Det er lov å være redd, mismodig og ha følelsen av å gi opp

På minnedagen for profeten Elia er det mange ting som kunne vært skrevet. Det er dramatiske ting som følger hans profettjeneste, med tegn og undergjerninger. Han er ildprofeten i både bokstavelig og overført betydning. Han stifter bekjentskap med ondskapens åndehær i himmelrommet - og seirer over dem i Herrens mektige kraft. Han opplevde at Herren forsørget ham på mirakuløs måte.

Men på denne dagen er det hans menneskelighet jeg først og fremst tenker på. Eller hans sårbarhet som menneske. Så er det ikke de som er sterke i seg selv Herren bruker, men de som ingenting er. Det er gjennom et skrøpelig menneske en kan se Herren.

Det er i 1.Kong 19 vi finner beretningen om Elia som jeg tenker på:

"Da ble han redd, han brøt opp og sprang for livet. Han dro til Be'er-Sjeba som tilhører Juda, og han lot tjeneren sin bli der. Men selv dro han en dagsreise ut i ødemarken, og han kom ut dit og satte seg under en gyvelbusk. Han ba om at han måtte få dø og sa: Det er nok! Ta nå mitt liv, Herre, for jeg er ikke bedre enn mine fedre." (v.3-4)

Om du ikke kjenner bakgrunnen bør du ta deg tid til å lese kapitlene 17 og 18. Jeg vil bare stanse ved det som er mitt poeng i denne sammenheng:

1. Profeten ble redd.
2. Han ble mismodig
3. Han ville gi opp

Dette er normale reaksjoner hos alle mennesker. Vi blir alle redde, mismodige og kjenner trangen til å gi opp. Noen overveldes også av alt dette på en slik måte at de også ønsker seg døden.

Men for noens vedkommende fornekter man disse menneskelige sidene som kristne, og særlig de som står i tjeneste i en eller annen sammenheng. Da er det ikke like stuerent å snakke om at man er redd, mismodig og vil gi opp. Måtte dagen komme da alle kan våge å snakke sant om livet. For disse reaksjonene er også med i en kristens liv. For alt sant menneskelig hører oss alle til.