er hennes festdag 17.november.

Hun var født i år 614, inn i en kongelig hedensk familie i Northumbria i Øst-Anglia. I 627 fikk hun sammen med sin onkel, kong Edwin av Northumbria, høre den italienske biskopen, Paulinius, tale. Hun ble så grepet av historien om Jesus, at hun overga sitt liv i Guds hender. Den påfølgende påsken ble hun døpt av Paulinius. De neste 20 årene levde Hilda et liv som adelig i kongens residens. I år 635 legger Hl.Aidan ut på sin vandring fra klosteret på Iona til øya Lindisfarne for å etablere et kloster der, som skulle bli et sentrum for misjon. Inspirert av Aidan ble Hilda nonne. Hun la ut på en reise for å slå seg sammen med sin søster som var blitt nonne i et kloster i Gaul, nåværende Frankrike. Hun hadde ikke kommet så langt, før et budskap fra Aidan nådde henne igjen. Han mente at det var Guds vilje at hun skulle bli værende i England. Hun ble derfor gitt et lite stykke land nær elven Wear, hvor hun fikk bygget et lite hus. I 649 valgte Aidan henne til å bli abbedisse for et lite klosterfellesskap i Hartlepool. Dette fellesskapet levde etter en tradisjonell keltisk regel, slik både Iona og Lindisfarne ble. Så - i 659 - bygget hun et kloster for både menn og kvinner i Whitby.

Whitby skulle snart bli et senter for undervisning, hvor litteratur og kunst ble oppmuntret som former for læring og til bruk i gudstjenesten. Ulike håndverksfag fikk også sin plass i klosteret. En av arbeiderne i klosteret var en mann som gjetet kuer, han var analfabet og stammet forferdelig. Han het Caedmon. Hilda oppmuntret ham til å synge. Han skulle bli kjent som 'Kristi-skald', og de åndelige sangene og bibelhistoriene han fortalte, sang eller skrev - skrevet på engelsk for aller første gang - skulle bli til hjelp for alle dem som ikke forsto latin eller keltisk, slik at de kunne forstå Skriften.

I disse årene opplevde den keltiske kirken en gryende konflikt med Den romersk-katolske kirken. Hilda forsøkte sammen med sin venn Cuthbert å arbeide frem fredelige løsninger på utfordringene. I 664 åpnet Hilda opp for at klosteret i Whitby kunne bli et sted for samtaler i et forsøk på å finne en løsning en gang for alle. Hun håpet de ville kunne oppnå kompromiss og forsoning på begge sider, og talte varmt for dette. Men abbed Wilfrid av Rippon, som var gjeldstynget, fikk presset igjennom at den romersk-katolske strukturen skulle overstyre den keltiske. Her var det ikke snakk om noe kompromiss. Synoden i Whitby bestemte så at den keltiske kirken måtte styres i tråd med Den romersk-katolske strukturen.

De keltiske utsendingene var forferdelig skuffet. For dem var dette slutten på den keltiske kirken, og de tradisjonene de var blitt så glad i. Hilda aksepterte nederlaget ydmykt, og sørget for at de klostrene hun hadde ansvaret for underla seg Den romersk-katolske kirke.

De åpne keltiske klostrene ble hun overtatt av den autoritære disiplinen til Den romersk-katolske kirke, konformitet og ritualer som overskygget individet og åndelig spontanitet; og innførte en abstrakt gudfryktighet.

Hilda kom til å spille en viktig rolle i dette sceneskiftet for kelterne. Hun ble en morsskikkelse for mange.

10 år senere begynte hun å kjenne seg dårlig. Hun var syk i seks år, før hun døde 17.november 680. Hennes siste ord var: "hold fred med evangeliet og med hverandre, ja med hele verden'.

40 dagers faste før jul

I dag innledes den keltiske adventstiden med en 40 dagers fastetid frem til jul. Våre venner i Northumbria Community skriver på sin nettside at de vil bruke fastetiden til 'å forberede en vei for Herren, slik at Han skal komme rett inn i sentrum av våre liv'.

Dette er tiden for å sitere profeten Jesaja:

'Rydd Herrens vei, gjør hans stier rette! Hver dag skal fylles, hvert fjell og hver haug skal senkes. De krokete veier skal bli rette, de steinete stier jevne. Og alle mennesker skal se Guds frelse'. (Luk 3,4-6)

Denne fastetiden er en gave gitt oss av Gud til å rydde i våre liv. Fjerne det som hindrer oss i å møte Gud, alt som skaper stress, uro, og som kompliserer livet. Dette er en tid for å forenkle og fordjupe. Det er sagt at døra inn til stallen hvor Jesusbarnet ble født er svært lav, slik at man må bøye seg ned for å komme inn. Det blir vi minnet på hver gang vi går inn i Kristi himmelfartskapellet på Eina for å feire nattverdgudstjenesten vår. Man kommer ikke inn den døra uten å bøye seg!

'Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde'. (Jak 4,6)

Kanskje disse 40 dagene kan hjelpe deg til å stå imot kommersaliseringen av julen. En tid til å spise enklere, ha mer tid for andre, en tid til å glede seg til julefesten.